Kommentar

Som såvidt nevnt i forrige uke, regnet de tre fremstående demografene David Cole­man, Dalk­hat Ediev og Sergei Scherbov i fjor seg frem til at flertallet av personene i reproduktiv alder i noen europeiske land vil ha innvandringsbakgrunn på et eller annet tidspunkt i løpet av det 21. århundre. Dette skriver de allerede i sammendraget til sin artikkel “New Measu­res of Popu­la­tion Repro­duc­tion for an Era of High Migra­tion”:

Dersom dagens innvandrings- og fertilitetsnivå vedvarer, vil folk som innvandret etter 2004 og deres etterkommere innen 50 år utgjøre mer enn halvparten av befolkningen i reproduktiv alder i noen europeiske land.

Denne innsikten oppnår de i lys av en demografisk betraktningsmåte som bryter med sedvanen på fagfeltet, som mer eller mindre uuttalt legger til grunn at omfanget av innvandringen er beskjedent sammenlignet med den opprinnelige befolkningenes størrelse i vertslandet, og at assimilasjon før eller senere vil finne sted for et overveldende flertall av etterkommerne. Det antas ikke at permanente minoritetsbefolkninger helt vil unngås, bare at de ikke vil bli betydelige nok til å rettferdiggjøre en annen betraktningsmåte.

Men er dette fortsatt en rimelig antagelse?

Coleman et al. synes ikke å være enige i det. De observerer at migrasjonen nå er blitt en viktigere demografisk drivkraft enn de naturlige endringene i en rekke vesteuropeiske land, og at selve befolkningssammensetningen er i hurtig endring. Det ville derfor være en unnlatelsessynd ikke å tilpasse analyseverktøyene til den nye virkeligheten. De gamle er i ferd med å bli utdatert, slik antall hester og kuer i landet er utdatert som viktig økonomisk indikator i høyteknologiske service-økonomier.

Man trenger rett og slett nye størrelser, måleresultater og indikatorer å forholde seg til, for ellers unnlater man å ta den viktigste informasjonen i betraktning i analysearbeid, i offentlig debatt og ved politiske valg:

There is a need for simple transparent indicators, which could enable academics, decision makers, and wider audience to judge the demographic consequences, benefits, and costs of observed combinations of migration and fertility.

Forfatterne tar selv mål av seg til å sette en ny standard i så måte. De antyder et slags demografisk paradigmeskifte:

We propose explicit measures of the relative effects of migration, direct and indirect, on population dynamics compared with the role of the fertility of the nonimmigrant population.

For å komme i gang med regnearbeidet, og ikke komplisere den statistiske jobben unødig, setter de et historisk nullpunkt i 2004, og definerer befolkningen på dette tidspunktet som den opprinnelige. Det er opplagt et diskutabelt valg, siden det var betydelige innvandrerbefolkninger i flere land i 2004, men for deres formål – som er å finne ut hvor raskt utskiftningen av befolkningen skjer – er denne observasjonen av begrenset interesse. Det er dynamikken som er viktigst å forstå. Men antagelsen er heller ikke så urimelig, gitt at ikke engang Storbritannia fikk større innvandrerbefolkning enn 10 % av totalen før 2000-tallet.

For å analysere fertiliteten i hvert enkelt land, regner de ut – hele tiden under diskutable, men rimelige antagelser – den totale reproduksjonsraten som summen av det innfødte og det innvandrede bidraget. På denne bakgrunn regner de seg også frem til størrelsen de kaller Time to Half Replacement (THR) eller «tid til halv utskiftning», som altså er det antall år det tar før halvparten av reproduksjonen kan tilskrives innvandringen.

Mange vil se for seg at det er de sydeuropeiske landene med sine forholdsvis lave fødselstall som vil oppleve den raskeste utskiftningen av befolkningen, mens den noe høyere fertiliteten i Nord-Europa vil resultere i en høyere THR.

Men dengang ei.

Idet de legger innvandringstallene for perioden 2008-2011 til grunn, finner forfatterne at det tar 41 år (fra 2004) før halvparten av reproduksjonen i Norge skyldes innvandringen. Det går overraskende nok enda raskere enn for Sverige, hvor det vil ta 59 år. Disse og andre beregningsresultater kan finnes i sjette kolonne fra høyre i tabell 4 på side 12 i artikkelen, som altså ble publisert i det viktige demografitidsskriftet Population, Space and Place i juni 2013.

Ifølge beregningene er det bare i Luxembourg, Kypros og Sveits at det vil gå raskere. I Slovakia, Kroatia, Hellas, Portugal, Frankrike og Island vil det ta over to hundre år; i Polen, Bulgaria, Romania, Irland og Baltikum vil det aldri skje. For de andre landene er THR disse (USA og Canada er tatt med for sammenligningens skyld, og småstatene er holdt utenfor):

coleman-thr

Dette betyr enkelt fortalt at befolkningsutskiftningen i Norge er blant de aller raskeste i Vesten.

Likevel er det fortsatt mange som klamrer seg til den virkelighetsoppfatningen hvor man antar at innvandrernes etterkommere i det alt overveiende vil bli som oss selv, fremhever at innvandrerkvinners fertilitet er endel mindre i Norge enn i den tredje verden etc.

Hos dem som har mye prestisje investert i dette synet, vil da heller ikke beregningene gjennomført av Coleman et al. – som altså er meritterte og hyppig siterte forfattere som publiserer internasjonalt, til forskjell fra endel personer norske medier i ymse sammenhenger fremhever som «eksperter» – bidra til å rokke virkelighetsoppfatningen noe særlig. De vil insistere på at dette ikke blir noe problem, bare vi overvinner noen «utfordringer med integreringen».

Den får tro det den som vil.