Gjesteskribent

Foto: Oppheim, 14. august 1910. Nær Stalheim. Farvefoto av Auguste Léon

 

Før jul nevnte jeg i en kronikk den nye boken til Chr A Smedshaug «Europa etter EU». Avsnittet med overskriften «Fra stat mot kirke, til staten og dens kirke» inkluderer en enkel oppsummering fra norsk kristendoms formelle påbegynnelse på Moster år 997 og frem til i dag. For nøyaktig 500 år siden fikk vi en grunnlovsfestet evangelisk-luthersk statsreligion. Jubileet feires i år.

For anledningen velger jeg her å sitere Max Weber, vismannen som sa:

Det moderne menneske kan i alminnelighet ikke med sin beste vilje forestille seg, at de religiøse ideenes påvirkning på livsførsel, kultur og nasjonalkarakter har vært så stor som de i praksis har vært.

Max Weber (1864-1920) var tysk filosof, økonom og samfunnsforsker, samt flittig skribent.

Hans viktigste verker omhandler religionssosiologi og politisk sosiologi. Gjennom boken The protestant Ethic and the spirit of Capitalism påviser Weber (hva selv kineserne nå åpent erkjenner) at det etiske nødvendige elementet for moderne kapitalisme kom fra de nordlige kristne delene av Europa. Globalhistorikeren professor John G Darwin omtaler denne unike utviklingen slik:

I kjernen av Webers forklaring ligger ideen om at moderne kapitalisme fremfor alt fordrer en aktiv, rasjonaliserende mentalitet. Verken kinesisk konfusianisme (rasjonell men passiv) islam (aktiv men irrasjonell) hinduisme (passiv og irrasjonell) har denne vitale kombinasjonen. «Det går ingen vei fra de ikke-intellektuelle klassene i Asias magiske religiøsitet til en rasjonell, metodisk livsførsel». Men europeisk protestantisme hadde (tilfeldig) frembrakt den avgjørende psykologien (og det institusjonelle rammeverket) som gjorde gjennombruddet mulig.

Jeg refererer fra Smedshaug-boken: «I de fremvoksende statene rundt Nord-Atlanteren møttes idealer, ressurser og effektive nasjonalstater på en måte som kom til å forandre historiens gang. Ressursene var etter hvert blitt tilgjengelige, men idealene og rammeverket (avgjorde) hvordan slike ble utnyttet». «Ressurser uten idealer er tomme, mens idealer uten ressurser er impotente».

Det foregående dediserer jeg til dem som bevisst søker å avkristne Norge. De er på uforstandige veier, tilsynelatende politisk maktdrevet; en forfeilet fanatisme som de ingenlunde vil innrømme. Hverken overfor seg selv eller andre. Fordi, en eventuell annen forklaring er ren pretensjon og/eller selvforsvar – for ikke å innrømme sosialisme og kristendom som dypt uforenelige. For hva godt kan det vel komme av, å frata alminnelige mennesker deres åndelige behov og tro? Annet enn, for å ensrette folk til det motsatte av et fritt demokratiske felleskap? Eller, utilgivelig, for å tilrettelegge nordmenn fremtidig integrert i islamsk tro – inkludert de fremmedes shariaavstraffelser etc?

Sannheten er, kristendommen har sterkt bidratt til den moderne staten. Faktisk så mye at enkelte dessverre ikke lenger finner den nødvendig…Men over tid, det paradoksale og farlige her er, at de selvgode Gud-løse samfunn eroderer selve grunnmuren i sine demokratiske land. Et farlig vakuum oppstår, med langsiktige uvisse konsekvenser. For, vi vet hva vi har, men aldeles ikke hva vi får. Personlig frykter jeg det verste, med forherliget påskyndet multikulturell utvikling som bakteppe.

Tidligere og etter hele 10 år som svensk statsminister oppsummerte sosialdemokraten Gøran Persson det slik, i sine avgangsmemoarer i 2006:

Svenska kyrkan var en av få nationella symboler i vårt land som erbjød en daglig nærvaro och hadde en vardaglig innebørd. En sådan samlande kraft behøvs i en globaliserad tid.

Etter Perssons regjeringstid er det gått fra vondt til verre, under Reinfeldt. Sverige er nå, kun 10 år senere, destabilisert til det snart ugjenkjennelige. Det svenske og norsk nasjonale «landssviket» er demonstrert i begge land ved et ideologisk riksmedia. Vår 4de statsmakt, heller enn ærlig å advare oss borgere mht realitetene, tildekker disse. Hvorfor? Er det så enkelt, at de ikke vil innrømme å ha tatt skammelig feil – gjennom innvandrings retorikk og en totalt manglende forståelse for en fremmed kultur og dens religiøse utfordringer? Jeg må bare spørre, men er redd stillheten deretter blir øredøvende. Fordi advarslene, de har vært mange og kraftige.

Svenskene er som lemen, på rask vandring mot havet, til fortapelse. Om nye 10 år er også vi, like naive nabo-molboer fortapt. Om ikke til forandring vi lærer fra Sveriges nasjonale ulykke. Allerede fødes der flere muslimer i Oslo hver dag enn etniske hvite. Om få år er utviklingen irreversibel: Vi kommer i mindretall i eget land og, etter alle solemerker, taper slik vårt tradisjonelle styresett og kontroll med egen nasjonal skjebne. Er dette hva hardnakkede venstrevridde kjemper for? Har de ikke selv barn og barnebarn og et samfunnsansvar å skjøtte? Uansett, disse feige selvgode (min påstand) skyggebokserne får nå stå frem og erklære høyt og tydelig, hva de arbeider for, en muslimsk stat? Mens vi andre vet, at utlovet integrasjonen er umulig, her til lands som ellers. Nei, folkens dette går seg ikke til – en tidligere Gahr Støre påstand – samt hans tilsvarende: «radikal islam, er ikke noe problem». Akkurat den siste «føringen» oppfattet tydeligvis våre politiske biskoper…

I dette kirkens Jubileumsår er det å håpe at slike biskoper, våre øverste veiledere, bekjenner forsømmelse for sitt norske og universelle kristne kall. Jeg snakker om dem som unnlot tydelig å advare sine lam, om farene som truer. Om slike trekker seg, slik Per Lønning gjorde i.f.m. abortloven i1975, står det respekt av det. Jesus selv snakker om uredde sannferdige vitnesbyrd, mener jeg. Ulykkeligvis, som Guds gjetere unnlot flere å omtale problemene; om umenneskelig islamsk nedslakting og behandling av kristne brødre og søstre. Biskopene synes impotente, selv med allmektige Gud på sin side. Eller som fariseerne – verken med mot eller tro til å være annet enn «agenter» for den jordiske makt.

Hvordan biskopene, i et sterkt avkristnet og desillusjonert land vil anlegge dette Jubileet gjenstår å se. De synes nærmest som statsansatte paralyserte saltstøtter å ha blitt.

 

Dan Odfjell, samfunnsdebattant.