Først nå i ettertid av Oslo Symposium 2021 har jeg endelig fått lyttet til presten Einar Gelius her jeg bor utenfor Norge. I en 20 minutters forfriskende tale tok han et oppgjør med islam og våre biskopers jordiske, politiske tilbøyeligheter. Gelius kalte islam en ideologi og forklarte kortfattet Mohammeds livsløp og hans diktatoriske «trang og tvang» til en absolutt politisk underkastelse. Og DNK, Den norske kirken, fikk klar kritikk for ikke å stå klart opp og frem for det som Jesus representerer, nemlig, kjærlighet og menneskelige frihet, det klart motsatte av det islam står for. Talen fikk gjentatt applaus fra salen, ikke minst da Gelius beskrev vår utfordrende tid som en åndskamp.

Gelius unnlot å omtale vold og terror; unødvendig, for folk flest har fått øyene opp forlengs for innvandringens nedsider samt våre myndigheters skammelige unnfallenhet. Jeg fortviler over den tillatte skjeve utviklingen samt en tapt erkjennelse av «det ondes» eksistens. For som en biskop så uforståelig sa det, vi tror ikke lenger på helvete; derimot at alle mennesker blir tatt vare på etter døden. Det var ren Antikrist, sågar i en biskops forkledning, i fornektelse av at helvete eksisterer. Dermed faller Jesus, Guds sønn bort. Han ble skapt av sin far for nettopp å frelse oss fra helvete. Frelse oss ved tro på Ham. For dersom helvete ikke eksisterer, bortfaller grunnen til at Gud skapte Jesus, vår redning. Snakk om en moderne biskops fortapelse.

Erkjennelse av ondskapens eksistens er en forutsetning for Jesu tro. Biskoper som ikke omfavner troen, er fortapt. Da er de falske profeter på lag med den jordiske makten, kjøpt og betalt. Og slike skal vi vokte oss for, står det å lese i Matteus-evangeliet. Om dette skrev jeg nylig under overskriften «Innvandringens akkumulerende konsekvenser» nemlig at islam er Norge samfunnsmessig truende. Jeg refererte der til PDK-representanten Kjell Skartveit, som glitrende tok for seg det kjente og brukte begrepet, «nestekjærlighet», som ofte misbrukes. Det ordet danner grunnlaget for kristen etikk, og må ikke forveksles med sosialisme. For som Skartveit fremholder, kristendom forholder seg ikke til rikdom som et resultat av tyveri.. Han bruker Hans Nielsen Hauge som eksempelet på driftig velgjørende godhet.

Innvandringspolitikken medfører store nedsider samt plager og lidelser for mange, ikke minst for de helt uskyldige. Kongsberg-massakren står friskt i minne. Og vi får aldri vite hva de såkalte islamske «pådriverne» egentlig bygger sin «nestekjærlighet» på. For meg ser det ut som om det rett og slett gjelder egen karriere og fordel, altså pur egoisme samt en helt destruktiv fedrelands-kynisme. Og slik er på lag med internasjonale penge-globalister som forfekter en utopisk en-verden, nemlig deres egen falske verden. Som herser med tvang og umyndiggjør vanlige lønns-mottagere til en ny form for trelldom. At sosialister flest ikke ser dette, er å til undres over – men skyldes nok ideologiens egne forførende riksmedier. Viktig er det å minnes at frukten av det onde ofte er offer-følelser og alle typer av mindreverdighetskomplekser. Altså grunnvollen i sosialismen noe som de villig deler med islam-fenomener som tap av ære, hevn, utenforskap og skadefryd. Mens globalistene kneler i respekt for offerrollen og den ondes verk, setter Jesus offeret fri. Gjennom selvforherligelse erobrer Anti-krist slik også vårt samfunn.

Sverige har riksdagsvalg neste høst. Allerede fordeles «skylden» for landets nåværende «helvete», så det nå virkelig suser. Moderaterna og deres tidligere leder, Fredrik Reinfeldt, får  uforholdsmessige mye av skylden for en utvikling som startet under sosialisten Oluf Palme. Parlamentarismen, det representative systemet, både der og her i Norge, var nødvendig for 200 år siden. Men ikke nå lenger med tekniske muligheter til ekte og langt mer direkte demokrati, ikke oss falskt makt- og medie-styrt som nå. Det eneste landet i Europa hvor politikerne blir noenlunde holdt i ørene, er Sveits med sine folke-avstemninger. Jeg har stemt PDK to ganger og stemmer dem igjen – spesielt dersom de i neste valg inkluderer folke-avstemninger i sitt partiprogram, allerede landets beste. Og med KrF nær utgått på dato, får PDK en ny sjanse.

På document.no fant jeg idag 21/10/21 denne overskriften: «Hvem skal representere folket når media går maktens ærend? skrevet av den kjente Helena Edlund. Og hun begynte slik: «Svenske venstrejournalister har blitt forvandlet til den overklassen de selv påstår at de gransker. Samtidig forakter de menneskene de hevder å representere. Et folk står igjen uten en stemme». Men noe liknende ser vi i Norge hvor riksmediene likeens er motsatt folkets sanne velmenende side, og aller minst mht innvandringspolitikken hvor folket for lengst har fått mer enn nok. Selv om vi ligger noe etter Sverige, dog i samme kjørebane…

Som så ofte før, det som skjer i Sverige, blir retningsgivende for Norge. Samt denne gang  simultant med Frankrike, meget ille der. Om Sverige og landets krigs lignende tilstander, fant jeg på en og samme dag 21/10/21 tre beskrivende Document overskrifter: «Nødmelding fra svensk politi: Vi kan ikke håndtere det!» og den andre: «Reinfeldt slaktes av tidligere leder i Moderaterna: Et helvete». Og hva angår Frankrike: «To av tre franskmenn er bekymret for en utskiftning av befolkningen».

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂