Innenriks

Flertallet har to ganger sagt nei til EU-medlemskap. Nå realitetsbehandles et forslag om innmeldelse i EUs energisamarbeid ACER, som i praksis betyr at Norge gir fra seg kontroll over vår største ressurs: Energi.

Det er vanskelig å forstå at flertallet på Stortinget – inklusive Fremskrittspartiet – kan gå inn for et slikt medlemskap. Hvilket ansvarlig land gir fra seg kontrollen over sin viktigste ressurs?

Riksmediene snakker ikke om forslaget og folk flest er uvitende om hva som er på trappene. Når strømpriser og linjeleie stiger til europeisk nivå, vil det gå opp for dem. Men da vil det være for sent. Forslaget kommer opp i Stortinget 22. mars.

Hvem gir fra seg noe uten å få noe i gjengjeld? Forslaget avspeiler at det ikke er norske forbrukeres interesser som myndighetene har for øye.

Når folket sa nei til EU-medlemskap var det ut fra en inngrodd skepsis til et overnasjonalt system hvor Norge ville ha liten bestemmelsesrett. Over ACER vil vi ikke ha noen bestemmelsesrett overhodet. Likevel foreslår regjeringen at vi skal overføre råderetten over våre energiressurser til ACER.

Norge skal ha møterett i ACER, men ingen stemmerett. I dag bestemmer Norge selv over våre energi- og gassressurser slik at spørsmål om for eksempel priser, hvem vi skal selge til, etablering av nye kabler og kraftstasjoner, uttak av vannmagasiner med mer hører inn under Norsk suverenitet. Vedtas forslagene overføres den suvereniteten til EU.

Ingen regjering har turt å foreslå norsk EU-medlemskap. Men Norge er innmeldt bakveien via de små skritt: Vi har vedtatt over 10.000 EU-direktiv og den teoretiske veto-retten eksisterer kun på papiret. EU liker ikke opposisjon.

Hvis Norge blir medlem av ACER vil det være i strid med folkeviljen. Hvis folk ble klar over hva som foregår ville det bli ramaskrik.

Hvorfor legger regjeringen da frem et forslag som undergraver tilliten til myndighetene?

Energiprisene i EU er på et helt annet nivå. Når strøm- og linjeleie dobler eller tredobler seg, vil det gå opp for folk. Men da vil det være for sent.

Man skal være godt skodd for å oppdage hva som holder på å skje. Det fremgår ikke av lovforslagene. Advokat Stensland skriver på sin blogg:

Lovforslagene som er på til sammen over 300 sider, hvor ca 5 sider omhandler betydningen forslagene vil få for Norge. Imidlertid skrives det lite og mot grensen av intet om betydningen foruten at det vil være positivt for Norge, noe mer i dybden på argumentasjonen går de ikke, hverken når det gjelder prisutvikling, eierskap eller liknende. I tillegg til at forslagene mangler grundig tekst om betydning for Norge, må en være både advokat, økonom, statsviter og historiker samt helst professor i alle disse disiplinene for å forstå hele innholdet av de rettsakter som nå ønskes endret og tatt inn som norsk lov. Det er ikke et godt lovarbeid. Forslagene er såpass inngripende på Norsk bestemmelsesrett over egne naturressurser at det i seg selv tilsier en vesentlig mer grundig gjennomgang av betydningen dette vil få for Norge.

Hvordan kan energiminister Terje Søviknes fremme et slikt forslag? Prosedyremessig er det justisminister Sylvi Listhaug som kvalitetssikrer lovforslag. Kontroll- og konstitusjonskomiteen er også involvert. At et slikt forslag kan gli gjennom uten særlig debatt vitner om et folkestyre som ikke lenger er verdig navnet.

Noen har åpenbart interesse av å få vedtatt en lov som overfører kontroll med energiressursene til Brussel. Konsesjonsrettigheter til norske fossefall har vært en viktig sak i spørsmål om norsk suverenitet helt fra 1905. Å beholde kontrollen over den hvite kraften var en viktig politisk sak.

Nå ser det ut til at man har funnet en smart måte å overføre suvereniteten til Brussel på.

Dette skjer på et tidspunkt hvor EUs posisjon er svekket både innad og utad. Det er som om Norge vil være med å stive opp EU ved å gi bort kontrollen over våre mest verdifulle ressurser.