Kommentar

Rembrandt The anatomy lesson of Dr Nicolaes Tulp (1632)

En vanlig lignelse beskriver samfunnet som et legeme der mange av menneskets typiske trekk og problemer, deriblant sykdom, kan gjenkjennes. Det er i dette metaforiske landskapet vi skal bevege oss i dag idet vi går litt frem og tilbake mellom organisasjonsnivåene – altså mellom menneskekroppen og hele samfunnet – i stadig jakt på bilder som belyser viktige sammenhenger. Dels dreier det seg om årsaker bak utviklingstrekk, dels om hvordan man håndterer forstyrret legemlig likevekt med alt ubehaget og alle farene slikt medfører.

Hva er sykdom? Selv om vi holder oss til kun det klassiske eller tradisjonelle nivået, altså sykdom i menneskekroppen, så er svaret stundom alt annet enn enkelt. Man kan definere sykdommer ut fra hva som forårsaker dem, hvordan sykdommen oppstår (jo, det er en viktig skilnad mellom «hvorfor» og «hvordan» i også denne sammenhengen, bare tenk etter) og fenomenologisk – om jeg tillates å bruke et slikt presist, men vanskelig ord – altså ut fra hvilke vesentlige manifestasjoner sykdommen innebærer eller fremviser. Hva sistnevnte angår, så står vi ved en særdeles viktig todeling: Manifestasjoner kan enten være slikt som bare den syke føler (kvalme eller smerte er gode eksempler), eller de kan være objektivt verifiserbare, eksempelvis feber eller gulsott. Alle de ovennevnte sykdomskarakteristika kan gjøre nytten i definisjoner av ulike tilstander preget av uhelse.

Hva så med sykdom som rammer samfunnslegemet? Også her står ugreie rundt nøkkelordene «hva», «hvorfor» og «hvordan» sentralt. Det er åpenbart at jeg ikke kjenner eller har tid og plass til å gå gjennom alle sammenhenger som kan være betydningsfulle innen temaet, men noen forhold skal trekkes frem. Uansett kommer jeg ingenlunde til å være den første som ikke makter å gi noen «total history of everything», så mangelfull dekning av dette slaget lever jeg godt med.

Blant de tidligste post-mytologiske forklaringene på hvordan sykdom oppstår, kjenner vi balanseteoriene; feil sammensetning og manglende likevekt mellom kroppsvæskene skapte uhelsen. Alle ytre eller indre faktorer som forårsaker slik ubalanse, blir dermed sykdomsårsaker. Synssettet opphørte å være totaldominerende etter en to tusen år eller så, men også innen dagens medisin finner vi godt om eksempler på lignende årsakstenkning, bare kledd i mer moderne termer.

På samfunnsnivå er det lett å finne eksempler på at interne ubalanser innen befolkningen skaper strid, konflikt og krig. Noen legger mest vekt på materielle, kanskje særlig økonomiske ulikheter i sammenhengen, mens andre foretrekker å holde frem eksempler på at etnisk, kulturell, religiøs, språklig og annen forskjell har skapt kronisk splid og uro, stundom med eskalering til fysisk voldsbruk. Motsatt kjenner jeg ingen eksempler på at homogene samfunn har brutt ut i strid med seg selv på grunn av en slags likhetens kjedsomhet, skulle man kunne kalle det; den empiriske hovedregelen er at indre ulikhet gir bråk befolkningsgrupper imellom.

Mot denne bakgrunn skulle man tro at ingen samfunn med vitende og vilje gikk inn for å skape mer intern heterogenitet, når man altså vet at motsetninger slett ikke tiltrekker hverandre på dette nivået, men tvert imot gir opphav til problemer av alle de slag. Vil ikke tvert imot enhver forsiktig føre var-tenkning innebære at man etter beste evne stritter imot heterogeniserende samfunnsendringer når disse altså leder til farlig instabilitet?

Jo, det skulle man tro, men så har åpenbart likevel ikke vært tilfellet i Norge under de siste femti år. Man har isteden hengitt seg til forsøk på å virkeliggjøre ideologisk ønsketenkning basert på en velkjent tankefeil, nemlig den moralistiske: Det som bør være, er derfor også. Mange velmenende mennesker vil jo så inderlig gjerne tro at ulver og får skal kunne stå ved siden av hverandre og drikke fra samme overflodens vannhull uten at bråk bryter ut. Å utgå fra at det blir mindre vold og krig i verden dersom man har ulike vannhull for ulike dyr, ble ansett for å være pessimistisk på en måte som grenset til biologisk-kulturell determinisme. Når man ikke hadde så mange gode historiske eksempler på at ulike grupper hadde gått godt sammen tidligere, så var det fordi man aldri før hadde prøvd hardt nok eller på riktig måte å få det til, man hadde ikke vært pedagogisk bevisste og insisterende nok eller hva vet jeg. Men nå skulle det bli annerledes og bedre, sa man; vi i annerledeslandet skulle få til det som andre før hadde mislykkes med! At hybrisholdningen sammenfalt i tid med at vi ble grundig oljerike, bidro formodentlig til optimismen, for rikdom skjerper sjelden tanken. Vi måtte og skulle bli flerkulturelle hvilket ville være til gagn for alle parter, ikke minst for sidrumpa, kjedelige nordmenn.

Det ble annerledes – selvfølgelig, må man nok si – og mer og mer tydelig vil det etter hvert bli at heller ikke vi klarte å kvadrere den samfunnsmessige sirkelen eller tredele kulturvinkelen. De nyankomne fra fjerne himmelstrøk viste seg å ha adferdstrekk som slett ikke lot seg viske ut etter en generasjon eller to, ganske spesielt siden det norske samfunnet slett ikke krevde noe slikt av dem, og også lydige nordmenn ble etter hvert mindre og mindre fascinert av «berikelsen» som de fikk gnidd inn i fjeset. Både tegn og symptomer på økende uhelse innen det norske samfunnslegemet er fremkommet som følge.

Man har fått betydelig økt kriminalitet, kanskje ikke totalt i følge politidirektoratets altomfattende statistikk, men bestemt hva gjelder stort sett innvandrerdrevet voldskriminalitet, inklusive seksualisert vold av typen overfallsvoldtekter, slik selv hovedstrømsmediene nå forteller oss. Når man sauser alt sammen i statistikken, epler og pærer og gulrøtter i samme kurv eller blanding som så kalles forbrytelser uten nærmere spesifikasjon, så kan man nok frisere og pynte sluttsummen i betydelig grad, men for folk flest er det utvilsomt at knivskjæring og gjengoverfall fryktes mer enn å bli utsatt for en som vræler ut sitt frustrerte sinne på facebook og derved begår såkalt «hatkriminalitet». Dessuten har vi fått vesentlig mer barnefattigdom i landet, et forhold som i all hovedsak reflekterer økt innvandring hvilket endog faktisk.no nå kan bekrefte. Alt dette og mye mer er tegn på et samfunn som lider av alvorlig uhelse som følge av vettlaus immigrasjonspolitikk, uansett om formell innvandringsstopp er vedtatt av Stortinget opptil flere ganger og de ledende politiske blokkene er gått over fra å konkurrere om hvem som er snillest, til nå å late som om de alltid har vært harde i klypa. Fakta står seg mot enhver uhildet granskning: Både de såkalt borgerlige partiene, FrP unntatt, og Arbeiderpartiet med støtteelementer har gått inn for heterogeniseringspolitikken, med sistnevnte som hovedansvarlig opp gjennom årene.

Mens de ovennevnte manifestasjonene – tegnene i henhold til vår aktuelle sykdomsterminologi – er objektivt verifiserbare, samme hvor mye politisk motivert krangel prosessen kan innebære, så finnes det godt om også mer subtile symptomer på at folket plages av heterogeniseringspolitikken som er ført. Disse kan lettere fornektes gitt sin subjektive natur, men her er uansett noen eksempler.

Mange nordmenn føler seg sviktet av sine egne politikere, latt i stikken av dem hvis oppdrag det var å ivareta nasjonen og hjelpe folket. De ser at landet gis bort til fremmede – dette er en dominerende følelse uansett hva eliten kontrer med – mens de selv opplever økende utrygghet både lokalt og nasjonalt. Kanskje er sentimentet delvis eller endog i hovedsak et aldringsfenomen, men åpenbart ikke utelukkende. Norsk ungdom i eksempelvis Oslo – både øst, nord og vest i byen – som utsettes for trusler, tyveri og endog mishandling fra innvandrergjengers side, lever et klart dårligere liv enn de ville gjort uten nærvær av plageåndene. Situasjonen forverres ytterligere av at man i bare begrenset grad tillates å henge bjella på katten slik sant og rett ville vært: Fra skolenes, journalistenes og politiets side legges det ned betydelig innsats for at gjerningsmennenes etnisitet, kulturelle bakgrunn og religiøse tilhørighet ikke skal gjøres til gjenstand for oppmerksomhet i slike saker. Skurkene omtales typisk som «ungdommer», aller helst «våre ungdommer» på Raymond-språk for riktig å gni det inn, hvilket er så utilstrekkelig i sin mangel på presisjon at det grenser mot det løgnaktige. Frykt, håpløshet og sorg vinner der ærlighet og vilje til å kalle problemene ved sine rette navn glimrer med sitt fravær. Også samfunn kan lide av psykosomatisk sykdom, og fornektelse og fortielse er alltid bidragende faktorer når slik uhelse vokser frem. Gitt at forholdene er som de er, ville det ikke forbause meg det minste om reell høyreekstremisme etter hvert kommer til å utvikle seg også i Norge. Man ligger som man reder.

Hva gjøres for å råde bot på alt dette? Ikke stort, og fremfor alt ikke noe som virkelig monner. Først og fremst er det viktig i sammenhengen å unngå at behandlingsforsøkene blir symptomlindring, men isteden rettes mot det som forårsaker sykdomsmanifestasjonene enten disse er symptomer eller tegn på at noe er galt. Påstandene om at høyrepopulisme og rasisme ligger til grunn for det som går skeivt i det norske samfunnet, er paradeeksempler på feilfokus. Nei, ærede antifascister, det som måtte finnes av høyreekstremistisk tenkning i vårt land, er i all hovedsak av det responsive slaget. Heterogeniseringspolitikken har skapt det store innflødet av fremmedkulturelle, ikke minst muslimer fra MENA-området, og dette har i sin tur skapt mer og mer uvilje i folket mot de aktuelle innvandrerne så vel som politikerne som har heiet frem utviklingen. Det er altså ikke slik at xenofobi var noen primærdriver for motsetninger innad i det norske samfunnet, reaksjonen (igjen: I den grad den faktisk finnes) er sekundær som reaksjoner alltid er det. Tilsvarende gjelder for politikerforaktmanglende tillit og mye annet som preger Norge av i dag langt mer enn for noen tiår siden.

Man må lærer seg å skille mellom årsak og virkning, ellers bærer det fullstendig galt av sted. Å løpe rundt og bekjempe fyllerør og annen såkalt hatkriminalitet i kommentatorspalter og lignende er som å gi paracet til pasienter med blodforgiftning. Ikke bare har det ingen virkning, i hvert fall ingen varig effekt, men det terger de misnøyde ytterligere. Ønsker man virkelig å gjøre noe for å forebygge intern uhygge i samfunnet, til og med sådan som i siste instans kan gå over i sivil ufred også i vårt land, så må man sette effektiv stopper for ytterligere heterogenisering og islamisering av Norge. For føres den nåværende politikken videre, så vil folks frustrasjon og følelse av å bli forlatt av sine egne bare øke. Et slikt folk vil ikke bli greit å hanskes med for arvtagerne til dagens politikere.

Heller ikke for medlemmer av makteliten er det noen skam å snu, ganske spesielt når man siden lenge har vært på vei i gal retning. Prinsippet om bedre sent enn aldri gjelder også innen politikken.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-