Gjesteskribent

Jeg har lurt på hvor denne «intensiteten» som er så typisk for sosialismen kommer fra, og som mangler på borgerlig side. Denne selvsikkerheten forbauser utlendinger. Det snakkes her i Chile om norsk arroganse og imperialisme. Om vår misjonering som var vi en intellektuell verdensmakt. Om både å være, og det å vite best: Den norske modellen…

Mye forklares ved at Arbeiderpartiet kom til makten i 1936. Og har siden vært det statsbærende partiet. Riktignok har der vært kortere intervaller med ikke-sosialistiske regjeringer. Men disse har i stor grad måttet hvile på et byråkrati allerede tidligere tilsatt – og derfor sterkt preget av Ap. Å få «omeletten» tilbake i eggene er blitt nær umulig. Til å bli bekymret over.

Før oljerikdommen var der dog en betydelig grad av norsk realisme. For det å sette tæring etter næring. Problemet nå er blitt til en nødvendig og enorm justering tilbake til realisme. En smertelig prosess som vil kunne ta lang tid. Kanskje en mannsalder eller to. Å rive ned er lett, å bygge opp noe ganske annet.

Denne «intensiteten» preger dessverre riksmedia til de grader. Jeg kom først til å tenke på dette etter å ha lest Hans Rustads bemerkelsesverdige kronikk på nettstedet Document: «Attentatet på Hege Storhaug» hvorfra jeg siterer noen få linjer:

«Det er ikke muslimer som islamiserer Norge. Det er Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergens Tidende, Adressa, Fævennen, Aftenbladet — som alle synger i samme kor. Det er redaktører som Harald Stanghelle, Trine Eilertsen og Frank Rossavik.».

Dette samrøret mellom politiske venstresosialister og medier representeres av mennesker som har gitt sitt liv til å indoktrinere andre. Til å tro på sosialismen. Men, gradvis og «beruset av egen suksess» er de dessverre kommet ut helt på feil side av hva som tjener Norges best, hva angår samfunnsmessig sannhet og mangfold. De ser nå at deres befestede livsløgn og maktposisjon er i ferd med å tape sitt fundament. Istedenfor å omstille seg til hva fornuften tilsier, stikker de nå hodet i sanden. De er desperate blitt, i sin misjonering og sin marsj som lemen mot havet. De gjør det ved «å slutte rekke» akkurat slik som Hans Rustad ovenfor påpeker. Men deres problem er blitt, at vi andre samfunnsinteresserte er våknet opp. Vi bevitner galskapen rundt oss. Vi ser at keiseren er splitter naken. Noe som synes å gjøre dem bare enda mer desperate. De skyr ingenting, selv om de i prosessen ødelegger vårt kjære fedreland. Media-egoismen regjerer.

Godhetsregimets fundament er ikke bærekraftig. Det ser andre land før oss. Det greier man knapt her i steinrøysen, med verdens største oljefond. Fordi, grovt «underrapporterer» vårt riksmedia sannhet fra det store utland. Hvilket betyr at realitetene synker inn hos den vanlige norske avisleser heller sakte. Men virkeligheten siger dog likevel inn. Demningen og stemningen er ikke lenger til å stagge. For hver dag taper hva jeg benevner «ja-siden» terreng.

Denne forfeilede «intensiteten» ser vi klart demonstrert opp mot landets kanskje to modigste kvinner, Sylvi Listhaug og Hege Storhaug. Disse ærlige forkjemperne for landets beste «må» stoppes, det har de super-arrogante selvoppnevnte «bødlene» bestemt. Tilsynelatende uansett midler og koste hva det koste vil. Ytringsfriheten gjelder knapt lenger. Men heldigvis er riksmedia ikke monopolist. Vi har fått Internett som forandrer verden. Selv i «vedtatte» autoritære makter som Kina og Russland. Da er det håp for de modige – og for alle oss andre om en friere og bedre verden. Mindre sosialisme, mindre tvang. Mindre sosialisme, bedre økonomi og livskvalitet. Derved ikke sagt at kapitalismen er uten fallgruver. Men den har dog, i seg innebygget sin egen korreksjon. Det har ikke sosialismen. Dessverre.

Riksmedia «furter» nå som om noen har fratatt dem deres rike, som om de eide både landet og sannheten. Triste greier. Jeg vet ikke om de noensinne kommer over det. Min bekymring er imidlertid en helt annen: Om vi noensinne vil kunne tilgi dem den skade deres intoleranse og utrettelige menings-sensur har skapt. Dette deres udemokratiske maktmisbruk overfor landets velgere er utilgivelig. Hverken mer eller mindre. Våre barn og barnebarn vil betale for den skade disse i sin uforstand har påført landet.

Avslutningsvis, i konservativ sammenheng finner jeg det naturlig å minne om all den avkristning som de venstreradikale mest gjennom Ap har stått for. Dernest vil jeg understreke den gamle sannhet at makt korrumperer og penger korrumperer, og at de to faktorene i kombinasjon korrumperer absolutt. Olje-epoken forklarer derfor mye, også mht den uetiske liberalismen som er blitt oss til del. Også fordi altfor sterk liberalisme, blir til tapt frihet. Det høres kanskje rart ut, men er presis hva som er i ferd med å ødelegge oss. Ikke bare oss, men store deler av det   «troløse» Europa. Utfordret av et trosbasert islam.

Jeg håper dere ikke tar meg for en mørkemann. Alltid har jeg vært en optimist. Det er jeg fremdeles. Men i moden alder føler jeg meg kallet til å advare mot kreftene i denne vår farlige liberalistiske tid, og om prøvelsene som vi nå fremtidig synes å stå overfor. Som «straff» for vår generasjons løssluppenhet samt akademiske middelmådighet. Den respekterte tidligere NRK utenriks-kommentatoren Christian Borch(71) beskriver seg som verdi-konservative, og lanserer i disse dager sin bok «Banalitetens Tyranni». Den har jeg ikke lest. Men den går angivelig nettopp på liberalismens minefelt. Samt tilhørende pengekultur: At nær alt nå skal måles i penger.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

socialism112215

 

 

 

 

Les også

Godhetstyranniet -
Blottet for fornuft -
Frank Aarebrot sa det.. -
Globalistene blant oss -
En norsk samtids kalddusj -
Hillary Clinton -

Les også