Gjesteskribent

Det er blitt politisk kutyme ikke å fortelle den hele og fulle sannhet. Dersom du ønsker å fremføre noe offentlig som har brodd, pakk sannheten ekstra godt inn. Blir budskapet for direkte og tydelig vil et nær monopolistisk riksmedia behandle deg som idyll-forstyrrer. Det politiske miljø er tilsvarende feigt. Jo dyktigere, mer logisk,  relevant og selvstendig du fremstår –  desto uvennligere blir mottakelsen. Carl I Hagen kan bevitne det.

Ytringsfrihet og et sant og oppriktig fungerende demokrati? Glem det, politisk unnfallenhet og løgnaktighet florerer i en grad som skaper forakt. Av forakten fødes det samfunnsmessige farlige «tillitskrakket», Frank Rossaviks betegnelse i Aftenposten.

Kun 30 % av mennesker er dønn ærlige, er det påstått. Definisjonen av ærlighet synes tøyelig. For eksempel, er det å fortie sannhet og/eller å snakke mot bedre vitende uærlighet? Dersom svaret er ja, slik jeg mener, er hele vårt politiske apparat sterkt preget av uærlighet. Dette til tross for at våre valgte rikspolitikere har hva som på engelsk heter «fiduciary duty» dvs et overordnet personlig ansvar overfor sine velgere om å tenke og gjøre det som er best for landet, hele landet.

Men hvilke interesser er det de nå representerer? Tidligere snakket man om egeninteresse og partiinteresse. De er det vanskelig å få øye på idag. Det er snarere overordnede universelle rettigheter anvendt på mennesker fra fjerne himmelstrøk med helt andre kulturer som de representerer. Det er en historisk anomali vi er vitne til.

Tør det ha noe å gjøre med at Arbeiderspartiet har falt så brått på meningsmålingene?

Ytringsfrihet gjennom media var ment å holde politikerne i ørene. Hva med demokratiet når media kues, eies og/eller representerer særinteresser? Når den politiske debatten styres gjennom utelatelser, omskrivninger, fortielser og konsekvent feil fremstilling av den ene part? Enkelt sagt – da har vi med et dysfunksjonellt demokrati å gjøre. Hvilket er tilfelle i Norge idag , selv om Jens Stoltenberg på yppersteprestlig vis sto frem etter 22 juli og messet om mer åpenhet, mer demokrati. Hva var det han egentlig mente?

Problemet er langt dypere og større: Ap kom til makten i 1936 og gjorde en elendig figur før og gjennom krigen. Deretter kuppet de makten gjennom Gerhardsen-regjeringen. Siden har de stort sett hatt makten, og historisk forvridd sannheten. Men det er verre: Sosialistene har over lang tid bevisst fremmet sine folk til nær alle viktige posisjoner. Slik at Norge er blitt en udemokratisk «omelett» det nærmest er umulig å få tilbake i eggene: Byråkratiet er sosialistisk, hvilket betyr at med borgerlige ministre er det nesten umulig å fremme entusiasme for forandring, enn si noe som helst, selv det påtrengende. Bedriftsledere forstår hva det kan bety, av motarbeidelse og bevisst utlagte snubletråder. Derfor: Å få forandring som monner vil ta lang tid, så gjennomsyret av sosialistisk tenkning som landet er blitt.

Altfor lenge har det viktigste vært «karriere, frem, marsj» for de konforme, både mediamessig og ellers. Viktigheten av media-kontroll har Ap forstått. Ikke ulikt andre udemokratiske forførere, vi ikke liker å sammenligne oss med. Med det skremmende resultat at realister, nytenkende «opposisjonelle» knapt slipper til. Alt mens de konforme blir heiet frem og/eller beskyttet av debatt-redaktørene, med «ensrettethet som følge. Uten en eneste stor konservativ dagsavis, men et politisk korrekt riksmedia med NRK i spissen. Pressestøtten sørger for at denne tingenes tilstand opprettholdes.

Tar jeg for hardt i? Neppe, og min erfaring er at i polititikkens verden har taletrengte broilere, feigheten og taburett-opptattheten blitt totalt dominerende. Noe som utvetydig demonstrerer demokratiets nedside. Med middelmådighet, og med folkevalgtes redsel for å stå opp, og for å sloss, ja for å si noe som helst. Å sikre levebrød gjennom de «rette» venner samt høy pensjon fortrenges det prinsipielle og landets beste.

Denne situasjonen har Putin visst å lese. Han har sett svakheten ved dagens europeiske demokratier: Hans uttrykte forakt for «lissom» demokrati, og for de vestlige snillistiske bla-bla politikerne. Hvis ikke de europeiske lederne passer seg, kan han som redningsmann overfor et militant terror-preget islam. Når man diskuterer Donald Trump diskuterer man i virkeligheten elefanten i rommet, islam og alt det fører med seg, som Trump på karakteristisk vis ikke har nølt med å navngi.

Godhetsregimet og elefant-fornektelsen blir trolig også KrFs skjebne. Symbolpolitikk duger ikke. Partiets ledelse vet bedre enn å forsvare bistandsmidler som knapt når frem. Samtidig som de flørter med Støre i håp om å kunne få i pose og sekk. Men KrF-velgerne på Vestlandet er borgerlige og forventer noe annet. Ellers blir dyktige uredde kristelige Listhaugs FrP et bedre valg. Et parti som i motsetning til Ap står og faktisk har stått opp for de kristne. Men som Ap ufint mobber – som sitt taktisk utvalgte hat-objekt. I sannhet, hva denne kronikken tilsikter: Av samtlige politiske partier har FrP inntil nå fedrelandsforsvarende hatt mest rett.

Neste Stortingsvalg tipper jeg KrF under sperregrensen, når de ikke tør ta et oppgjør med avisen Vårt Land. Som etter stadig fleres mening representerer «en ødeleggende liberalistisk-sosialistisk trojansk hest inn i kristendommen». Også flere biskoper svikter oss og synes selvutslettende naive. Les derfor Hallgrim Bergs vektige kronikk i document.no «Hjelp oss, Per Arne Dahl». Han påpeker galskapen som vil medføre et fatalt frafall fra statskirken.

Hareide, dersom det «borgerlige» ikke lenger gjelder, si ærlig ifra. Velgermessig er din opportunistiske uprinsipielle vingling ødeleggende.

hilde.frafjord.johnsen

Foto: 16. mars overtar Hilde Frafjord Johnsen som generalsekretær for Kristelig Folkeparti. Hun har utvilsomt noe å tilføre partiet hva gjelder organisasjon og taleførhet. Men hvilke politiske råd vil hun gi? Frafjord Johnsen var blant dem som foran siste stortingsvalg frarådet partiet å bli støtteparti for en regjering hvor Fremskrittspartiet inngikk. Mener hun det samme idag?

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.