Innenriks

Blogger og tekstforfatter Anna Lian trodde hun representerte flertallet da hun var blant dem som ønsket migrantene velkommen tidligere i høst. Breddefotballfrue Lian har imidlertid merket seg en endret stemning og mener det skyldes at mediene begynte å skrive om krise og utakknemlige flyktninger.

Mediene er nødt for å skrive om det som ikke lenger lar seg skjule. Stadig flere nordmenn innhentes av virkeligheten. Med et asylmottak nær deg, er det adskillig lettere å skille fleip fra fakta – enn når man er prisgitt journalister hvis objektivitet er en saga blott. Når migrantene kommer nær deg – og du selv ser hvem de er, hvordan de opptrer og hva de klager på – da er sannheten vanskeligere å skjule. Og da kan det hende smått om senn at også de offentlige pipene endrer lyd.

Fotballfruen deler verden inn i et vi og et dem. Denne todelingen er ellers bannlyst, men spillereglene endres når dem er en gruppe det er lov å fornedre.

-Fram til da hadde jeg tenkt at vi i det minste var i flertall. Vi, folket. Og dem, ekstremistene, de som hater så sterkt. Men nå ser jeg ikke lenger grensene like klart. Kommentarfeltretorikken sitter i regjering. Hege Storhaug med sitt islamhat blir nominert til årets navn i VG, og på Dagsrevyen sitter en ung jente og forteller at innvandrere ikke ligner på oss fordi de kaster søppel og tråkker på private eiendommer. Og jeg ligger våken om kvelden og grubler.

anna-breddefotballfrue-nyklipt1

Anna Lian grubler – ja når hun ikke tar selfies, da.

Der har vi noe felles, Anna. Jeg ligger også våken og grubler. Hvordan vil dette ende? Hva vil skje? Når skjer det noe? Sent i går kveld da jeg lå og tenkte, hørtes plutselig flere skarpe smell. Terror, eller var det bare fyrverkeri? Opp og se. Jo, farverike raketter lyste i den mørke førjulsnatta. Før ville jeg aldri tenkt tanken på at terroren kanskje var rett utenfor min egen stuedør, men nå…

En liten opplysning til Anna: Hege Storhaug blir ikke bare nominert til årets navn, hun vinner også folkets stemmer! Hun vinner ikke på hat, men på nøktern informasjon, lærerike bøker og ikke minst en årelang kamp for minoritetskvinners kår.

Fr Lian vil ikke kalles naiv, for hun forstår at asylstrømmen får konsekvenser.

-Og vi som fortsatt ønsker flyktningene velkommen, er visstnok naive godhetsposører som ikke skjønner at asylstrømmen kommer til å få konsekvenser. Det er tull. Vi er ikke naive. Vi vet det får konsekvenser, og at de ikke bare er positive.

Lian tror at konsekvensene av folkevandringen er at vi må ofre litt.

-Det er bare det at noen av oss er villige til å ofre litt av vår egen velstand og vårt levesett, fordi vi oppriktig mener at vi har et ansvar utover oss selv. At vi er mer enn Trondheim, Trøndelag, Norge.

Vi har så absolutt et ansvar utover oss selv. Vi har et ansvar å legge til rette for at kommende generasjoner skal få det minst like godt som vi selv har det. Den friheten vi selv ble forært uten at vi selv tok kostnaden, har vi en plikt til å føre videre. Friheten er ikke gitt oss til odel og eie. Den er til låns! Vi forvalter den bare i vår levetid, og vi har absolutt ingen rett til å la den forvitre. Og slett ikke kan det skje gjennom noe så simpelt som hykleri og dobbeltmoral, eller ved latskap og unnlatelsessynden å ikke sette seg inn i og ta konsekvensen av de siste 1400 års historie. Når man ikke evner å forstå verdien av den frihet man selv nyter, hvordan kan man kjempe for den? Dette handler ikke om å ofre litt. Å ofre litt er alle med på, men ofre alt vil ingen! Det er dette det står om, Anna: Å ofre alt!

-Det gjør vi ikke ved å stenge portene og hisse til fremmedfrykt, men ved å dra ut og besøke asylmottakene eller invitere hjem på kaffe.

Det er med åpne porter at fremmedfrykten vokser. Det er når vi selv opplever det fremmedes bakside at frykten kommer. Det er i møte med dette fundamentale fremmede at europeerne kjenner frykt. Vi hadde kanskje glemt ondskapen her i Europa, men vi har gjenoppdaget den, sist på konsert i Paris – og den som forledes til å tro at det onde kan utryddes med en kaffekopp, har ennu meget at lære.

-Så kall meg gjerne en naiv godhetsposør. Det spiller ingen rolle, for jeg vil mye heller leve med en tro på det gode i menneskene enn å gå framtida i møte med frykt i blikket.

Vi vil alle heller tro på det gode i mennesket enn å møte fremtiden med frykt i blikket. Men når Anna og hennes meningsfeller åpner portene, tvinger de samtidig oss andre til å møte fremtiden med frykt i blikket.

 

«Trondheim, Trøndelag, Norge, verden» Adresseavisen, 27.11.2015

Mest lest

En stille invasjon