Utenriksminister Børge Brende skrev følgende på Twitter da det ble klart hva som skjedde i Paris:

«Grusomme nyheter fra Paris. Mine tanker går til ofrene, deres familier og Frankrike. Demokratiet vil alltid overvinne terror.Vi står sammen».

Hvor lenge skal vi finne oss i slike ubegripelige plattheter? Hvilken skjebnetro er det Brende vedkjenner seg til?

Det er ikke gitt at demokratiet alltid vil overvinne terror. Spør innbyggerne i Nord-Korea om de tror på slike tanketomme utsagn, eller de kristne som flykter fra Irak og Syria om de tror de vil seire her på jord.

For at demokratiet skal seire, er det en forutsetning at dets innbyggere forstår hva et demokrati er, hva det forutsetter av dets ledere og innbyggere. Et demokrati krever noe av oss, en evig kamp, eller som Richard Herrmann pleide å si: «Frihet kan ikke kjøpes, vi må kjempe for den, alltid!»

ANNONSE

Men hva gjør vi når våre politikere ikke vet hva det vil si å kjempe, ikke vet hvem frihetens motstandere er? Dagens politiske lederskap er som sprellende fisker på land, totalt uten mulighet til å forstå hva som skjer.

Det verste av alt, er muligens at vi ikke står sammen, at vi er villig til å ta de ofrene den nye tid medfører. Sven Egil Omdal skriver i dagens Fripenn:

Med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne voldta norske jenter, mens andre vil selge stoff, stjele eller begå andre forbrytelser. Men de aller fleste vil leve lovlydig og være takknemlige for tryggheten de er blitt budt.

Like sannsynlig er det at asylmottak vil bli satt i brann og sakesløse flyktninger bli slått ned, hetset og spyttet på. Samtidig vil de aller fleste nordmenn oppføre seg anstendig.

Hvilke av disse overgrepene og avvikene fra flertallets oppførsel vi bryr oss mest om, vil avhenge av vår grunnleggende forståelse av den bølgen vi for tiden tumler rundt i. Derfor er debatten om pressens påstått ukritiske holdning til «de gode kreftene», som Per Edgar Kokkvold og andre har startet, ekstremt viktig. Jeg kjenner Kokkvold godt nok fra mange års samarbeid til å vite at han er humanist inn til ryggmargen. Jeg ville stolt på ham i en knipe, enten den var min egen eller andres. Likevel stusser jeg over hans bekymring over «all kortsiktig humanisme», som om skildringene av den umiddelbare nestekjærlighet er en trussel mot den varige respekt for andre menneskers verd.

Dagen etter terroren i Paris, kan vi også legge til at med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne tilhøre IS og begå terrorhandlinger også i Norge.

Europe-thumb

Det er vel vi, folket, som skal bestemme hva slags Europa vi vil ha?

Hvordan skal vi forholde oss til en situasjon der ledende intellektuelle, politikere og presse i fullt alvor mener at vi skal tåle den uretten som blir begått mot uskyldige ofre i uskyldige land? Vil Omdal besøke de voldtatte jentene og si at det er verdt det? Vil han om 5 år, når flyktningestrømmen enda ikke har avtatt, og friheten er bare et fjernt minne vedkjenne seg det han skrev, en novemberdag i 2015?:

Det som på lang sikt virkelig kan være skadelig for oss alle, er at Fremskrittspartiet ikke lar krisen gå til spille, men bruker den til å få gjennomført politikk som de andre partiene for kort tid siden avviste. Så sent som i april fjernet Arbeiderpartiets landsmøte ordet «streng» fra partiets asylpolitikk. Nå skulle den være «human og rettferdig». Fra grensen ved Storskog reverserte Jonas Gahr Støre denne uken landsmøtets vedtak. Nå skal politikken igjen være «streng» i tillegg.

Han er ikke alene. Si hva du vil om kosten på asylmottakene, men i nøden spiser som kjent fanden fluer. Nå sluker stortingsflertallet forslag som vil gjøre den langsiktige integreringen mye vanskeligere og skape større sosiale problemer et stykke ned i veien. I all hast vedtas innstramminger som bærer i seg kimen til nye politiske konflikter. Vi vil få gjentakelse av verkebyllen med de ureturnerbare flyktningene fra Irak, de såkalte muf-erne, og nye krangler om utsendelser av barn som har hatt hele sitt liv her. Det er ikke reportasjene om de mange som forsøker å gjøre ankomsten til landet så myk som mulig, og ikke de ukritiske intervjuene med asylsøkerne som truer det varige humanistiske nivået i Norge, men de kortsiktige og lett paniske tiltakene for å skremme bort asylsøkerne.

Vil han, når IS’ terror har skremt bort all mulig motstand og ødelagt enhver evne til å sette en humanistisk politikk ut i livet, fortsatt hevde at det var Frps politikk som ødela Europa? Eller vil han ha konvertert og avfunnet seg med situasjonen?

Uansett, skal denne konflikten vinnes, skal kristendommens og humanismens Europa overleve, avhenger det av at fienden identifiseres og nedkjempes. Kampen mot Hitlers Nazi-Tyskland var ikke vakker, men den var nødvendig og derfor vår fineste time.

Vi har selv ansvaret for hvordan fremtidens Europa skal se ut, vi er ikke fatalister, vi er en kultur bygget på at vi har skjebnen i egne hender, troen på en gudgitt frihet, troen på et menneskeverd formet av barnet i stallen. Det har formet oss og gjort oss til dem vi er. Vi kan ikke forvente at andre skal ta kampen for oss. Vi vet hvem fienden er, våre barn og barnebarn vil en gang spørre oss om vi var villige til å gå i land på vår tids strender i Normandie.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629