Gjesteskribent

Dette er et uttrykk en god gammel venn av meg mente jeg burde forfølge. Han refererte kritisk til KrF og den lave sperregrensen for partiers Stortings -representasjon. For tiden kun 4 prosent.

Etter manges mening er prosenten altfor lav. Fordi den tillater utilbørlig politisk utpressing.

Ikke bare når en ny politisk plattform og regjering enes og formes. Men også ved at mini-partier populistisk og lite prinsipielt fortsetter «utpressingen». KrF som et tradisjonelt borgerlig parti er intet unntak. KrF (og Venstre) svikter støtte-rollen og avtalen som ga landet en ikke-sosialistisk regjering. Hvor er forutsigbarheten og ærligheten? Eller, representerer KrFs ledere opportunistisk kun seg selv, slik det kan se ut? Kanskje med fristende «taburetter» i sikte under retorikeren, Jonas Gahr Støre, en fremtidig Ap regjering? Da sier jeg: Lykke på reisen.

De aller fleste foretrekker politikk og kristendom helt adskilt. Ikke minst må biskopene holde fingrene fra fatet. Slik Hareide vingler og innimellom rikspolitisk lefler med sosialistene tror jeg KrF taper stemmer. Ved slik å sette partiet i «spagat» er troverdighet hos mange gamle trofaste velgere allerede tapt. Partiledelsen må ikke glemme hva som er partiets røtter og begrunnelse. Kursen må ikke settes etter egenrådige «karriere-opptatte» – som liberalistisk og farlig retter kappen etter vinden. I velger-flørt med billige poenger.

Hareide presterte i en tale nylig å proklamere: «Om orkan-været Tor nå har lagt seg, så gjelder det ikke uværet Sylvia Listhaug». Hans retorikk er ikke saklig debatt, men mobbing. Personsjikane synes stuerent, også i KrF. Hareides siste og meget media-konforme uttrykte «bekymring» dreier seg nå om den høyreekstremistiske faren. Han synes å ha glemt at Hitler, Mussolini, Stalin og Mao alle kom fra venstresiden. Den farlige høyre-siden? Jeg påstår «den snikende venstresiden» er minst like farlig. Ærlig talt, og før påskeferie og pappa permisjon, hvilken side tilhører du, Knut Arild Hareide?

Tilbake til mini-partiene: Min venn ønsker sperregrensen ved 10 prosent – for å unngå at en liten gruppe skal kunne herse med hele landet. Prosenten kan sikkert diskuteres. Men ikke, at et enkelt parti skal kunne tilta seg uforholdsmessig mye hestehandler-makt. Skjer det, får man gjerne hva han kaller «Mindretallets Diktatur». Jeg er rimelig sikker på at de store partiene tenker likeens. Dessuten at «subsidiene» for å holde liv i de små partiene koster samfunnet mer enn det smaker. Hvor mye, må det kalkuleres på.

Vi har fire, kanskje fem partier rundt 5-prosent størrelsen. Det er min tanke at 5 prosent snarest bør bli ny sperregrense. Deretter – for å forhindre en «uendelig» lilleputt-status – foreslår jeg at grensen gradvis økes med 0,5 prosent poeng foran hvert fremtidig Stortingsvalg, til minimum 7,5 prosent. Det betyr, generøst, at nye så vel som gamle partier har en hel 5 års tid til å konsolidere seg, dvs til fullverdige tellende roller i rikspolitikkens verden.

Mitt personlige ankepunkt mht KrF er og har vært, at de i viktige spørsmål argumenterer mot bedre vitende. Det gjør andre partier også. Men forskjellen er at KrF fremstiller seg som et kristent parti – det forplikter. Ellers, i anstendighetens navn må partinavnet snarest forandres. Hva med bare Folkepartiet? Uærligheten har jeg eksemplifisert før – nemlig partiets unødige insisterende argumentasjon for utvidet bistandshjelp. Til tross for at ledelsen utmerket godt vet at hjelpen ikke når frem til de virkelig trengende. Alle som vil – hele verden – vet det. Korrupsjonen florerer. Et gigantisk falskt spill (en industri) som i norsk sammenheng mest dreier seg om en ren «pretensjons-kamp» KrF og Ap imellom. Om hvem som mest fortjener «humanist» stemplet. Her er begge partiene akkurat like gode – om gode da er det rette ordet.

Det synes her verdt å nevne at når biskopene bedes yte 100 millioner av kirkens årsbudsjett som hjelp til de forfulgte og fordrevne/utryddede kristne i Midt-Østen, var svaret angivelig: Nei. I så fall behøver jeg knapt si mer.

Annet enn, at når avisen Vårt Land tar fordel av sine gamle trofaste, kristne lesere ved å oppmuntre dem til å yte av sine kanskje begrensede midler – til forskjellige uklart begrunnede, fremmede hjelpe-formål – er dette uhederlig. De vet jo at mesteparten av pengene i realiteten «administreres vekk». Det spilles igjen på naivitet og følelser. Utilgivelig både av avisen og ikke minst av de selvopptatte hjelpe-organisasjonene – som forøvrig i stor grad er «nepotistisk» representert. Det lever mange godt av. Men om realitetene vet de faktisk langt bedre. Et bedrag i stor skala. Et tema som fortjener sin egen kronikk.

Som mange synes jeg biskopene representerer oss dårlig. Jeg sier bare det mange ser, men som de velger og/eller ikke åpent tør si fra om. Fordi, de tror kanskje at de derved vil skade kirkens omdømme. Nei, tvert imot. Hykleri må omtales, presis for hva det er. Ellers blokkeres en nødvendig reformasjon av kirken. Jesus kastet fariseerne ut av tempelet.

Jeg sloss for de kristne, og jeg mener aldeles ikke, at skuffelsen over partienes opptreden skal avholde dem fra å stemme. Tvert imot. De må stå opp. Der er dessuten god plass til de kristne stemmene i flere partier. Hvor de kan og gjør en god forskjell. Men for all del, dette er ikke valg-kamp fra min side. Enhver bør selvsagt stemme etter beste overbevisning.

Avslutningsvis, jeg oppdaget en indignert blogger på document.no som meg tilsvarende, tok Venstre det andre ikke-sosialistiske «støtte-partiet» kraftig i skole. Han konkludere: «En folkeavstemning om å heve sperregrensen til 10 prosent hadde ordnet utpressingen fra små marginale partier i fremtiden. De ødelegger demokratiet.»

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

Les også

Vårt Land og ytringsfrihet -
Ukristelig asylpolitikk? -
Sannhetsmessig tillitskrise -
Godhetstyranniet -
Globalistenes talsmenn -
Uriasposten -
Oppbrudd -

Les også