Tro­lig gir over­skrif­ten ingen umid­del­bar mening for de fleste poten­si­elle lesere. Den har like­vel en indre logikk som for­hå­pent­lig vil tre fram tyde­li­gere etter hvert, om de vel­ger å fort­sette; jeg skal iall­fall gjøre mitt ytter­ste. Men la meg like godt gjøre fall­høy­den enda større ved å prøve meg på en inn­le­dende vits, enda­til av det lett grove sla­get (så langt jeg nå våger i blan­det sel­skap):

Sce­nen er en alvor­lig dis­ku­sjon om grense­fla­ten mel­lom kunst, lit­te­ra­tur og por­no­grafi. Emo­sjons­bøl­gene slår etter hvert høyt før en av kom­bat­tan­tene ende­lig skjæ­rer igjen­nom med føl­gende kon­klu­sjon: ”Rett nok kan jeg ikke defi­nere hva por­no­grafi er, men jeg kjen­ner det igjen når jeg ser det!” 

Dagens anlig­gende er altså hva ord betyr, i hvil­ken grad de reflek­te­rer ikke-ver­bale rea­li­te­ter, og hvor­vidt rea­li­te­tene er skarpt avgren­set fra hver­andre. Vi skal nøye oss med å ta for oss to begreps­par, nem­lig hva nasjo­nen Norge og det å være norsk betyr, og hva Den norske kirke og det å være kris­ten betyr. Intet mindre, og jeg skal der­til prøve å gjøre det hele kort; her har jeg alle mulig­he­ter for å tråkke i vannet så det spru­ter.

ANNONSE

I ive­ren etter å dekon­stru­ere det Norge som engang var, og som jeg frem­de­les bærer i mitt hjerte, hører man flere spen­stige påstan­der med det fel­les for­mål å vise at nasjo­nen slett ikke var så unik som mange liker å tro. Det fin­nes intet spe­si­fikt norsk, det meste og det beste av det vi opp­fat­ter som norske tra­di­sjo­ner, er import fra andre land. Stats­råd Lys­bak­ken frem­hol­der at man er norsk der­som man kom­mer til lan­det og slut­ter opp om ”de ver­di­ene vi byg­ger lan­det på”, hvil­ket ikke for­bau­sende er all­ment huma­nis­tiske, inter­na­sjo­nale, venst­re­le­nende prin­sip­per. Selve sym­bo­let for fusjo­nen mel­lom intel­lekt og makt i Norge, Tor­bjørn Jag­land, mente å kunne sette lik­hets­tegn mel­lom norske ver­dier og FNs men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­ring. Slik bru­ker man språ­ket for å la nasjo­nen for­svinne som et ledd i glo­ba­li­se­rings­pro­ses­sen, selv­føl­ge­lig i trygg for­viss­ning om at det skjer i Det Godes tje­neste. Uær­lig? Ja, selv­sagt, men bare der­som man er gam­mel­dags nok til å mene at sann­he­ter ikke nød­ven­dig­vis må støtte opp under et for­mål.

Men la oss se bak de nevnte ordene og hva de repre­sen­te­rer. Det er helt rik­tig at det ikke fin­nes eller fan­tes noe spe­si­fikt norsk uav­hen­gig og iso­lert fra alt og alle omkring oss; ingen klart ten­kende påstår hel­ler dette. Det eksis­te­rer intet ”nor­ges­gen”, for å bruke bio­lo­gi­ens språk, der er ingen ”essens” hos nord­menn som man ikke fin­ner hos andre. Der­imot gir en nasjon, som Norge, opp­hav til en bred vifte av det man i filo­so­fien så vel som i bio­lo­gien ofte kal­ler ”emer­gente feno­me­ner”. En nasjon består av enkelt­in­di­vi­der, men når disse age­rer sam­men i en gitt his­to­risk-kul­tu­rell kon­tekst, frem­kom­mer evner og egen­ska­per som man ikke kan slutte seg til på grunn­lag av kunn­skap om enkelt­ele­men­tene (altså indi­vi­dene) alene. Norge og norsk­het er uttrykk for emer­gens.
Slik sett er dette et eksem­pel godt som noe også på at reduk­sjo­nisme er util­strek­ke­lig – og i blant direkte ville­dende – som for­kla­rings­prin­sipp når man skal for­stå kom­plekse struk­tu­rer. En nasjon består av, men er noe mer enn, en sam­ling indi­vi­der. En orga­nisme består av, men er noe mer enn, cel­ler. Cel­ler består av, men er noe mer enn, mole­ky­ler. Eller med en siste eksem­pel­rekke fra et annet område enn bio­lo­gien: Ibsens ”Peer Gynt” består av, men er noe mer enn, ord. Ord består av, men er noe mer enn, bok­sta­ver. Bok­sta­ver består av, men er noe mer enn, blekk. Høy­ere-orden struk­tu­rer føl­ger andre lover enn de som bru­kes for å for­klare hvor­dan deres bestand­de­ler opp­fø­rer seg, og også deres virk­nin­ger må for­stås på sitt eget kom­plek­si­tets­nivå, ikke på et nivå som er lavere eller høy­ere. En nasjon er altså resul­ta­tet av emer­gens, ikke av essens, og da blir argu­men­ter som påpe­ker fra­væ­ret av essen­sen, uin­ter­es­sante og ugyl­dige.

En beslek­tet feil­slut­ning fes­ter seg ved at gren­sen mel­lom det norske og det ikke-norske bevi­se­lig er uty­de­lig på mange områ­der, hvil­ket utleg­ges som at begre­pet norsk eller Norge der­ved blir menings­tomt. Samme stra­tegi føl­ges for­res­ten på mange områ­der, eksem­pel­vis hva gjel­der skil­let mel­lom kjøn­nene og mel­lom men­nes­ke­lige etniske gruppe (raser). Inn­ven­din­gen er grunn­leg­gende tøvete. At gren­sen mel­lom la oss si bak­ker og fjell er fly­tende (er ver­dens høy­este bakke høy­ere enn ver­dens laveste fjell?), betyr ikke at begre­pene ”fjell” og ”bakke” er menings­tomme. De eksemp­li­fi­se­rer det vi på norsk kan kalle ”lodne meng­der” (”fuzzy sets”), altså meng­der med uklar avgrens­ning mot en eller flere andre meng­der.

Slik er livet og vir­ke­lig­he­ten, og språ­ket bærer dette med kraft og ele­ganse, om bare ikke poli­tiske nyska­pere fin­ner å ville gripe inn med et eller annet end­rings­mo­tiv i hodet. 

Har vi kom­plekse struk­tu­rer av poli­tisk-ideo­lo­gisk inter­esse som skil­ler seg fra omgi­vel­sene gjen­nom sin essens, ikke sin emer­gens? Her er jeg på mer usik­ker grunn enn oven­for, men jeg skal dvele litt ved en vik­tig insti­tu­sjon som sli­ter med sin iden­ti­tet for tiden: Den norske kirke. 

Slik jeg ser det, har kirken en essens: Kristi liv og lære slik den frem­leg­ges i Bibe­len. Kirken er altså ikke, ulikt nasjo­nen, en struk­tur der emer­gente egen­ska­per er det vik­tigste. For­svin­ner essen­sen, ved gjen­tagne uttyn­nin­ger eller endog ved direkte avstands­ta­gen, så for­svin­ner selve rasjo­na­let for kirken. Etter mitt syn er det nett­opp dette som er i ferd med å skje. Kirken bøyer seg dob­belt for å være kul og tids­rik­tig, de er for alt som er godt og mot alt som er ondt, på alle områ­der, men på et grunn­lag som blir mer og mer rent huma­nis­tisk og øku­me­nisk, mindre og mindre kris­tent. Litt flei­pete kan man si at de hel­ler Jesus­barnet ut med bade­van­net og blir stå­ende igjen som sere­moni­mes­ter og et sta­tens reli­gions­ve­sen. Dette vil ikke holde i leng­den. Jeg synes synd på de pres­ter og kristne som kjen­ner utvik­lin­gen som en sta­dig smerte i krop­pen, men som ikke mak­ter å stå imot. 

Språk er makt, inklu­sive defi­ni­sjons­makt. Det fore­går en makt­kamp om sen­trale kon­sep­ter og ord i sam­ti­den. Man ska­per et nyspråk for å endre de poli­tiske rea­li­te­tene i mitt fedre­land, og på en måte slik at flest mulig ikke skal opp­dage det. Jeg liker det ikke og vil kjempe mot det som best jeg kla­rer.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Saude

    Bravo! Bravo!!

  • ARVEVOLDEN

    Godt.Og alle grup­per rammes.Dere/De kristne får ta kam­pen i kirken.For humanetikere/ateister ser vi det samme  med Human-Etisk-Forbund.”Det er jo bare en reservereligion.”Sitat fra avkommet.Religionskritikken må andre da ta seg av.Det er den samme dekon­struk­sjon hele veien.Idag er det H.Stanghelles tur i Aftenposten.:”Det norske selvbedraget.””Vi er ikke bedre/anderledes enn andre,” er “essensen.”Hvorfor bedri­ves dette? Hvor­dan er egent­lig ikke et spørsmål.Den som prøver å benekte det blir fort hek­tisk og avslø­rende rød i ansiktet.Så da kan vi ta dia­lek­tik­ken i bruk:Dekonstruktørene må dekonstrueres.Det er ikke umulig.Nasjonene finnes.Dekonstruktørene later som om de er “den intel­lek­tu­elle næring­skje­des toppunkt.”I vir­ke­lig­he­ten er de dypt antiintellektuelle.De utgjør et skikt av kvasiintellektuelle,betalt av en opp­blåst 4. sek­tor.            1.primærnæring.2.sekundærnæring.3tærtiærnæring.4. …Denne anti­in­tel­lek­tua­lisme hen­ter næring ‚både fra deler av sosial­de­mo­kra­tiet og det liv­redde små­bor­ger­skap gjelds­tyn­gede sfære.Grunnen bren­ner under dem.De vil helst av alt bli sit­tende i sine ‚relativt,behagelige posisjoner.Det gode er at det fin­nes sak­lig mot­ar­gu­men­ta­sjon på de fleste fag­lige felt der de opptrer.Eurofilien er f.eks. ikke ene­rå­dende i øko­no­misk diskusjon.Smått om senn løs­ner det også på andre fel­ter.

  • Tusen takk, Mimis­brunnr,  for enda et strå­lende inn­legg !

  • 7grace

    Du er et funn, Mimis­brunnr :))

    2 små kom­men­ta­rer:
    _der er masse nord­menn i fri­kir­ker.
    _ang. “norsk”: mulig det er vri­ent å defi­nere “norsk” – men: spør enhver nord­mann i nær­he­ten av deg om han føler seg norsk, tysk, spansk, finsk, pakis­tansk, soma­lisk etc etc…

  • Kir­kens aktø­rer – pres­ter, teo­lo­ger og andre grup­per – er vel også barn av sin tid. Det er (alt­for) lett å skyte på dem i deres bestre­ben i å gjøre de eld­gamle skrif­ter aktu­elle. Ingen lett opp­gave, for et folk som mer eller mindre er seku­la­ri­sert når det gjel­der reli­gio­nens betyd­ning for det dag­lige liv. 

    Men la oss ikke hefte ved dette. Mimis­brunnir gjør et godt poeng i å koble spørs­må­lene om Nor­ges og Kir­kens essens i samme reflek­sjon. Fra dette høye utsyns­punkt blir det let­tere å for­stå begge deler. Jeg tror dog at det er let­tere å reflek­tere hvis man hel­ler bru­ker his­to­rien som vei­le­der, og ikke filo­so­fien (“essens”) eller bio­lo­gien.

    Fra sosia­lis­tisk stå­sted gjø­res det for­søk på å knytte “det norske” opp mot “ver­dier”. Mot uni­ver­selle sådane. De kan ha rett i så mangt: hvor mye av norsk språk, kul­tur og reli­gion er vel ikke fel­les skan­di­na­visk og euro­pe­isk gods? 

    For å se på hva som er spe­si­fikt norskt, må man se på et spe­si­fikt land­om­råde, et spe­si­fikt språk og en spe­si­fikk reli­giøs arv. Norge ble sam­let til et rike, og det ble krist­net, i et og samme his­to­riske beve­gelse. Norge ble ikke tuf­tet på “ver­dier”, men på kris­ten­dom. Ikke med “demo­krati”, men i rå makt­kamp. Det var andre tider. 

    Norge ble en hel­het: et land­om­råde, en poli­tisk makt og en reli­gion.  Gjen­nom his­to­riet ble konge­vel­det, reli­gio­nen og land­om­rå­det befes­tet og kon­so­li­dert. Dette er Norge som vokser fram, som en orga­nisk hel­het.  

    (Anek­tote: Vet dere hvor­dan Nor­ges land­om­råde ble avgren­set mot Russ­land, i en langt senere tid? Mange fak­to­rer bidro. Inter­es­sant i vår sam­men­heng er at man pas­set på å bygge kirker i grense­om­rå­dene mot Russ­land. Et klart tegn på hva som er luthersk-norsk land­om­råde, og ikke orto­doks-rus­sisk)

    Med andre ord: Kris­ten­dom eller Kirken er noe annet enn “ver­dier”, som man kan destil­lere ut som ren sprit, eller for­mu­lere som punk­ter på et A4-ark. Norsk kris­ten­dom er spe­si­fikk! Den kris­ten­dom­men som Norge ble bygd på rin­ner ut av Olavs­tra­di­sjo­nen. Om han som sam­let riket til et konge­rike, og som ble Hel­gen­kon­gen, Guds utvalgte. En hjørne­sten i det som hol­der Riket og Folket sam­men, under Kon­gens ledelse. I Euro­pe­isk sam­men­heng gjør Olavsar­ven oss til unike. Vår kris­ten­dom er spe­si­fikk, kon­fi­gu­rert på en annen måten enn i andre kristne land. Det er vårt bidrag til et Europa av indi­vi­du­elle nasjo­ner, hvor nasjo­nene består. 
    Man går i baret hvis man vil dis­ku­tere Nor­ges eller Kir­kens egen­art hvis man hop­per bukk over denne spe­si­fikke his­to­rien og denne kon­krete his­to­riske kon­teks­ten. Det gjel­der i den poli­tiske debat­ten. Men det gjel­der også i norsk teo­logi. Og desverre: ved de norske lære­ste­der i teo­logi hop­per man som regel bukk over den his­to­riske arv. Olavsar­ven er for­vist til de første sidene av norsk kirke­his­to­rie, og får ingen betyd­ning for den sys­te­ma­tiske reflek­sjon (sys­te­ma­tisk teo­logi) 

    Man kan gå samt­lige norske kir­ke­lige og teo­lo­giske miljø i søm­mene. Jeg hev­der at et fel­les­trekk er opp­tatt­het av sær­in­ter­es­ser eller sær­skilte opp­ga­ver. Man utvi­ser en impo­ne­rende iver og flek­si­bi­li­tet i bibel­tolk­nin­gen i denne sam­men­heng. Besin­nel­sen på selve Kir­kens og kris­ten­dom­mens grunn­lag, og hvor­dan sam­fun­net fun­ge­rer som hel­het, er ikke like vik­tig.  

     I uni­ver­si­tets­teo­lo­gien for eksem­pel, er man opp­tatt av “fri­gjø­rings­teo­logi”: man vil kjempe for “under­trykte grup­pers”, som kvin­ner, homo­file, barn, fat­tige. Man kjem­per for de enkelte grup­per, pris­ver­dig nok. Slag­si­den er at man mis­ter ut av blik­ket det som får hel­he­ten til å holde sam­men.  Kris­ten­dom­men og kirken i dens enhets­ska­pende rolle for nasjo­nen til­leg­ges ingen betyd­ning.
     
    Jeg er ikke helt sik­ker på hva Mimis­brunnir sik­ter på når han skri­ver om en Kirke som mis­ter det essen­si­elle. Fint om han eller andre debat­tan­ter kunne være mer kon­kret. Kirken har i de siste tiår vært pre­get av opp­ri­vende debat­ter om ord­nings- og moralske spørs­mål, senest om kvin­ne­lige pres­ter, gjen­gifte og homo­fili. Mange hev­der at det her er snakk om fun­da­men­tale spørs­mål som er kirke­split­tende. Andre – og jeg tror at de har rett – hev­der at i vår lutherske tra­di­sjon er spørs­mål om moral sekun­dære i for­hold til Kir­kens essens: salig­hets­spørs­mål. Men hel­ler ikke spørs­mål om den enkeltes frelse er uttøm­mende for kris­ten­dom­mens funk­sjo­ner i Norge.

    Hva er Kirken og Kris­ten­dom­men i Norge, poli­tisk sett? Kris­ten­dom­men er et enhets­sym­bol for nasjo­nen. Et av de ele­men­ter som får nasjo­nen til å holde sam­men som nasjon. Reli­gio­nen som et sett av fel­les tanke­gods og prak­sis som er fel­les for alle nord­men, tra­di­sjo­nelt sett. Norge ble ikke bygd på “ver­dier”, som man kan “dis­til­lere” ut fra kris­ten­dom­men og gjøre dem gjel­dende for alle og enhver – det er det som er bak­grun­nen for de “uni­ver­selle men­neske­ret­tig­he­tene”, som er suget ut av Euro­pas og kris­ten­dom­mens bryst. Norge ble bygd som en enhet av land, sty­res­makt og tanke­gods, for å si det kort. 

    Det ble slutt på andre døds­ri­ter. På alle norske gra­ver ble det plas­sert et kors. Uan­sett om per­sonen var “god” eller “vond”, “tro­ende” eller “ikke tro­ende”. Enk­lere kan det ikke sies. 

    Den “enhet” som lig­ger til grunn for slike ritua­ler er truet i dagens Norge. Nå skal det ikke len­ger hete “Kirke­gård”, en beteg­nelse som har dype ånde­lige røt­ter. Den som dør leg­ger ikke bare i jor­den: han er et såkorn som sås i Guds hage. Og han skal blomstre opp igjen, akku­rat som det første såkorn, Kris­tus, som døde for de manges opp­stan­delse, for å sitere Det nye tes­ta­mente fritt. Bena skal plas­se­res mot Øst, mot sol­opp­gan­gen, sym­bo­let på opp­stan­del­sen fra de døde. De døde er ikke døde, de slum­rer, de lig­ger parat. På opp­stan­del­sens dag skal alle døde reise seg å gå Ham i møte. 

    Man kan mene hva man vil om kris­ten­dom­men og om slik begra­vel­ses­sym­bo­likk. Men det burde være hevet over tvil at Norge mis­ter et ele­ment av sin spi­ri­tu­elle enhet, på “anti­ra­sis­mens” og “tole­ran­sens” alter. For meg er det ikke av det gode, og jeg er dypt opp­rørt av en “revo­lu­sjon” i grav­ferds­ord­nin­ger i dette lan­det som går upå­ak­tet hen i media. 

    (Jeg mener at de nord­menn som per­son­lig er ate­is­ter eller huma­ne­ti­kere burde innse at de like­vel er “kul­tu­relt kristne”, og innse ver­dien av de tra­di­sjo­nelle ele­men­ter som hol­der nord­menn sam­men)

    Olavs­tra­di­sjo­nen er en gren som vi sit­ter på og som ikke må sages over. Saken er så vik­tig Kirken ikke må over­lates til seg selv, sepa­rert fra den poli­tiske makt – akku­rat som om reli­gio­nen ute­luk­kende hadde betyd­ning for oss pri­vat. Det burde være i enhver bor­gers inter­esse å ha tett offent­lig kon­troll med kirken, slik at den ikke for­fal­ler i intern strid eller til et organ for sær­skilt inter­es­serte “per­son­lige kristne”. 

    Iro­nisk nok var det den poli­tiske makt som måtte sørge for at Den norske kirkes pre­ses fikk sete i Nidaros.  Kir­ke­lige kom­men­ta­to­rer var ute og kri­ti­serte både fram­gangs­må­ten og bestem­mel­sen.  Etter min mening er dette et eksem­pel på at poli­ti­kere er mer lyd­høre for det som er folke­me­ning enn kir­kens ansatte, også i spørs­mål som angår Kirken. 

    La oss håpe at det kan bli nok fol­ke­lig pro­test til at poli­ti­kerne må lytte til det!

     

    • Guest

      Jeg vet ikke hvor lang tid du må ha brukt på dette, men resul­ta­tet har blitt bra. En slik tale, frem­ført på et mer “offent­lig” sted, kunne fak­tisk påvir­ket folk bety­de­lig. Du argu­men­te­rer godt.

      Pro­ble­met er at vi har en del men­nesker i lan­det i dag som har som arbeid, mer eller mindre, å argu­men­tere for, og jobbe for, raske og bety­de­lige end­rin­ger av Norge. Det er våre skatte­pen­ger som finan­sie­rer gal­ska­pen. Det vil kre­ves bety­de­lig “dug­nads­ar­beid” fra mange for å mot­ar­beide dette i stor nok grad. De fleste bryr seg ikke nok til å fak­tisk gjøre noe. Noe må gjø­res for å øke “arbeids­lys­ten”. Skulle ønske jeg vis­ste hva.

  • Guest

    Det fin­nes store utford­rin­ger i tiden. 

    På den ene side har vi tesen fra Jesus om;”et rike som kom­mer i strid med seg selv vil falle”. 
    På den annen side har vi tesen om at det er multi­kul­tu­ren som bærer frem­ti­den i seg. Den siste hev­des med styrke uan­sett hvilke kom­po­nen­ter som inn­går i den. Jeg er selv for mang­fold, men kun til et punkt hvor disse ikke frem­står som ufor­en­lige.

    Bare tiden vil vise Norge og Ves­ten hvem som får rett. Sig­na­lene er alle­rede tyde­lige om en går i dyb­den. En vesent­lig kom­po­nent i fler­kul­tu­ren hev­der rik­tig­nok at den er for selv om den ikke inn­ret­ter seg slik. Det blir nem­lig ingen fler­kul­tur hvor det kun er rom for den ene.

    Norge har for en stor del basert sin kul­tur på den kristne tra­di­sjon, som også har hand­let om å avhjelpe nød. Det var dette Jesus først og fremst drev med. Han for­stod og at ingen lover kunne virke frem god sam­ek­sis­tens mel­lom men­nesker, men sna­rere fri­stilte posi­sjo­ner hvor iden­ti­fi­ka­sjo­nen med det gode eksemp­let skulle lede an. 

    Vi ser på en side kvin­nen som ble gre­pet i hor møte Jesus, og vi ser en til­sva­rende situa­sjon hvor en kvinne ble ført frem til Muham­med 600 år senere. Den ene ble behand­let uten
    for­døm­melse, venn­lig og med nåde, – den andre ble til sist gravd ned til hodet stakk opp for å bli ste­net til døde. Her aner vi litt om for­skjel­len mel­lom neste­kjær­lig­het og jus­tis, – om den ene kul­tu­rens hoved­per­son frem­for den andre. 

    På top­pen under­kjen­ner en av kul­tu­rene den sen­trale kjer­nen i det kristne bud­skap. Den ned­gra­de­rer Jesu betyd­ning, – hev­der at det kristne bud­ska­pet i bunn og grunn ikke er sant, – og at vår kul­tur­bak­grunn der­for beror på svik­tende for­ut­set­nin­ger. Den har ingen slekts­tavle til Abra­ham slik Jesus hadde, men vil like­vel tre inn. Natur­lig nok vil den og inn­føre sin egen kul­tur i det offent­lige rom, – noe som nød­ven­dig­vis kun kan skje ved at vår egen kul­tur, som alle­rede har sin fast­lagte bak­grunn, må vike for den.  Hvor mye hjelp den får av alle som ikke
    vet å verd­sette hva vi har, – gjen­står bare å se.

    • The­rion

      A House Divi­ded” – et lån fra Mar­cus 3.25 etter King James-over­set­tel­sen.

      Også kjent som emne for en tale av den ikke helt ukjente Abra­ham Lincoln.

  • bil­ly­nich

    Man­nen som gikk opp en ås, og kom ned av et fjell’ er en kose­lig film

    http://en.wikipedia.org/wiki/Continuum_fallacy

    Om kir­kens for­fall

    Under the moder­ni­s­tic para­dime tole­rance may look somet­hing like this. I may dis­agree with you, but I insist on your right to arti­cu­late your opi­nion. It means that the tole­rance is directed towards the individual.The assump­tion is that under the mar­ked place of dis­puted ideas the truth will come out. Once change that vision of truth, tole­rance it self is rede­fined. Now tole­rance means that you must not say that any­body is wrong. Under this notion of tole­rance you are not tole­rant of indi­vi­duals, you are tole­rant of all posi­sions’
    – Don Carson

    http://www.youtube.com/watch?v=9PVJlnvVeSM

  • Jenssi

    Vel­dig godt tenkt og for­klart, en fryd å lese slike inn­legg. Utvik­lin­gen i DNK er et skrem­mende eksem­pel på utvik­lin­gen her i lan­det. I en av dagens aviser for Midt-Norge kan man f.eks. lese føl­gene fra ene av sokne­pres­tene: “Om hundre år fin­nes det kan­skje en reli­gion som har tatt opp både islam og kris­ten­dom i seg. Slik er his­to­ri­ens gang.” Leser­inn­leg­get er en kom­men­tar i for­bin­delse med debat­ten om et multi­kul­tu­relt sen­ter på Stikle­stad. Vi tren­ger vel ikke vente i hundre år før vi har denne tenne-lys –reli­gio­nen ten­ker jeg. Og som kjent, alle skal med.

    • Kul­tur­re­la­ti­visme så det hol­der.

    • Buddy Ogilvy

      Om hundre år fin­nes det kan­skje en reli­gion som har tatt opp både islam og kris­ten­dom i seg.” 
      Er det flere enn meg som tror at denne nye reli­gio­nen kom­mer til å hete … islam? 

      Alle­rede nå kon­ver­te­rer bri­tiske pres­ter fra kris­ten­dom til islam, visst­nok fordi “kris­ten­dom­men har mis­tet sin kraft og islam nå er tro­ens beskyt­ter”. Samma hva man tror på bare man tror,  det nyeste PK-man­tra  pres­ter imel­lom? 

      Vår egen bis­kop Stål­seth ser ut til å ha et rela­tivt avslap­pet for­hold til egen reli­gion. Blir han neste kon­ver­titt? 

      • Engle­mark

        Det fin­nes alle­rede en slik reli­gion, den heter Bahai

  • Mimis­brunnr: Ibsens ”Peer Gynt” består av, men er noe mer enn, ord.

    Gene­relt enig natur­lig­vis. Men i en bestre­belse på å finne noe som er “ekte norsk”, er da ikke “Peer Gynt” – både per­sonen og dra­maet, –  noe som bare illust­re­rer hvor dif­fust pro­sjekt dette er ? Peer Gynt: En per­son­lig­het som en løk – uten kjerne. Trol­lene: Å være seg selv nok. Osv.
    Ibsen måtte vekk fra trang­synte Norge og skrev Peer Gynt i Ita­lia !
    27 år i utlen­dig­het.
    Er ikke “Peer Gynt” langt på vei en satire over “nord­man­nen” og “det norske” ? 
    Det synes for meg urett­fer­dig å rubri­sere Ibsen som “noe ekte norsk” på denne bak­grunn.
    Dette med å til­legge nasjo­nal­ro­man­tiske merke­lap­per på norske for­fat­tere uten grunn­lag gjel­der også andre. Dik­tet “Ved run­d­arne” (“ved Ron­dane”) av Å.O.Vinje er av mange opp­fat­tet som nasjo­nal­ro­man­tisk. Men dik­tet beskri­ver jo egent­lig indre, per­son­lige følel­ser som opp­står ved synet av de vakre ronde­fjel­lene. Natur­inn­tryk­ket ska­per en for­so­nende følelse i ham; det gjør ham godt.
    Men er dette typisk norsk ? Kan ikke en f.eks. arme­ner få de samme gode følel­ser ved synet av vakre fjell i sitt hjem­land ?
    Den used­van­lig vakre natu­ren i Norge betar oss. Og vi er norske, glade i dette lan­det. Men dette er noe uni­ver­selt; som opp­står i andre land også.
    Vi må ikke la en over­dre­vet “norsk­het” skygge for for­stå­el­sen av det almenn­men­nes­ke­lige.

    • Buddy Ogilvy

      Mimis­brunnr brukte ikke Peer Gynt som eksem­pel på noe erke­norsk, men som eksem­pel på  emer­gens: blekk -> bok­sta­ver -> ord ->set­nin­ger -> Peer Gynt. 

  • Guest

    For å pre­si­sere hva emer­gens er:

    Emer­gens” er et sett egen­ska­per (pro­per­ties) som opp­står etter at en for­mel lenge nok har vir­ket i en mate­rie slik at nye egen­ska­per som opp­rin­ne­lig ikke fin­nes i mate­rien opp­står.

    F.eks. “liv” og “bevisst­het” er slike emer­gente egen­ska­per; vi fin­ner ikke disse i selve mate­rien, men de opp­står etter at form­ler har vir­ket lenge nok i mate­rien.

    Mvh
    Filo­so­fen

  • Jeg over­la­ter glade­lig til andre å hånd­tere essens og emer­gens i kirken, den norske, –og til­lig­gende her­lig­he­ter udi fri­kirke­li­vet :-).

    Jeg benyt­ter der­imot anled­nin­gen til å påpeke den run­gende inkon­se­kven­sen mange av de tone­an­gi­vende ideo­logi­pro­du­sen­tene har slup­pet unna med.

    For det er da vit­ter­lig mer­ke­lig at impor­terte kul­tu­rer uten videre og uten nær­mere kri­tisk ana­lyse blir defi­nert som noe ver­di­fullt og  genuint, men “det norske” (og “f.eks “det svenske”)  dekon­stru­eres som en lånt laps­kaus uten egne ver­dier det er verd å ta vare på.

    En skulle jo anta at mange av de samme meka­nis­mene som har påvir­ket “vår” kul­tur i en eller annen grad, også har bidratt til å påvirke “de andres” kul­tur?

    Der­med burde  “det genuine” i den impor­terte kul­tu­ren være like dis­ku­ta­bel som “den hjem­lige”, og føl­ge­lig: en burde i større grad være vil­lig til å dis­ku­tere HVILKE kul­tu­relle uttrykk og prak­si­ser vi synes er sam­funns­mes­sig og men­nes­ke­lig gag­ne­lige.

    Cas­san­ders
    In Cod we trust

  • Frost­bitt

    Språk er makt, inklu­sive defi­ni­sjons­makt. Det fore­går en makt­kamp om sen­trale kon­sep­ter og ord i sam­ti­den. Man ska­per et nyspråk for å endre de poli­tiske rea­li­te­tene i mitt fedre­land, og på en måte slik at flest mulig ikke skal opp­dage det.
     
    Egent­lig hadde jeg tenkt å bare si ”amen”, men så falt blik­ket på en artik­kel i den lille avi­sen ”Jær­bla­det”: ”Gjen­g­hevn på skole”.  Der for­tel­les det at ”15 lærere måtte til for å stoppe slos­sin­gen mel­lom etnisk soma­liske og etnisk norske ele­ver ved Klepp ung­doms­skule.” 
     
    Kom­mu­nal­sjef for skule og barne­hage i Klepp, Trond Roy Peder­sen, har ordet:
     
    ”Vi opp­levde en mobi­li­se­ring på begge sider, av såkalt etnisk soma­liske og etnisk norske ele­ver.”
     
    På begge sider, ja.  Er det ikke noe kjent med det uttryk­ket?  Noe med Wes­tergård, Vebjørn Sel­bekk og Gahr Støre?  Og det dreier seg om ”Såkalt etnisk soma­liske”.  Såkalt?  Er de ikke soma­liske?  Er det blitt far­lig å sim­pelt­hen kalle soma­liere for soma­liere?
     
    Og det er mange flere ord i Peder­sen som skal ut:  ”Klepp har fått en utford­ring som hele Klepp må være med på å løse. En sær­de­les stor utford­ring, der etniske grup­per står mot hver­andre.”
     
    Nei, Klepp har på ingen måte ”fått en utford­ring som hele Klepp må være med på å løse”.  Klepp er blitt pådyt­tet et stort pro­blem av en stat som lett­vindt snak­ker om ”boset­ting i kom­mu­nene”.  Her er en slik kom­mune, og det siste de trauste jær­bu­ene øns­ker er å bli holdt ansvar­lige for andres uan­svar­lig­he­ter.  (Rettnok er de langt fra ukjente med slåss­kam­per – det er med skam å melde en del av ”kul­tu­ren” å brake sam­men i fylla.  Det er like­vel noe helt annet enn det som skjedde ved sko­len.)
     
    Og hva gjør en så i en land­sens kom­mune som plut­se­lig står over­for en skrem­mende situa­sjon?  Jo, alar­me­rer diverse ”appa­ra­ter”!  Ikke de involverte ele­vene, ikke de ansvar­lige poli­ti­kerne, ikke ord­fø­rer eller lens­mann. Neida:
     
    ”Rek­tor har møtt elev­rå­det ved Klepp ung­doms­skule i for­bin­delse med begge de omtalte til­fel­lene. Res­surs­grup­pen ved sko­len, bestå­ende av barne­vern, peda­go­gisk psy­ko­lo­gisk tje­neste (PPT), fri­tids­sek­to­ren i kom­mu­nen og helse­søs­ter, er satt i sving. I går møt­tes for­eldre­ar­beids­ut­val­get (FAU) til et eks­tra­or­di­nært møte. Eirik Raude-sen­te­ret har alle­rede fått en rolle i saken. Fri­tids­klub­ben Axis, kristne orga­ni­sa­sjo­ner og idretts­lag vil også truk­ket inn i pro­ses­sen.”
     
    – Elev­råd
    – Barne­vern
    – Peda­go­gisk psy­ko­lo­gisk tje­neste
    – Fri­tids­sek­to­ren i kom­mu­nen
    – Helse­søs­ter
    – For­eldre­ar­beids­ut­val­get
    – Eirik Raude-sen­te­ret
    – Fri­tids­klub­ben Axis
    – Kristne orga­ni­sa­sjo­ner
    – Idretts­lag
     
    O hild­rande du!  Skal lik­som disse løse pro­ble­mene?  Det er vans­ke­lig å finne ord. 
     
    Men Trond Roy Peder­sen og han like­menn, de fin­ner ordene.  Ube­svæ­ret og uten pro­ble­mer.
     
     

  • dabra­end

    Som jeg leser kom­men­tar­for­fat­te­ren har da Norge gjen­nom emer­gens på ett eller annet tids­punkt nådd ett høyde­punkt som vi er i ferd med å for­vitre fra, sitat: “I ive­ren etter å dekon­stru­ere det Norge som engang var, og som jeg frem­de­les bærer i mitt hjerte”. Det er fris­tende å spørre når dette Norge var og hva det bar i seg som dagens Norge ikke har? 
    Rela­tert til kom­metar­for­fat­te­rens anven­delse av sin egen teori på kirken så opp­fat­ter jeg hans grunn­leg­gende kri­tikk som sitat: “Kirken bøyer seg dob­belt for å være kul og tids­rik­tig, de er for alt som er godt og mot alt som er ondt, på alle områ­der, men på et grunn­lag som blir mer og mer rent huma­nis­tisk og øku­me­nisk, mindre og mindre kris­tent”. Min opp­fat­ning er at kirken består av indi­vi­der som dis­ku­te­rer det som inter­es­se­rer debat­tan­tene i en reli­giøs kon­tekst i dag. Det er ikke det samme som at den “bøyer seg dob­belt”, det er hel­ler en kon­se­kvens av at det ikke er til­strek­ke­lig mange i kirken som inter­es­se­rer seg for de pro­blem­stil­lin­gene som kom­men­tar­for­fat­te­ren fin­ner mang­lende. Jeg synes kom­men­ta­ren hadde stått seg på om han hadde eksemp­li­fi­sert debat­ter og pro­ses­ser som under­støt­ter hans påstand, og kan­skje også nevnt pro­blem­stil­lin­ger han mener vi burde ana­ly­sert som i dag er mang­lende. For meg ville i alle fall det vært klar­gjø­rende i for­hold til hva han egent­lig mener er feil. Som kri­tik­ken er for­met blir den ganske inn­holds­løs. På samme måte kon­sta­te­rer han at “En nasjon er altså resul­ta­tet av emer­gens”, men unn­la­ter sam­ti­dig full­sten­dig å utlede hva han mener dette betyr for nasjo­nen “Norge”, selv om han kri­ti­se­rer Lys­bak­kens og Jag­lands for­søk på defi­ni­sjon (om de er kor­rekt sitert) som uær­lige. Min opp­fat­ning er at kri­tik­ken mang­ler sub­stans.