Hva slags politikere har vi fått, som ikke engang tør omtale det samfunnsmessige viktigste, det som daglig åpent omtales i de tusen norske hjem: Om en pågående sivilisasjonsstrid, som Hege Storhaug skarpt referer til – slik: “Det er ikke humanisme å ødelegge Europa“. Så hvem representerer så disse politikerne, andre enn egenrådige seg selv? Som ikke lytter, og som motarbeider oss vanlige oppgitte frustrerte mennesker. Som angivelig valgte dem.

Men vent, egentlig har vi slettes ikke valgt dem… Problemet er at vi har et såkalt representativt demokrati. Hvorved partiene gjennom sine lister – ikke vi velgere – innstiller hvem som skal velges. Altså, dette er langt på vei deres valg, ikke vårt. Heller enn å gi direkte stemmer til sterke uredde er vi tvunget til å velge politiske partier. Og slik må vi velge negativet, dvs det partiet som synes oss minst ødeleggende.For, det å velge er en samfunnsplikt – en forutsetning for et velfungerende demokrati.

Partiene har indre motsetninger. Men beskytter likevel sine eksisterende maktpyramider, og spiller sammen mot politiske motstandere. For fortsatt å kunne “pleie” og forherlige seg selv – nært sagt uavhengig av oppnådde resultater…En 4-års valgperiode med feile politikerne kan fortone seg som en uendelighet – dvs uten rett til folkeavstemning… Partiene motsetter seg sistnevnte, fordi “folket” er så rart, ja uklokt uberegnelig: Tenk, de kunne finne på å nedstemme oss. Som i Nei til EU – der folket begge ganger fikk rett. Brexit synes også helt rett…

ANNONSE

Konklusjonen er at politikere og journalister flest argumenterer med hva som sikrer dem ære og innkomst, ikke hva som tjener folket. Det gjør de ved selektivt å rangere nyhetene; ja alt, til egen fordel. Slik fortsetter karrieregalskapen, gjort mulig bl.a gjennom pressestøtte. Noe som gjør aviser og NRK sterkt politisk dominerende. Samt landet tannløst og ensidig konformt, uten skarp samfunnsdebatt. Og verst: Riksmedia motarbeider sannhet som ikke passer dem. Med skjult sensur. Slik er det. Vi mangler et protestparti som i sitt program etterlyser det sveitsiske demokratiet, dvs reell folkemakt gjennom folkeavstemninger. Demokratiet blir ellers altfor lett misbrukt og kuppet til et skinndemokrati.

Derfor har vi ikke det demokratiet som så høylytt prises, som makten hevder at vi har i Norge. Det er et bedrag. Dette skyldes systemet. Samt byråkratiet som “tilrettelagt” av og for den godt skjulte utenom-parlamentariske virkelige makten.

Du ser det tydelig i statsselskapene. Der topprekrutteres det ikke på basis av dyktighet, men på basis av vennskap og de “rette” holdningene…På tvers av aksjonærer som forventer normal forretningsmessig adferd. Forandring er derfor knapt mulig, for typisk nok kommer den ikke fra toppen og ned. Uavhengige mennesker er “brysomme” – de kunne jo finne på å opponere… Følgelig, dyktige annerledes tenkende mennesker promoteres dårlig i Norge – et land propagandistisk tilrigget de konforme, godt hjulpet av oljerikdommen. Fremdyrket gjennom de utvalgte, på basis av det sosialistiske skolenorske middelmådige, det minste felles multiplum.

Denne nye “tverr-politiske overklassen” er det, som i smått og stort kjemper for å opprettholde privilegerte seg selv…Gjennom tildekning av alt det som måtte gå dem imot. En “varsler” har svært dårlige forutsetninger for å lykkes i et slikt korrumpert korporativt styringsmiljø. Igjen er stats-selskapene å fremheve.

Altså, vi er opp mot en maktelite tilsvarende EU-eliten som vi knapt kan kvitte oss med, uten protest for ikke å si revolusjon. Ta eksempelet Sylvi Listhaug. Hun har folkeflertallet med seg for en strengere asylpolitikk. Bryr politikere og media seg om det? Nei, tvert imot, de aller fleste motarbeider bevisst og slik arrogant folkeviljen. Og forhindrer kursendring. De forsøker å mobbe den modige damen ihjel. For, den tverrpolitiske makt-eliten vil ikke la seg forstyrre av slikt tull – ingen forandring her i gården – vi har det mer enn godt nok som det er… og det vet vi best… Politikerarrogansen er enorm.

I en gallup i Tyskland nylig (de norsk-baserte mediegalluper kan ikke lites på, eksemplifisert med eliminasjonen av Hege Storhaug som årets navn)…stemte 60-0/0 med det nye protestpartiet, hvis enkle tilforlatelige utsagn er: Islam tilhører ikke landet…Tradisjonelle og hovmodige partier taper ut gjennom vanlige selvgod vet-best retorikk. De motarbeider sine egne. Til fordel for de fremmede. Frustrasjonen og sinnet ser vi i land etter land. I Sveits blir folk tatt hensyn til, gjennom direktepersonvalg og med helt klare folkeavstemningsregler. For slik å holde makten i age. Europas utvilsomt beste demokrati. Australia går langt lenger mht nasjonal innvandringskontroll.

Spørsmålet er om Norge trenger sterkt statsstøttede partier, som etterhvert synes seg selv nok. Samt de store organisasjonene, så som Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Sistnevnte med sine 3000 ansatte. Som synes å ha glemt den ideelle tanken bak sitt virke, mest opptatte av ideologiske seg selv. Statsstøtte er ofte kostbare og unødvendige krykker som ikke befordrer nøkternhet. Støtte burde eventuelt gå til nye partier og ideer, ikke til tradisjonelle “satte” etablerte organisasjoner. Som koster mer enn de smaker. Og som fortsetter på autopilot, nærmest – uten krav eller incitament til fornyelse og forbedring. Norge skriker på realisme og forandring.

Tror noen at en større norsk dagsavis vil trykke dette innlegget? Nei, det utfordrer dem og hele det dominerende “sleipe-feige” systemet som inkluderer politikere, byråkrater og akademia. Akademia representeres oftest av kjøpte og selekterte “eksperter” som gjennom media “tillates” å uttale seg i maktens ærend. Universitetene er ideologiske ormebol blitt.

Selvsagt gjelder unntak. Men opp mot det “konforme massive” druknes ganske så enkelt de opposisjonelle annerledes-tenkende. I vårt “demokrati” blir slike nærmest systematisk forsøkt kvernet til intet. Ta en annen modig kvinne, Hege Storhaug. Hva har hun ikke måttet lide? Drapstruet av noen og mobbet av meningsmonopolistene. For hennes sannferdige og nødvendige folkeopplysning mht islam. Og ved påpekning av at kryss-ekteskap av og med muslimer knapt skjer, selv ikke i 3dje eller 4de generasjon. Noe som sterkt usannsynliggjør venstresidens påstand (“redningen”) mht vellykket integrering. Som multikulturelle Støre helt fra tidlig av skråsikkert lovet oss. Men dessverre, islam står i veien for prosjektet. Allikevel kjører politikerne fortsatt ufortrødent mot rødt lys. Til Norges ødeleggelse. Demografien seirer til slutt.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629