Kommentar

Arthur Koestler, circa 1950

En av etterkrigstidens fremste europeiske intellektuelle var Arthur Koestler. I ungdommen var han kommunist, men etter hvert skjønte han hva denne ideologien i praksis ledet til («Mørke midt på dagen» var hans mest innflytelsesrike bok) og maktet også å formidle innsikten til et stort internasjonalt publikum. 

Koestler tenkte dypt og bredt også langs flere andre tematiske akser, inklusive noen riktig rare noen som bare delvis var akseptert blant vitenskapelig interesserte. For meg var det refleksjonene hans rundt resolusjons- og organisasjonsnivåer som satte dypest spor. Ordene lyder kan hende vanskelig, men er absolutt til å forstå og jeg skal gjøre mitt beste for å forklare sammenhengene. Dessuten lover jeg at vi ad denne indirekte vei skal begi oss inn i en diskusjon om relasjonene mellom individer og individualitet på den ene siden og grupper og nasjoner på den andre. Dette er stoff av største viktighet for spørsmålet om hvordan Norge og nordmenn oppfører seg i vår postmoderne, gjennomrelativiserte verden.

I boken «The Ghost in the Machine» fra 1967 lanserte Koestler begrepet holon hvis viktigste betydning var som følger: I kompliserte systemer, særlig av biologisk natur, er holoner entiteter som i ett perspektiv kan oppfattes som selvstendige, om enn sammensatt av biter som er mindre enn dem, men som sett gjennom andre briller fremstår som byggestener i noe større. På den ene siden er de helheter med de egenskaper som dette medfører, på den andre siden er de «just another brick in the wall» for å si det på Pink Floydsk. Holoner har altså et vertikalt Janus-preg; de ser oppover like mye som de ser nedover.

Det hele blir konkretisert om vi tar utgangspunkt i menneskets dobbeltrolle som både helhet og byggestein i noe større som vi skal komme tilbake til. Det aller minste som vi består av, er atomer i salig Demokrits språk fra for to og et halvt tusen år siden, altså bokstavelig talt biter som er udelelige. Via molekyler av ulike slag kommer vi videre til cellene av hvilke hvert menneskelig individ har omtrent 1014 eller hundre millioner millioner, som i sin tur er organisert i (nettopp!) organer og vev til det som er en menneskekropp. Flere mennesker blir til en familie, en ætt eller en klan, en nasjon eller en sosial klasse og til slutt hele menneskeheten. Denne utgjør i sin tur, sammen med alt øvrig levende, biosfæren.

Hvilke eller hvilket av nivåene nevnt ovenfor er de eller det viktigste? Spørsmålet er langt fra trivielt, skjønt de fleste vil nok svare individet, altså det udelelige om vi støtter oss til latinen i stedet for gresken (et morsomt apropos: At det er så stor organisatorisk forskjell på «det udelelige» mellom de to antikke språkene, har sikkert en eller annen interessant informasjonsverdi, men neimen om jeg vet hvilken). Greit nok, synspunktet (altså at individet er viktigst) kan så absolutt forsvares, men det spørs om en enkeltcelle ville være enig dersom også denne på et eller annet mirakuløst vis ble gitt anledning til å si sin mening om saken. Og ser vi eksempelvis på en maurtue, så er det fullt mulig å betrakte dette fantastiske kollektivet som minst like viktig i en eller annen metafysisk betydning som hver enkelt maur; perspektivet avgjør. Også i menneskeverdenen ser vi stundom adferd som tyder på at enkeltindivider akter høyere enheter eller organisasjonsnivåer som viktigere enn dem selv, i alle fall så viktige at de er verdt å ofre livet for. Til syvende og sist står vi igjen med vår kronisk dobbelsidige holonnatur som et alltids- og allestedsnærværende trekk ved selve tilværelsen, et fundamentalt aspekt ved vår plass «in the greater scheme of things».

Holdningen til betydningen av de ulike menneskelige organisasjonsnivåene har gjennomgått betydelige endringer under siste århundre. Da de store krigene herjet verden under første halvdel av 1900-tallet, fremstod naturligvis gruppen (familien, nasjonen, staten og andre beslektede, supraindividuelle enheter) som viktigst; millioner av unge europeere døde for noe som var større enn dem selv. Etter andre verdenskrig, og ganske særlig fra 60-tallets slutt og fremover, er ulike former for individualisme kommet mer og mer i fokus. Enkeltmenneskers behov og rettigheter er blitt avgjørende for samfunnets prioriteringer og hvordan man ser på og verdsetter ting. Vi kan velge ut to mellomnivåer – familien og nasjonen – som er blitt mindre påaktet ved denne fokusglidningen. Endringene i hvor viktige disse to anses for å være, er typiske for etterkrigsindividualismens fremvekst og for at dagens samfunn fremstår som det gjør på godt og vondt.

Med fare for at folk går i luften bare ordet abort nevnes – et påfallende trekk ved tidens norske politiske debatt – så reflekterer vår vekting av den mulige interessekonflikten mellom fosteret og kvinnen som bærer det ufødte livet inne i seg, i hvilken grad hyperindividualismen har tatt makten fra alle andre hensyn. Alt annet enn kvinnens fulle «råderett over egen kropp» i abortspørsmål anses som et utålelig angrep på henne som individ, demonstrert enda en gang ved medieuværet som ble pisket frem i forbindelse med KrFs forhandlinger med og inntreden i Solberg-regjeringen. At interessekonflikten faktisk er dødelig viktig for den ene parten – og ja, det dreier seg om to parter når senabort eller ikke ligger i potten, det kan man ikke argumentere seg vekk fra – nekter man å innse. De(n) nålevendes interesser gjøres til altavgjørende, noe fortidens og fremtidens individers interesser må underordne seg. Om dette kan man mene så mangt, men at vektingen også reflekterer individets nesten uinnskrenkede rett til selv å bestemme i riktig kilne verdispørsmål, slike som ingen lettvintetikk kan ufarliggjøre i løpet av noen minutters skandering av slagord, dét er uomtvistelig. 

Leserne av document.no er blant dem i landet som er mest oppmerksomme på forskjellen mellom gruppen av nordmenn og gruppen av utlendinger, i særdeleshet dersom vi avgrenser den sistnevnte til fremmedkulturelle ikke-nordmenn, kanskje endatil muslimske fremmede som av en eller annen grunn har tatt seg til Norge og har fått opphold her. Det er bra, for forskjellen er svært viktig på mange områder av stor betydning for vår nasjons velbefinnende og utvikling. Selvsagt er det prinsipielt mulig å diskutere problematikken på en rasjonell måte – det finnes godt om argumenter og verdifulle refleksjoner som trekker i alle retninger – men denne samtalen er i årevis blitt stoppet av et budord ovenfra som i samtiden fungerer langt strengere enn de ti gamle: Du skal ikke bedrive gruppetenkning. For bare dager siden gjentok Oslos egen Raymond Johansen mantraet: «Vi skal ikke ha et samfunn som sier oss og dem».

Det er nesten forbausende unyansert dette påbudet gitt hvor åpenbart uklokt det er. Enhver som har selvstendighet til å tro egne øyne og ditto erfaring, vet at det er forskjell på brødre og fremmede, en søster og en hvilkensomhelst dame du møter på IKEA, de som er medlem av ditt fotballag, og medlemmer av andre klubber og så videre ad infinitum. Det er også forskjell på nordmenn og svensker, for ikke å snakke om nordmenn og somaliere og slik kan man igjen fortsette til krampa tar over. Så hva støtter de seg til, utover det påstått moralske i forbudet mot gruppetenkning, de som skaper et tabu mot slik kategorisering av mennesker?

I hovedsak to ting, nemlig at det ikke er viktige forskjeller mellom noen grupper av mennesker, og at man ikke kan finne spesifikke karakteristika ved den ene eller den andre gruppen. Blandingsvarianter finnes alltid, triumferer de, så derfor blir gruppebetegnelsene meningsløse!

Den siste innvendingen er med respekt å melde fjollet. Jo da, man kan alltid si at verdens høyeste bakke er høyere enn verdens minste fjell, at verdens største dverg (ja vel, kall det gjerne «kortvokste» om du vil, men da reduserer du presisjonen i språket) kan hende ikke er mindre enn noen som oppfattes som tilhørende normalområdet hva vekst angår, og slik kan man holde på. At godt om blandingsindivider finnes mellom hva som er typisk for to distinkte etniske grupper eller raser (igjen: Gå gjerne i taket av språklig indignasjon om du vil, men å fornekte begrepet forandrer ikke virkeligheten), endrer ikke at det gruppemessig er lettgjenkjennelige forskjeller mellom eksempelvis østasiater og europeere. Intet av dette betyr at den ene er bedre enn den andre, men forskjellene finnes, basta. Heller ikke er det så at alle medfødte og genetisk kodete forskjeller er betydningsløse under alle miljøforhold, men den diskusjonen lar jeg nå ligge.

Ingen betviler at alle kontinentgrupper eller etniske grupper eller raser har stort sett samme arvestoff, men det har også sjimpansene, noe som heter bonobos og visstnok også orangutangene (99 % genetisk likhet). Visst kan man synes at slikt er både morsomt og spennende, og jeg er for så vidt enig. Men den hovedsakelige lærdommen er jo at massiv genetisk likhet likevel kan romme særdeles store arvelig forskjeller på fenotypenivå, altså hva angår hvordan vi ser ut og opptrer i allskens aktuelle sammenhenger. Det samme kan meget vel tenkes å gjelde også mellom undergrupper av homo sapiens sapiens som i lang tid har levd i reproduktive isolater under ulike miljøforhold.

Men når så er sagt, så vil det ikke forbause meg det minste – faktisk tvert imot – om man aldri finner noe genetisk som er helt spesifikt for nordmenn, svensker eller europeere/østasiater/vestafrikanere for den saks skyld, noe som karakteriserer bare dem og ingen andre. Dette må bare ikke tolkes dithen at da kan ingen viktige forskjeller finnes mellom gruppene.

Det folk stort sett later til å være uskyldsrent uvitende om, er at emergente egenskaper kan medføre at kompliserte strukturer – inklusive grupper av mennesker med betydelige interne likheter hva gjelder etnisitet, historie og kultur – kan fremstå som mer særpregete enn en analyse av enkeltgener eller andre byggestener ville inngi mistanke om. Når disse får virke sammen over tid, forsterkes effekten ytterligere hvilket er åpenbart i nasjoner som den norske.

Bryter man ned fellesskapet innen en gruppe som en nasjon, så risikerer man å miste noe viktig og vesentlig uten at man vet hva man i stedet blir sittende igjen med. Slike sosiale eksperimenter skal man være usedvanlig skjødesløs for å sette i gang, især dersom utgangspunktet – i vårt tilfelle nasjonen Norge – faltisk var et riktig vellykket konstrukt. Ikke desto mindre er det denne dekonstruksjonen de klåfingrete begynte for noen tiår siden under ulike påskudd. 

De er meget heldige om de slipper å skulle stå til ansvar for det de har gjort, makthaverne. Det vil ikke være velfortjent om de slipper unna, men de har jo hatt flaks før.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også