Gjesteskribent

Arnold Böcklin Sanctuary of Hercules (1880)

Magi er et av disse meningstunge begrepene som ikke bare har en svært lang historie, men som har opplevd betydelige status- og popularitetssvingninger og betydd ulike ting til ulike tider. De tre vise menn som fulgte stjernen frem til Jesusbarnet den første julenatt, var magoi (eller magi om vi transkriberer til moderne gresk uttale; uansett flertall av magus); for slike hadde man tradisjonelt den største respekt. Under den langt senere renessansen opplevde man en sterk oppblomstring ikke bare av interessen for antikkens vitenskaper, men samtidig også for gamle dagers magi. Kombinasjonen er ikke lettforståelig for mennesker vokst opp under moderniteten, men betydelig fascinasjon fantes for astrologi, alkymi og andre i dag langt fra stuerene disipliner hos flere av datidens mest fremtredende tenkere, inklusive noen av dem som regnes blant den moderne fysikks grunnleggere.

I våre dager finner vi innen medisinen en populistisk lefling med «slikt som folk gjerne vil ha,» les: uvitenskapelig eller i beste fall halvvitenskapelig «forskning» og «kunnskap,» og dét i betydelig større grad enn for et halvt århundre siden. Populærkulturen flommer over av tegn på at en eventyrfri forståelse av livet («entzaubert» eller «disenchanted» er vanlig brukte ord på tysk og engelsk i sammenhengen, altså for den påstått kjedelige, men til gjengjeld etterrettelige, fortellingen om verden der ingen overnaturlige sammenhenger påstås å forklare det som skjer) oppleves som uønsket. Tøvete «kurer» benyttes i økende grad av syke mennesker også i det tidligere så nøkterne Nord-Europa, stundom i stedet for medisin som kunne hjulpet, Märtha Louise har suksess med sin engleskole og over hele verden trekker Harry Potter stadig nye generasjoner inn i sitt trylleunivers; det er ingen tvil om at alle tre forholdene reflekterer en higen etter en tilværelse som er magisk og spennende mer enn vitenskapelig og vanskelig. Man søker etter en i bunn og grunn umulig kombinasjon mellom noe som både er lettvint og enkelt – man må for all del ikke kreve konsentrert intellektuell innsats av brukeren for å oppnå forståelse, noe slikt ville være «urettferdig» – samtidig som det er evig fascinerende, pirrende og ferskt. Vi er naive på typisk realistvis dersom vi lukker øynene for at magiske oppfatninger og tenkemåter innen brede befolkningslag fortsetter å ha betydelig innflytelse også i vår samtid, uansett hvor moderne, rasjonelle og frie for overtro vi innbiller oss å være.

Sympatisk magi er en egen gren innen denne fortryllete verdensforståelsen hvis essens er urgammel, men hvis direkte språklige røtter ikke går lenger tilbake enn et knapt århundre, til James George Frazers «The Golden Bough.» I boken argumenterte han for at to lover, likhetsloven og kontaktloven, sistnevnte kalles også smitteloven, ligger til grunn for alle magiske sammenhenger eller påvirkninger. I sannhet: Det er hverken umulig eller urimelig å beskrive flere viktige samtidshendelser og -holdninger i henhold til denne terminologien. At det ikke dreier seg om rell kausalitet, er noe annet som vi lar ligge. Iblant får det være bra nok å finne et meningsfullt språk å omtale begivenheter innen selv om det ikke inneholder uangripelige, ferdigdannede årsakskategorier for alt vi erfarer.

Det finnes betydelig interesse for å ha kontroll over, helst eie, artefakter som en gang tilhørte en eller annen «viktig» person, eksempelvis en fotballspillers sko, en fiolinists brilleetui, Hamsuns fyllepenn, Marilyn Monroes bh eller hva det nå måtte være. I alvorlige tilfeller kan en slik interesse bli til en fetish, en sykelig, overdreven tingliggjøring av beundringen for en annen person eller en bestemt type ting. I sympatisk magi-språk kan man si at tilgang til gjenstanden, kanskje en av Jimi Hendrix’ sønderslåtte gitarer som formodentlig i dag ville være verdt et betydelig antall millioner dollar for de rette samlerne, etablerer en magisk forbindelse mellom tingeieren og Hin Henfarne Store. I prinsippet akkurat det samme gjelder forresten en troendes forhold til relikvier; å eie en flis av Kristi kors (vi ser galant bort fra verifiseringsproblemene et slikt påstått eierskap innebærer; her snakker vi om Tro med stor T) ville sette eieren i en ganske så spesiell og privilegert stilling. Å kalle slikt magisk, er alt annet enn overdrevet.

Tilsvarende kan kontroll over en liten kroppsbit, kan hende noens hårlokk, et privat bilde eller lignende, åpne muligheter for å skade vedkommende om så skulle være ønskelig. Vodoo-dukker er spesielt velegnet til formålet reflekterende en praksis som langt fra er død. Minst delvis beslektet, og formodentlig langt mer interessant for politisk interesserte lesere, er flaggbrenningen som er blitt vanlig i deler av Midt-Østen under senere år når folk ønsker å gi uttrykk for sitt raseri over det de mener er andres manglende respekt for den høytelskede profeten; man brøler, tenner fyr på et dansk eller norsk, amerikansk eller israelsk flagg eller en annen passende gjenstand, og synes at man derved har oppnådd noe viktig. Vestlige medier unnlater stort sett med sedvanlig «følsomhet» – ordet «unnfallenhet» er langt mer dekkende – å karakterisere gjerningene som det de er: primitivt svineri, men samtidig også eksempler på overtro av typen sympatisk magi. Mønsteret illustrerer samtidig metodens kraftløshet, for uansett hvordan og hvor mye de brøler, de påstått forurettede, så vil ikke handlinger rettet mot symbolet direkte skade staten man har lagt for hat. Jeg håper iallfall at så er tilfellet, altså at fremgangsmåten er uten effekt, skjønt stundom tviler jeg når jeg bevitner vestlige journalisters og politikeres «forståelse» for fenomenet.

Å stole på korrespondens som nøkkel til påvirkningskraft, altså likhetsloven eller at likt gir en unik evne til å påvirke likt, er et kjent prinsipp innen blant annet uvitenskapelige behandlingsmetoder som homeopati.I sin mest primitive form ser man prinsippet demonstrert når inntak av gule væsker antas å ha terapeutisk effekt mot gulsott eller oppmalt materiale fra staselige bukkehorn selges for å bedre potensen. Mer subtilt gav våre Cro-Magnon forfedre uttrykk for samme tenkesett da de for noen titusen år siden malte flotte dyrebilder på veggene av huler i nåværende Syd-Frankrike. Man formoder at avbildningene var ment å øke muligheten for felling av samme type dyr under jakten, kanskje på beslektet vis som når vi i dag later som om vi får kontroll over vanskelig tilgjengelige fenomener ved å sette ord på dem, gi dem navn. Praksisen er besnærende og jeg driver den i utstrakt grad selv, men hvorvidt navngiving virkelig medfører noen dypere forståelse eller påvirkningsevne, forblir i beste fall ubevist. Praksisen hjelper oss i det minste til å holde en viss orden innen et stundesvis særdeles uklart erfaringsunivers. Det er alltids noe.

En i samtidig praksis utbredt form for likhetsmagi gjenfinnes i troen på at en etisk god hensikt bak en handling garanterer for godt resultat. Misoppfatningen finnes et sted nær skjæringspunktet mellom sinnelagsetikk og sympatisk magi, et sant arnested for nærmest uendelige mengder politisk kognisjonsgraut og ditto synsing basert på en i beste fall mangelfull forståelse av kausalitet. For like lite som avbildning – uansett hvor kunstnerisk forseggjort og framifrå det måtte være gjort – av en okse på en steinvegg sikrer bedre jaktresultat, like lite sikrer «en varm innvendig følelse av godhet» at gjerninger eller politiske beslutninger får et lykkelig resultat. La meg være helt konkret i valg av eksempel: Man kan ville sultende barn i Afrika så vel som bare det når man bestemmer seg for å pøse norske bistandsmillioner inn i et gitt utviklingsprosjekt, men dette garanterer ikke at situasjonen blir det minste bedre etterpå for dem man ønsket å hjelpe. Tvert imot finnes det godt om data som tyder på at det motsatte ofte er tilfellet: utviklingshjelpen skader mer enn den hjelper. Selvsagt er denne konklusjonen politisk omstridt og jeg skal ikke gi meg inn på noen for eller mot argumentasjon, det ligger utenfor tema, men i det minste er det udiskutabelt at Den Gode Viljen ikke sikrer gode resultater. Selv innen partier som KrF og SV begynner denne ubehagelige sannhet litt etter litt å synke inn, om enn langsomt. Når godhetfølelse støter an mot kjølig konsekvenstenkning, er det ikke gitt at førstnevnte fortjener forkjørsrett.

Ofte later man som om rasjonalitet og emosjonalitet er de eneste to parameteraksene langs hvilke menneskelige beslutningsprosesser finner sin avgjørelse, men da forenkler man verden på en tilslørende måte. Vi lever minst like mye i henhold til gamle vaner hvorav mange har røtter i en magisk fortid vi ikke lenger husker eller forstår. Idéer og oppfatninger av en intuitiv og i bunn og grunn uvitenskapelig natur, uansett om de kles i et overnaturlig språk eller ikke, spiller langt større rolle for menneskers beslutninger og væremåte enn vi er klar over. Dette gjelder både på samfunns- og individnivå. Bevissthet om forholdet oppstår gjerne først når noen utenfra påviser magisporene. Mange nisser ble med på lasset opp gjennom historien etter hvert som vi endret oss og ble moderne, og dét enten vi gjenkjenner dem eller ikke.

Jeg vil ikke la det sitte igjen et sluttinntrykk av at vi som mennesker ikke «har lov til» å la oss styre av annet enn fornuftstenkning, eventuelt paret med en teskje følelser i ny og ne der dette er på sin plass; det er absolutt ikke dette jeg mener og heller ikke det jeg sier. Det finnes viktige domener av tilværelsen der fornuften ikke strekker til eller dit den ens når frem, jeg er ingen naiv scientist, og der også emosjoner fremstår som irrelevante, endog malplasserte. Verden og tilværelsen er større og mer innfløkt enn vi fatter og det kler ikke noen, spesielt ikke de snusfornuftige, å være uvitende om egne begrensninger.

Men det påhviler oss som ærlige, tenkende mennesker å identifisere utviklingshistorien bak egne meninger så vel som handlinger og innse at denne bare innimellom reflekterer beslutninger fundert i fornuft. Forstår vi vår egen historikk – «warts and all,» og definitivt inklusive hvorfor vi vanemessig føler, tenker og handler som vi gjør i det logiske skumringslandet – så er sjansen større for at vi skal kunne forbedre oss. Påstanden er bare delvis erfaringsbasert, men den reflekterer tross alt vår beste tenkning rundt hvordan en noenlunde vettug balanse mellom fortid, nåtid og fremtid skal kunne sikres.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her