Dan Odfjell sr. er vinbonde i Chile. Her tar han imot kronprins Haakon på Odfjell Vingård i Cuesta Barriga 24. januar 2008. Kronprinsen skriver seg inn i gjesteboken. Foto: Lise Åserud / NTB

Jeg synes å ha blitt en farlig stemme i Norge, som må klubbes ned av påsatte agitatorer i debattfeltene med usakligheter heller enn argumenter. Dette så jeg igjen på Resett etter mitt nylige innlegg «Folk er altfor lette å lure» 26/12/20. At noen bruker mitt litt gammeldagse sprog og kommafeil mot meg, forandrer dog ingenlunde mitt budskap.

Jeg er 82 og mitt livs arbeidssprog har vært engelsk. Og jeg er ingen skatteflyktning her jeg bor i Chile, det meste næringsmessige har jeg for lengst gitt fra meg. Det eneste som står i mitt navn her i Chile, er en seks år gammel Toyota. Og i Norge eier jeg 10 % i et familieselskap. Dog bruker mine sosialistiske og fedrelandsfornektende motstandere alle midler til å henge meg ut, simple løgnere. Og kun for ordens skyld, i motsetning til dem slåss jeg for det norske folket og landet, og bryr meg knapt om motvind. Jeg har knapt noe å tape, det synes å være en styrke.

Men som debattfeltet impliserte, ikke et eneste stortingsparti er lenger ærlig på folkets side. Alle er like, enklest derfor kollektivt referert til som «Stortingspartiet». Det er pengene som regjerer, og korrupsjonen som florerer i dagens politiske Norge, det er sannheten i et skammelig nøtteskall.

Den som skarpt og godt har fått dette frem, er Øystein Steiro Sr. via Klassekampen like før jul. Med eksemplet Terje Rød-Larsen og «samrøret» gjennom «rottereiret» UD, samt avdekkingen av utenriksministerens bestevenninne, Mona Juul, vår FN ambassadør – gift med Rød-Larsen (kollektivt omtalt som «diplomatekteparet») og med deres flotte kåk i Oslo som ble utlånt til Ine Eriksen Søreides 40-årsfeiring.

Hvor er anstendigheten blitt av når alle «ligger» med hverandre? Deri ligger også utsagnet «Stortingspartiet», altså den kompakte politikerklassen og med stat og riksmedier nær alle samstemte. Det betyr demokratiet er tapt til «hakket før» et rent diktatur. Dette er ikke å overdrive. Ikke rart at Korrupsjons- og Hestehandler-Norge danser ellevilt rundt gullkalven, dvs. folkets, ikke deres, oljefond.

Med en reelt passiv statsminister, i hele syv år uvillig til å rydde opp. Samt senest sikkert skyldig «bestevenninnene» en stor takk for FN hjelpen… Hva det har kostet og kommer til å koste, vites ikke, men allerede har vi fått hovedansvaret for Afghanistan. Det oppdraget er det bent ut uansvarlig av regjeringen å akseptere.

Partiene er altfor generøst statsstøttet, de oppfører seg nå nær som private bedrifter, som forteller oss folket «hvem» vi kan få stemme på – med ferdig trykkede valglister…

Vårt såkalte representative valgsystem er sluttet å fungere, og parlamentarismen er et stygt tilrigget system for elitemakt, ikke sann folkemakt. Alt er snudd på hodet, og staten er blitt de korrupte og «snylte-kakerlakkenes» matmor. Og lojalitet går til matmor, til pengene og til alle fordelene, ikke til alminnelige arbeids- og fattigfolk. Vi har mer armod og mindre samhold i Norge nå enn før oljen ble oppdaget.

Og statsministeren synes å ville utrydde oss fedrelandsopptatte med rot i gammel kultur og kristen tro, en fredelig kultur. Ja, hele befolkningen skiftes ut til fordel for «svenske tilstander», heller enn å forsvare oss. Hun har innført en ensidig norsk avstraffelse for hatprat, fordi hun ikke evner eller vil se hvem de virkelige hatefulle er, som slik er oppdratt helt fra barnsben av.

Bare spør kulturministeren hennes, Abid Raja. Eller fordi hun ikke tør annet, eller av grunner hun overhodet ikke vil fortelle oss. Mål og mening tåkelegges helt fra toppen av.

Det ser rimelig håpløst ut, når Stortingspartiet aldeles ikke vil gi oss folkeavstemninger hva angår viktige nasjonale anliggender. Folket må tydeligvis ikke engang få forstyrre eller korrigere makten, for det er vi for dumme til, vi vet ikke vårt eget beste…

Men Sveits viser oss vei, at folkelig makt fungerer. Så hva kan vi i Norge gjøre annet enn å gi opp og la oss gradvise utslettes, som de siste mohikanere? Som med indianerne går dette i retning av små reservater i Utkant-Norge – eller at vi blir parkert inne på vidda sammen med samene.

Jeg argumenterte i «Folk er altfor lettlurte» for at vi trenger et protestparti mer enn noensinne, som lover å slå ned på misbruk av penger og makt, som står på den lille manns og kvinnes side. Tidligere påsto jo Ap og sosialistene at de gjorde det. Men det har de for lengst glemt til egen ensidig fordel. Nå er de blitt globalist-sosialister, dog fortsatt like utopiske og livs- og næringsfjerne. Det verste er at er kommet på lag med superrike George Soros og tech-milliardærene.

Folk tror kanskje 60–70 prosent av befolkningen er på maktens side. Nei, mediene selv representerer bare 2–3 prosent av befolkningen, men slåss for statsmakten og er i virkeligheten imot 60–70 prosent av folket. Dette gjennom løgn og grov politisk propaganda. Men folket er ikke dumt, det må bare vekkes fra den bevisst injiserte tornerosesøvnen.

Hvordan? Mitt forslag er et fredelig brakprotestvalg neste høst: Alle de eksisterende partiene må mest mulig boikottes; de er utgått på tid. Folk må gå mann og kvinne av huse og stemme på et av de 2-3 mindre partiene som ligger utenfor Stortinget, akkurat hvilket er mindre viktig.

Dersom 50 prosent av befolkningen gjør det, vil det ikke eliminere stortingspartiene, men gjøre dem til halvparten av hva de er i dag, akkurat passe. Slik får vi enkelt en bedre folkelig representasjon og makt nok til å kunne påvirke politikken og forhindre Norge omgjort til de uhyggelige svenske tilstandene.

Dette er en fredelig og demokratisk måte å gjøre det på, jeg vet ikke andre måter. Vi må stoppe «skurke-lekkasjene» som tapper Oljefondet for våre midler til ingen nytte. Annet enn til skurkene som vårt nåværende udugelige regime med åpne øyne passivt tillater.

Subsidier må kuttes over en lav sko, de er konkurransevridende og tillater unaturlige konstellasjoner og grovt misbruk. Om dette er det ingen tvil, våre penger brukes i realiteten til å rundlure og loppe Ola og Kari.

Jeg er på deres, ja de fattiges side, opp mot elitepolitikerne. For sistnevnte er nå på diktatorisk vis altfor overlegne til å ville respektere demokratiets iboende besværligheter. Makten er gått dem til hodet med vår forfeilede statsminister i spissen. Trist men sant.

 

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!