Værnes i otta: Regn, åser, skog og vann. Den som lever i Oslo-sumpen har godt av å komme seg ut for en realitetssjekk. Det finnes en verden utenfor Oslo.

Men partiene som ble enige om å oppfylle 80 % av Jonas Gahr Støres løfte til landsmøtet har liten kontakt med denne. De lever i en boble i en boble. Det gjør også Journalistisk Venstreparti som skal fortelle oss hvordan verden henger i hop.

Men folk er ikke dumme. De ser. Liksom fjellan står, ser de at verden er noe ganske annet enn den krisemaksimering politikere og medier løfter i flokk. Deres dugnad er en annen enn vår.

Norge er fattigslige 5 millioner. OSL utbygges som den var hovedflyplass til en metropol. Det gir en følelse av å være på en autostrada til fremtiden.

Det er ikke pengene som er problemet med de 8.000. Det er alt politikere og medier lukker øynene for. Som de ikke vil vite. Dette er ting som folk værer, fordi mennesker er utstyrt med sanser som gjør at vi registrerer endringer i omgivelsene. Når de blir for store reagerer vi som den amerikanske sosiologen Robert Putnam har beskrevet: Vi trekker oss tilbake.

ANNONSE

Vi flykter inn i fantasien, og der er det uhyggelig mye vold og brutalitet. Alle TV-seriene, krimlitteraturen har gått i retning av mer usminket vold og spekulativ vold. Vold som underholdning. Diskrepansen mellom dialog-samfunnet og den ekstreme volden i fiksjonen er lite kommentert, men bør minne oss hvem vi har vært og hva som ligger under overflaten.

I Midtøsten og Nord-Afrika utfolder denne volden seg i fullt monn. Et menneskeliv er ingenting verdt.

De som skulle forberedt oss på denne verden, og beskyttet oss, gjør det ikke.

Tvertimot. De virker mer opptatt av å importere denne verdens problemer til oss.

Hege Storhaug går for langt når hun skriver Minst 8.000 IS-sympatisører hentes til Norge?. Hun vil ha frem et poeng:  at sympatien med IS er sjokkerende høy, og spissformulerer. Men det er i det minste en teoretisk mulighet for at det også finnes mennesker blant dem som har flyktet fra IS-terroren. Derfor blir poenget borte.

En nøktern innvending er at Norge ikke har kapasitet til å ta imot så mange mennesker. Ikke hvis de skal integreres.

I hva? Den største innvendingen er at beslutningstakerne ikke lenger vet hva Norge står for. Det vet heller ikke de som kommer hit. De hører bare en masse fine ord og prinsipper, som ikke håndheves. Derfor flyter alt og offentligheten blir et slags tomrom. Det tomrommet fyller islamistene og det er Norges største sikkerhetsproblem; Det offisielle Norge står ikke lenger for noe.

Sveinung Rotevatn fra Venstre demonstrerer dette når han krever slutt i statsstøtte til Human Rights Service.

Rotevatn tilhører broilerpolitikerne som har levd hele sitt liv i politikken. Han viser arroganse og dumhet når han går fra å fordømme Hege Storhaug, noe han som andre har rett til, til å kreve sanksjoner mot henne og organisasjonen hun leder.

For å dekke seg bedyrer han at hun selvfølgelig har ytringsfrihet, bare ikke for skattekroner.

Rotevatn påtar seg å avgjøre hvem som sprer fordommer, og de som gjør det bør ikke få statsstøtte. Da er det mye i dette landet som må legges ned.

Dagbladet hoppet på Rotevatns tweet, da burde de også spurt om konsekvensene av at en stortingspolitiker går inn og krever sanksjoner mot en NGO pga dens meninger.

Outrage er blitt underholdning. Men det er ingen outrage når advokat John Christian Elden sier om PSTs beslag hos Ulrik Imtiaz Rolfsen:

– Ikke i det verste diktatur ville vi akseptert dette, skriver Elden.

Hele det norske etablissementet er enige om at det er PST som truer demokratiet.

Elden er forsvarer for 18-åringen som ble pågrepet i Gøteborg på vei til Syria.

Dette establishment tror at alt kan forandres og likevel bli som før.

Det er bare fjellan som står.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629