Gjesteskribent

Ikke la sirkuset rundt Sylvi Listhaug få overdøve vår oppmerksomhet neste uke mht Stortingets viktige debatt, avgjørelsen om Norge skal være ytterligere underlagt EU. Denne Listhaug-kritikken er blåst ut over alle proporsjoner, og kanskje av en god grunn…Nemlig for å stoppe den økende motstanden i folket mot ACER, ved å få dem til å tenke og snakke om noe helt annet. Slik er politikken, full av triks for å lure oss godtroende. 

La oss ikke lure ytterligere inn i et krakelerende EU, klart dirigert ut fra tyske økonomiske interesser. Det bemerkelsesverdige er at norske riksmedier unnlater å fortelle oss om Italias valg nylig, med innvalgte EU-negative mer-enn- noensinne-politikere. Dette sammen med Brexit og EUs hardkjør mot britene, samt Poland og andre lands økende mistillit til det udemokratiske fellesskapet, gjør det ekstra viktig for Norge å haste langsomt.

Dessverre, jeg har ikke tillit til dagens norske politikere. Hvorfor skulle jeg det? De er valgt for å representere oss, ikke verden. Det samme gjelder riksmediene, de rapporterer ikke den store verden, ikke engang virkelighetens norske verden. Vi «alminnelige» er blitt staffasje i et slags diffust fasadedemokrati, hvor løgn tillates å regjere; ikke folkets interesser. EU er en ting, en karriere-vei. Verre er det med det farlige multikulturelle prosjektet, med sine helt opplagte nedsider som vi ikke får omtale engang. En enslig modig stemme trues på livet av noen, og mobbe-lynsjes av andre, her er det sensur og sannelig blitt trangt under taket, i det som skulle være, og var et egalitært åpent samfunn. Nei, dette går den veien hønen sparker, den hvite.

Bortsett fra vårtegn, er der grunn til annen begeistring og/eller til norsk optimisme?

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.