Sakset/Fra hofta

Aftenpostens såkalte intervju med Hege Storhaug har, forutsigbart nok, avstedkommet de sedvanlige indignerte reaksjonene fra personer som mener at Storhaug-begeret nå er fullt, og at hun har satt seg selv utenfor den rasjonelle debatten.

Dette synspunktet forfektes f.eks. av Skjalg Fjellheim i Nordlys, som også mener at Storhaug er blitt en fundamentalist – intet mindre. I en podcast hos Aftenposten snakker man om «krigsretorikk». I sosiale medier trekkes sammenligninger med antidemokratiske bevegelser.

Minervas Jan Arild Snoen er noe mer subtil. Han sier at Human Rights Service (HRS) på grunn av Storhaug nå er blitt en anti-muslimsk organisasjon, som om det var helt sikkert at muslimer i Norge vil få det dårligere hvis HRS får gjennomslag, og at organisasjonen derfor bør miste statsstøtten. Snoen poengterer riktignok at han er prinsipielt imot støtte til NGO-er, men det er altså HRS som fremprovoserer en gjentagelse av standpunktet. De vil visstnok gi andre mindre frihet. Frihetene andre har tatt fra oss, er det tilsynelatende ikke så nøye med.

hege-storhaug

I luften henger spørsmålet: Hvordan i all verden våger noen fortsatt å forsvare dette fanatiske, hysteriske etc. kvinnemennesket? Er det fordi de selv er like fanatiske, hysteriske etc.? Samtidig merker man et slags sekulært svar på tilfredsheten som fariseeren la for dagen i templet: Takk, Gud, for at jeg ikke er som andre mennesker.

Man skulle ikke ha trodd at Aftenposten fortsatt var i stand til å påvirke i en slik grad, men med Storhaug-saken har man altså sagt hopp, og hos dem som av overbevisning eller hensiktsmessighet deler Over-Norges virkelighetsanskuelse, hoppes det.

For oss som betrakter dette litt utenfra, er det andre reaksjoner som melder seg. Noen av oss lurer f.eks. på hvordan det er mulig å utrope Storhaug til fundamentalist uten å være fullstendig sprø. Man vet hva fundamentalister er, og man drar ikke kjensel på noen fundamentalist i en blid og fredelig dame fra Sørlandet som aldri har påstått at hun sitter med ufeilbarlige svar på alle spørsmålene. Nordmenn har da heller aldri hatt noen større sans for fundamentalister, men de har åpenbart stor sans for Storhaug. Så hvordan henger dette sammen? Ikke på noen måte.

Og for den som plutselig får hang-up på statsstøtten når Storhaug har uttalt seg frimodig, slik hun pleier, er det fristende å snu på flisa og si at Minerva nå er blitt en anti-norsk organisasjon. Det forklarer muligens hvorfor de har liten appell utenfor sin egen sekt av liberalister.

For dem som trenger luktesalt hver gang Storhaug har åpnet munnen, behøves åpenbart en forklaring på hvorfor befolkningen ikke har det samme behovet. Man kunne kalle det en veiledning til knekking av Hege Storhaug-koden (for komplette politiske idioter).

Saken er den at veldig mange vanlige mennesker over det ganske land sitter med en følelse av utrygghet. Verden blir stadig mindre gjenkjennelig, og det føles ikke greit. Man aner uro for fremtiden, og det er heller ikke et fortrøstningsfullt blikk man kaster på omverdenen som vanligvis ligger noen år foran oss i løypa. Man støter oftere borti bryderi av en art man ikke har vært vant til å håndtere, og man øyner utviklingstrekk som bærer bud om enda større problemer – noen av dem dødsens alvorlige.

Når vanlige samfunnsmedlemmer gjør seg slike tanker, retter de blikket mot det som burde ha vært Norges fremste menn og kvinner – mot dem som man tradisjonelt har assosierert med mest makt (politikere og myndigheter), med høy intelligens (akademia), med sunne moralprinsipper (kirken) og med peiling på hva som skjer i verden (medier, NGO-er).

De retter blikket ditover i håp om å få plausible forklaringer på hva som skjer, og i håp om å se tegn til initiativer med sikte på å unngå de verste konsekvensene av det.

De finner ingen av delene.

De finner derimot begge deler hos personer som Storhaug.

Og de som burde ha vært samfunnets beste menn og kvinner, takker ikke Storhaug for hjelpen. Ei heller bidrar de med noe de selv kan stå for i en diskusjon verdt betegnelsen. Nei da, de anser henne som et hår i suppen. De anser henne som et hår i suppen fordi hun ved å opptre som hun gjør, stiller til skue deres egen fullkomne utilstrekkelighet. Og de frykter for sine egne moralske posisjoner og komfortabelt uforstyrrede tilværelse hvis allmennheten oppdager at de selv er fullkomment utilstrekkelige. De frykter dét mye mer enn at allmennheten kan komme til å lide som følge av deres egen passivitet – selv skal de nok klare seg, folkets tjenere var de jo aldri. Og derfor hater de henne. Kunne hun ikke bare ha feid problemene under teppet som alle andre?

I den konforme, politiserte og tungt byråkratiskerte boblen som vi kan kalle eliten (eller hvilken betegnelse man nå enn foretrekker), er mange vant til ikke å løse reelle problemer – og i alle fall ikke ved å tenke utenfor boksen. Man går på jobb om morgenen og kommer hjem om kvelden, uten å ha gjort en virkelig forskjell i løpet av dagen.

I verdenen utenfor denne boblen, som er den de fleste mennesker tross alt stadig lever i, har man langt fra alltid den luksus å la være å løse problemer. Man må gripe fatt i problemene. Og fordi man må gripe fatt i problemene, nærer man større beundring for folk som ikke viker unna dem, men som går løs på dem med krum hals – selv om de måtte gjøre noen feil i forsøket, særlig hvis de ikke får hjelp.

I verden utenfor boblen er det faktisk ikke helt uvanlig at personer som etter evne griper fatt i problemer og uunngåelig blir skitne på fingrene, blir ansett som voksne og ansvarlige mennesker.

Nøkkelen til Hege Storhaug-koden er altså å forstå at vanlige nordmenn anser henne som et voksent menneske som tar ansvar. Hva slags inntrykk vanlige nordmenn har av dem som klager over voksne mennesker som tar ansvar, overlates som en øvelse til leseren.

Dette er naturligvis ikke ensbetydende med at man må bøye seg i støvet for absolutt alt Storhaug sier. Man kan til og med være uenig i mye av det. Men det er ikke desto mindre en anerkjennelse av et engasjement som i det store og hele skyldes en autentisk kjærlighet til Norge og en berettiget frykt for at Norge omgjøres til noe annet, som man blir mindre glad i. Et dårligere samfunn – mer klassedelt, mindre tillitsfullt, farligere, fattigere, mindre fritt, mindre verdt å yte større eller mindre personlige ofre for.

Det var av lignende grunner at Oriana Fallacis (1929–2006) anti-islamske bøker solgte i til sammen fem millioner eksemplarer i Italia. Man innså at hun pekte på høyst reelle problemer, og at det var viktigere å erkjenne og gjøre noe med dette enn å bruke rødblyanten på tekstene. Det betydde heller ikke at folk nødvendigvis var enig i absolutt alt hun sa, men de foraktet den såkalte eliten som hengte seg opp i forholdsvis uvesentlige detaljer.

Hege Storhaug er, til tross for flere forskjeller, et slags norsk svar på Oriana Fallaci. Engasjert, hardtslående, polemisk, drevet av kjærlighet til Vesten – og noen ganger ubetenksom.

Til dere som har tungt for det: Folk liker sånne mennesker bedre enn dem som holder i rødblyanten. Om man lurer på hvorfor Storhaug er populær, er sjansene store for at en del av forklaringen er å finne i nærmeste speil.

Storhaugs stormfulle forhold til den smålige norske offentligheten er for øvrig bare ett av mange uttrykk for avgrunnen mellom folk og elite over store deler av Vesten. Det er en grunn til at mange også liker en Donald Trump, en Beppe Grillo, en Nigel Farage.

Går det en dag uten at vi ser eksempler på hvordan vanlige folks a) interesser, b) verdier, c) frustrasjoner eller d) territorium ikke teller en døyt for samfunnets ledende klasser? Nei, det gjør ikke det.

Og det betyr at samfunnets ledende klasser enten bør skjerpe seg kraftig eller venne seg til at de ikke blir lyttet til. Sjansene er store for at de ikke forstår dette selv når det er åpenbart (oi, var det lyden av et opplag som sank?). Vi får alle sette vår lit til at svaret blir demokratisk. Hint: Hege Storhaug er en del av det.