Kommentar

Adolph Tidemand Brudepyntning paa Staburet (ca 1850)

Selv erfarne leger kan bli direkte skremt av alt det nifse og stygge som stundom ødelegger folks helse. At sykdom kan utvikle seg gjennom ytre påvirkning, er ille nok, men må på en måte aksepteres; verden er intet ufarlig sted. Enda mer forskrekkelig blir det når pasienten selv bidrar til sin egen ødeleggelse. Oftest dreier det seg naturligvis da om mekanismer som er alt annet enn bevisste, som eksempelvis autoimmune sykdommer der kroppens forsvarsceller ikke lenger klarer å skjelne selv fra ikke-selv. På individnivå finnes også noen ekstremt sjeldne, men biokjemisk velkarakteriserte arvelige stoffskiftesykdommer (for de spesielt interesserte: Lesch-Nyhan syndrom er et godt eksempel) der pasienter lidende av progressiv retardasjon skader seg selv ved å bite og tygge opp deler av egen kropp. Andre ganger er årsakene til selvskadingen ukjente – kanskje de er å finne i personens sjeleliv eller selvbilde – som når tilsynelatende normale unge mennesker, oftest jenter, lider av spisevegring (anorexi) og sulter seg til døde. Mens jeg kan skjønne at mennesker i en fortvilet livssituasjon ikke ser annen utvei enn å ta sitt eget liv – selvmord er ikke alltid noen ulogisk løsning på problemer man står overfor – så fremstår urimelig selvskading, stundom helt inn i døden, som like uforståelig som skremmende.

Man skulle tro at selvskadende adferd ikke var like utbredt på gruppe- eller samfunnsnivå, for de fleste mennesker er tross alt både fornuftige og i besittelse av sunn selvoppholdelsesdrift; tilstedeværelse av noen få ustabile med redusert overlevelsestrang og –evne burde følgelig «overdøves» av de mange friske i flokken. Ikke desto mindre har det hendt at eksempelvis isolerte sektgrupper begår kollektivt selvmord drevet frem av mildest talt aparte virkelighetsoppfatninger, og mer lavgradig selvskading – i alle fall slik vi utenforstående, i egne øyne normale, forstår deres handlinger – er slett ikke helt uvanlig. Det er i dette sistnevnte lendet vi skal botanisere, observere og prøve å forstå. Det er med andre ord selvskading av samfunnslegemet som er dagens tema. Eksempler og terminologi hentet fra medisinen blir da mindre underlige, kanskje rent av rimelige å bruke.

Forebyggelse av sykdom eller skade er viktig enten vi snakker om individer eller samfunnet. Basis for forebyggelsen bør – det ligger innstøpt i selve begrepet – etableres så tidlig som mulig, i alle fall før sykdom bryter ut. Man vaksinerer, bruker vernestøvler, lager trafikksikre veier, vedlikeholder fyrtårn langs kysten og søker å forhindre ulykker og sykdom ad tusen andre veier; vi strekker oss i samfunnet meget langt for å hindre lidelse og død, både fordi det er etisk riktig og fordi den samlede funksjonaliteten i befolkningen bedres dersom man tar hånd om hverandre. Styrende for det forebyggende arbeidet er føre var-prinsippet; det lønner seg å være forsiktig slik at selv liten risiko unngås, enten man bruker stillas ved maling av høye vegger, forbyr lagring av giftig avfallsmateriale nær drikkevannskilder eller pasteuriserer melk.

ett viktig samfunnsområde har man imidlertid i moderne tid totalneglisjert føre var-prinsippet, nemlig da man åpnet opp for storskala fremmedkulturell innvandring til Norge slik at samfunnet gikk fra å være homogent til å bestå av én majoritet, de etnisk norske, samt mange og svært ulike minoriteter. Jeg skal ikke ved denne korsvei si stort om hvorvidt en bevisst plan lå bak politikken, eller vi bare var vitne til enda et eksempel på slums fra de styrendes side, en totalt inadekvat respons på et nytt internasjonalt fenomen, nemlig utstrakt migrasjon av fattige mennesker til land i den gamle, rike verden. Mye er alt skrevet av meg  så vel som utallige andre om mulige motiver, ikke minst med henvisning til Stortingsmelding 74 og ulike internasjonalt inngåtte avtaler mellom EU og MENA-landene, og jeg utelukker ikke at det kan være et visst hold i mistankene; noe ganger skjer faktisk ting fordi de er planlagt, til og med innen politikken. Jeg vil likevel be alle arge innvandringsmotstandere og -skeptikere om ikke å glemme at hverken politisk fremsynhet eller kognitiv kraft er utpregete trekk ved flertallet av dem som karrer seg frem til samfunnsmakt; dessverre eller heldigvis, man kan se det på begge måter. De slumser stort sett rundt uten noe helhetlig blikk på hverken fortid, nåtid eller fremtid. Også inkompetanse er en skapende kraft. At resultatene av de inkompetentes handlinger eller unnlatelsessynder ikke sjelden blir forverringer, bør ikke overraske.

En markant endring av den demografiske grunnstrukturen i det norske samfunnet inntraff da befolkningsandelen med ikke-norsk bakgrunn gikk fra å være minimal til å bli anseelig, i skrivende stund en femtedel i følge Statistisk sentralbyrå, hvorav nesten en halv million er ikke-vestlige. Har dette styrket eller svekket Norge? Er samfunnslegemet blitt skadet eller sunnere av den brå endringen, eller er den kanskje uten merkbar effekt?

Forandringen representerer etter min mening så avgjort en forverring, en svekkelse av oss som nasjon, og dét på en måte som ikke lett kan korrigeres. Leser man mellom linjene, ser man samme konklusjon antydet også i de ansvarlige myndigheters omtale av fenomenet. Mens man før fremstilte heterogeniseringen som et økonomisk mesterstykke for vårt samfunn gitt at den opprinnelige befolkningen blir eldre og eldre, glimter slik solskinnsretorikk nå stort sett med sitt fravær. Det lønner seg ikke økonomisk, det de gjorde som åpnet portene, tvert imot medfører endringene en massiv utfordring som truer selve velferdssamfunnet. Svært mange av dem som er kommet inn, er nemlig uten evne til å forsørge seg selv og sine store familier i en moderne økonomi som den norske. De har hverken utdannelsen, kulturforståelsen eller viljen til å gjøre gangs arbeide og karre seg oppover fra et beskjedent utgangspunkt til en velstand som ville gjøre dem til netto økonomiske bidragsytere. Isteden har vi invitert inn titusener, faktisk hundretusener med familiesammenføring, av individer som vil måtte holdes under armene av det offentlige dersom grav sosial armod skal unngås. I denne prognosen ligger intet løfte eller ens en rimelig formodning om fremtidig forbedring, og heller ikke om at noen reell integrasjon av det fremmede i det norske kan være i kjømda.

For det er selvsagt mer som skades gjennom heterogeniseringen enn vår gjennomsnittlige økonomiske bæreevne, selve samholdskraften i nasjonen lider av det som er skjedd. Omfattende ulikhet – om religiøs, kulturell, etnisk, historisk eller annet spiller ikke avgjørende rolle; alt bidrar og trekker i feil retning – innad i samfunnet bereder grunnen for gnisninger, for konflikter, og ganske særlig når det etter hvert siger inn over folk at de er blitt lurt, at dét ikke inntreffer som de ble forespeilet. For det spiller en rolle for samholdet mellom mennesker om de kommer fra Homsk eller Hadeland, Porsgrunn eller Pakistan; etniske nordmenn kan tutes ørene fulle fra barnsbein av gjennom NRKs megafoner, læreres messing og på annet vis at «alle er like og alle er like mye verdt,» men til sist innser folk at saken er mer komplisert enn som så. Blir det forlangt av noen at de kronisk skal bidra med mer enn sin andel til fellesskapet, samtidig som andre yter mindre eller endog kommer til dekket bord, så vil til sist misnøyen bikke over og det smeller på en eller annen måte. Man kan nok tro at nordmenn er uendelig saktmodige og konfliktsky – en ikke helt urimelig formodning gitt hvor passivt vi har forholdt oss til endringen av vår nasjon gjennom de siste tiårene – men da forregner man seg.

Som folk og nasjon har vi skadet oss selv i en prosess der noen (politikerne, mediene, innflytelsesrike deler av akademia og det sivile samfunn) har gitt bort noe som ikke tilhørte dem, nemlig deler av vår fellesarv som nordmenn, rettigheter vi en gang mottok fra våre forfedre som borgere av et fritt, uavhengig, norsk fedreland. Det er i sammenhengen komplett likegyldig hvorvidt de gjorde det bevisst eller ubevisst, de som forskuslet arven, om handlingene var motivert av et ønske om å være globalistisk snille eller smarte på egne eller andre nordmenns evne; motivvurderinger blir notorisk usikre og må erstattes med objektiv fastslåelse av hva som faktisk skjedde når, hvordan og som følge av hvilke vedtak. Sinnelagsetikk har liten eller ingen plass i vurderinger av ansvars- og årsaksforhold innen kompliserte prosesser; gransking av hjerter, nyrer og samvittighet blir aldri mer enn synsing og snarveier til post hoc unnskyldninger og rettferdiggjørelser.

Jeg gjentar hovedpåstanden: Norge har drevet med samfunnsmessig selvskading, vi har som stat svekket egne muligheter for harmonisk videreutvikling av et samfunn der limet er tillit, samholdskraft og gjensidig respekt. Hva kan man da gjøre for å rette opp situasjonen, begrense skadevirkningene eller bent frem reversere prosessen? Eller er det så at løpet er kjørt, at alt som gjenstår er akselererende elendighet?

Det sistnevnte alternativet avviser jeg handlaust som urimelig pessimistisk, som urealistisk svartmalende: Det bærer ikke med nødvendighet nedfor stupet bare fordi man har gått feil en stund. Ragnarokkfantasier er like uberettigede som de er skadelige, både for enkeltindivider og samfunnet som helhet. Man skal aldri undervurdere en organismes, inklusive en samfunnsorganismes, evne til tilheling etter selv betydelig skade; at vi overhodet finnes, er bevis på at vi er laget av godt virke. Også den norske skuta kan rettes opp dersom man etter edruelig diagnostikk forordner adekvat terapi.

Vi må etablere en ny tidsånd preget av ønsket om å bygge opp den norske nasjon i stedet for å latterliggjøre den, og dét på alle områder. Selvsagt forstår jeg at dette vil måtte ta tid; oppgaven har ingen «quick fix»-løsning, dertil har selvskadingen pågått for lenge. I skolen og gjennom statlig støttede aktiviteter og medier må norske verdier (ja, de finnes; konger og andre som ikke skjønner dette, gidder jeg ikke bruke tid på) holdes frem som normgivende i stedet for å relativiseres, plukkes i stykker eller forhånes i postmodernistiske elevøvelser der den vinner som ødelegger mest og fortest. Vil noen øve skadeverk mot det norske, så fjern den økonomiske støtten til vedkommende aktivitet! Sett samtidig en stopper for ekstern finansiering (ikke minst fra arabiske land; jeg snakker i realiteten her om økonomisk hjelp til å utbre islam) av ikke-norske trossamfunn.

Ytterlig viktig i sammenhengen er at forholdene legges bedre til rette, også økonomisk, for at norske kvinner skal få flere barn. På samfunnsnivå er flere barnefødsler en særdeles nyttig investering innenfor reproduksjonsområdet der vi nå befinner oss (ikke mer enn litt over 1,6 barn fødes per kvinne i følge de seneste tallene). «Boots on the ground» er alltid en viktig parameter (vær så snill: Få nå ikke militære tvangsfantasier av ordbruken!), og de kalde realiteter er at vi føder for få barn mens de føder for mange. Vi snu denne tendensen, og vi har mange uprøvde virkemidler å sette inn dersom bare viljen finnes.

Sannheten er at vår nasjon, den norske, trues av innvandringen vi selv har tillatt.  Nå er tiden kommet til å begynne reverseringen av de siste tiårenes godfjottpolitikk, for konsekvensene var ikke som man håpet. Beklager, det gikk galt, nå må vi innse hva det er som faktisk skjer, og samle kreftene om støtte til det som er vårt, det norske. Ingen andre kan gjøre dette arbeidet for oss.

Til snuoperasjonen kreves selvfølgelig politikere som evner å sette norske interesser over internasjonal svada; de skal være våre representanter, ikke la seg blende av en «Én verden»-utopi som kanskje fortoner seg glinsende vakker i Davos eller i FNs hovedforsamling, men som er nordmenn til liten nytte. Like selvsagt som at USAs president skal være amerikanernes fremste tjener, skal Norges regjering først og fremst tjene norske interesser. Det har aldri vært galt å ta hensyn til sine nærmeste først, prinsippet er tvert imot meget klokt, også innen politikken. Jeg vet at det vil ta tid å endre makthavernes syn i disse spørsmålene, men det er mulig, om ikke annet så ved at de byttes ut. Det må tross alt være lettere å velge seg et nytt sett ledere enn å skaffe seg et nytt folk.

Selvfølgelig vil også repatriering av mange migranter inngå i en mer realistisk og norskvennlig politikk, noe som kan oppnås på ulike måter, både med gulrot og pisk. Best er det om felleseuropeiske regler og retningslinjer kan etableres – og håndheves! – for å sende tilbake dit de kom fra dem som ikke hører hjemme her, men kom som økonomiske flyktninger eller lykkejegere, kall det hva du vil. Det er ikke vårt ansvar å ta hånd om alle verdens ulykkelige millioner, ikke engang de som tok seg helt frem til vår dørstokk. Vi aksepterer ikke moralsk utpressing i saken fra de kronisk «gavmilde.»

Når skade har skjedd, må man reparere så godt som mulig og så fort som mulig. Det er ikke alltid lett, ei heller billig, og fremfor alt svir det ordentlig noen ganger å måtte innrømme egen dumhet om hva som lå til grunn for «uhellet.» Men patriotisk fundert forståelse av hvis interesser man er satt til å ivareta, historisk innsikt og analytisk evne legges til grunn ved fremtidige veivalg. Å gjenta gårsdagens feil ville i vår nåværende situasjon være ytterst ulykkelig.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-