Gjesteskribent

Jeg refererer til overskriften «Oslo tingretts hemmelighold undergraver tilliten både til retten og demokratiet» skrevet av Øyvind Thuestad på document.no 14/2/21. For forsvinner nødvendig tillit, klart da forsvinner samtidig noe vesentlig – som den egalitære nasjonen Norge er tuftet på. Veien til undertrykkelse og diktatur er da kort, tilsvarende utviklingsland og andre land med totalitære styresmakter som nordmenn flest ikke vil sammenlignes med.

Likhet for loven gjelder alle samfunnslag, også innvandrere fra utviklingsland. Som søker å ta fordel av våre generøse og åpne samfunnsforhold, herunder våre lenge opparbeidede fedrelands-gitte rettigheter. Slik er også «gratis rettshjelp» blitt et tveegget sverd med fremmede kulturer som knapt respekterer verken oss eller norsk lov og rett. Som pukker på egen «ærbarhet» og på sær-behandling i norske rettssaler – selv i de grusomste voldelige straffesaker – samt hemmelighold av disse. Men offentlig straff og oppmerksomhet har vært akkurat passe «avskrekking» til å påvirke og minske norsk kriminell livsførsel. I «Vekkistan» oppnås det samme gjennom offentlig avstraffing bare langt mye verre.

Respekt for lov og orden er nødvendig og fra alle. Og ytringsfrihet er overordnet alle andre hensyn – om et sant demokrati skal kunne fungere. Fordi velgernes evne til å kunne utøve sin makt og velge «samfunnsmessig fornuftig» forutsetter faktisk ærlig relevant informasjon. Ellers gjøres folket til blindebukker overfor sitt eget og landets beste. Noe politiske «operatører» tillater å «tukle» med gjennom media for sine politiske personlige interesser. Gjerne skjult ved all slags falske pretensjoner og gjennom skygge-makt som klart per definisjon er udemokratisk. Ikke noe land eller styresett er perfekt, dog det perfekte må klart etterstrebes, ikke bevisst forkludres.

Men etterstreber norske politikere folke-demokratiet? Nei, i sum absolutt ikke, mange tillater løgnen å regjere når de konformt tjener på den, ved å være på maktens side. Dagens politikere er som Bibelens fariseere, de er overmodige bedrevitende selv om de er enkle og selv utgått av folket. Noe de beleilig glemmer, tydeligvis, straks det lønner seg. Hele «Stortingspartiet» er på lag med seg selv og vil ikke tillate noe som vil kunne rokke ved egen til-fusket partimakt. Så som bindende demokratiske folkeavstemninger.

Løgn gjelder så mangt, også og kanskje mest det ikke å formidle relevant sannhet. Men det er blitt politikkens vesen: aldri innrøm noe som helst, og undergrav sannhet ved ikke å omtale annet enn det som måtte tjene egen sak – selv om den stinker… Men et utrykk jeg elsker å bruke er at heleren ikke er bedre enn stjeleren. For dette «samholdets» politikk er det knapt mulig å bli kvitt uten å stemme det ut. Det har vi kun anledning til hvert 4de år. Men husk, makt gir nær aldri makten fra seg frivillig. Det gjør heller ikke de nåværende fordels-folkene. Folket, gjennom maktens kjøpte og erobrede riksmedier, vil i år bli pepret med dens propaganda.

Fedrelands-velgere har kun to politiske muligheter til å gjøre seg gjeldende på, enten passivt og enkelt ved ikke å stemme på noe Stortings-parti til høsten. Nemlig, i protest mot samfunnsutviklingen som de eksisterende partiene står for og lenge har har stått for. Eller aktivt ved å stemme inn to eller flere nye partier på Stortinget. Slik at folket endelig kan bli representert og hørt. Men jeg advarer, hør ikke på argumentet om forspilte stemmer ved å stemme små partier. Det vil riksmediene på lag med dagens makt selvsagt påstå, igjen og igjen, både direkte og indirekte. For alle de nåværende stortings-partiene var også en gang små og skal ikke tilståes makt-monopol til evighet.

Altså, å være «sofa-sitter» er også en måte å protestere på for alle dem som føler seg glemt eller forsmedelig og/eller urettferdig behandlet. Av dem er det økende mange. Sofa-sitterne kan dessuten forholde seg behagelig anonyme. Men stemmer likevel kollektivt og effektivt slik i flokk. Og det er for øvrig blitt en trend i vestlige land hvor folk i økende grad har gått seg lei av politikernes tomme løfter, og det som skummelt verre er.

Men som sagt, forandring kan også skje folkelig aktivt. To små partier har i skrivende stund meldt seg på til folkelig tjeneste, Demokratene, et sentrumsparti, og PDK som er et kristelig, nasjonalt-konservativt parti. Begge er fullgode protest og forandrings-partier, og jeg ønsker dem begge lykke til. Ideelt med begge stortings-representert fra høsten av. Det er viktigere enn noe annet, så som individuell prosentuelle størrelse. Folket har ingenting å «frykte» selv om de eksisterende partiene slik teoretisk skulle bli halverte, for til sammen vil de likevel ha flertalls-makt. Men med den forfriskende forskjell at folket igjen kan bli hørt, en udiskutabel demokratisk fordel. Dem som hevder noe annet representerer diktatorisk merkevare.

Tillat meg opplyse jeg stemte PDK ved forrige valg. Så hør derfor hva PDK selv sier: «Alle mennesker religiøse eller ikke, tar med seg sine holdninger og meninger der de ferdes – også i politikken. Det finnes ikke nøytralt rom. Men «kristen politikk» handler ikke om å presse en bestemt religion på folk. Vi vil ta vare på de grunnleggende verdiene som kjennetegner vår kristne kultursfære, og bygge et samfunn med frihet og trygghet for alle, uansett «hvem man er, eller hvilken bakgrunn man har».