Kommentar

Kronprinsesse Märtha og kronprins Olav i USA 1940. Forholdet til krigen og forholdet til kongehuset henger sammen. Det er noe også den oppvoksende slekt får i arv. Foto: Scanpix/ntb

Statsminister Solbergs klargjøring for litt siden, om det nå var dét vi ble vitne til, av hvem hun anser for å være nordmenn, og dessuten presisering av at nordmenn med mange generasjoners botid i Norge ikke stod i noen særstilling sammenlignet med nyankomne, skapte betydelig oppstuss.

Document-redaksjonen kalte fru Solbergs politiske mageplask for Erna-gate, og slike kan man som kjent både bli våt og få vondt av. At episoden inntraff like etter at SAS (oh, the irony!) i en nå beryktet reklame frakjente Skandinavia noen egen kultur, bidro utvilsomt til å skjerpe folks sanser og oppmerksomhet overfor unasjonale politikerutspill.

Det finnes utvilsomt mye reell politisk uenighet mellom fru Solberg og de mange titusener som ble fortørnet over det hun sa, men litt kan saken også ha å gjøre med manglende språklig presisjon rundt substantivene i overskriften. Jeg har skrevet om temaet før,  men det begynner etter hvert å bli lenge siden. En ny gjennomgang kan gjøre det lettere å se hva uenighetene består i, på hvilke områder vi «rightwingers» (Ernas eget ord om dem som reagerte på hennes uttalelser og SAS-reklamen) skiller oss fra de gode globalistene av Erna-typen.

Stat og befolkning er presise, juridiske, ikke-emosjonelle betegnelser, mens nasjon og folk er kjensletunge, uskarpt avgrensede ord og begreper som passer dårlig i rettssalen, men desto bedre i politiske diskusjoner. La oss ta Norge og norske forhold som eksempel, det vil gi forklaringen mer kjøtt på beina.

Siden Norge inntil for få år siden var en uomtvistelig nasjonalstat (påstanden er en liten tilsnikelse; egentlig var vi en binasjonal stat bestående av den svært lille samiske og den store norske nasjonen), har det tradisjonelt falt nordmenn lett å tro at stat og nasjon er ett og det samme. Men i mange, kanskje de fleste, land var og er situasjonen markant annerledes; staten inneholdt flere nasjoner, folkegrupper med ulikt språk, ulik kultur og historie. Det vanlige i slike stater er å registrere både statsborgerskap og nasjonalitet i den enkeltes pass, som man også typisk oppgir (i hvert fall oppgav) personens religiøse tilhørighet i samme. Jeg gjentar det viktigste: Mens den statsrettslige, juridiske enheten altså er staten, er nasjonen et langt mer emosjonelt begrep der menneskenes følelse av samhørighet og fellesskap, i nåtid så vel som i fortid, binder dem sammen og avgjør grensene mellom oss og dem. Ikke for intet er det så at vi nordmenn feirer vår nasjonaldag 17. mai, ikke vår statsdag. At de litt mer historisk pirkete kanskje vil insistere på at det er grunnlovsdagen vi feirer, får så være. Nasjonsfølelsen er etter sin natur nettopp ikke bokholderipirkete, men en dyptsittende, nærmest dionysisk kraft.

Tilsvarende med folket og befolkningen. Sistnevnte er et i prinsippet presist begrep for antallet innbyggere i en stat – alle disse kan telles, ferdig med den saken –, mens folket derimot er en emosjonell, stundom etnisk, stundom historisk-kulturell, langt mer uskarp sammenslutning av mennesker. Folket er innbyggerne i nasjonen, hvilket slett ikke nødvendigvis samsvarer med befolkningen i staten. Eksempelvis er kurderne og katalanerne store folk og nasjoner, betydelig mer tallrike enn nordmennene, men de har ingen egen stat, ingen nasjonalstat som samler dem. Katalanerne er en del av befolkningen i Spania og Frankrike, mens det kurdiske folket utgjør en delmengde i stater som Tyrkia, Syria, Armenia og sikkert flere til. Slik er verden; ikke alt er like strømlinjeformet og eksakt, ikke alle klosser passer inn i formene som klassifiseringsekspertene har funnet det for godt å konstruere.

Hva er da en nordmann, hva er det å være norsk? Globalister av Erna Solberg-typen (og jeg er stygt redd for at kong Harald er enig med henne) ser bare på statsborgerskap når slike spørsmål skal besvares: Nordmenn er de som er norske statsborgere, og det norske er det som disse står for. Men denne avgrensningen er en forenkling og forsimpling av virkeligheten; man later som om noe er rett frem og enkelt som slett ikke er det.

Den operasjonelle definisjonen gitt i svarene ovenfor hviler nemlig på uuttalte premisser som setter likhetstegn mellom stat og nasjon, mellom folk og befolkning. Dette er et prokuratorknep, et liksomlogisk lureri som tvinger virkelighetens mangfold og rikdom inn i små, firkantete bokser som ikke passer dem. Slik øver man vold på både virkeligheten og språket; man er intellektuelt uærlig.

At en nordmann i betydningen norsk statsborger ikke nødvendigvis er en nordmann i betydningen medlem av det norske folk og den norske nasjon, er innlysende for enhver som er seg bevisst de språklige distinksjonene vi har trukket opp ovenfor. Begrepet nordmann er altså upresist slik det brukes av statsministeren og andre; for spesielt interesserte kan vi si at de later som om en operasjonell definisjon (dén er nordmann som har norsk pass) er like med en ontologisk (ontologi er værenslære) definisjon av samme ord (en nordmann er et medlem av den norske nasjon). Nordmenn som har bodd flere tiår i et annet land, vet i sjelen hva jeg snakker om. Eller om vi snur saken på hodet: En greker eller en russer som bor i Norge, opphører ikke derigjennom å være gresk eller russisk, og dette selvsagt uavhengig av om de oppfører seg vel, betaler sin skatt som nordmenn gjør det, og også ellers bidrar på lik linje til fellesskapet. Det er viktig å innse at det ikke ligger noen verdidom i dette: Det er intet nedverdigende i ikke å være eller bli oppfattet som norsk, noe man iblant får inntrykk av når man hører de politisk korrekte tale.

Er de upresise begrepene (nasjon, folk) mindreverdige sammenlignet med de mer presise, bare delvis overlappende begrepene stat og befolkning? Overhodet ikke. Den som tror noe slikt, lever i en amputert virkelighet der man ikke tar inn over seg hvor mangslungen, kompleks og delvis tvetydig, men samtidig rik, tilværelsen er. Forlanger du at alle ting du kommer i kontakt med, skal grupperes som enten flate eller runde, så øver du vold på virkeligheten. En slik overforenkling bør ikke bli norm i samfunnet, da gjør vi livet vesentlig mindre og fattigere enn det er.

Mange begreper og ord er å anse som lodne mengder, deres betydning avhenger av kontekst og avsender så vel som mottakers erfaring og ståsted. Det er viktig å presisere at dette ikke betyr at alt kan bety hva som helst, da overdriver man og havner i et postmoderne sumpland. Det innebærer altså slett ikke at begrepene er meningstomme, slik de logiske positivistene i Wien for drøyt hundre år siden fikk for seg; de fulgte sine stringenskrav ad absurdum. Et ord og begrep som kjærlighet er definitivt ikke meningstomt, selv om det ikke kan defineres på noe fyllestgjørende måte. Det finnes viktige domener av tilværelsen der språket faller sammen i ærbødig utilstrekkelighet.

Jeg brukte adjektivet dionysisk ovenfor om nasjonalfølelsen, og jeg vil gjerne utdype hva dette betyr, for ordet har sin naturlige plass i beskrivelsen av nettopp slikt som har med fedrelandskjærlighet, nasjonstilhørighet og andre dype emosjoner å gjøre. Gode, gamle Nietzsche var det som i «Tragediens fødsel» valgte å navngi to hovedstrømmer i menneskenes måte å forholde seg til verden på, etter greske guder. Det logiske, ordnete og kaldkloke kalte han apollinsk etter Apollon, mens det emosjonelle og ustyrlige oppkalte han etter Dionysos, rusen og villskapens gud og kilde. De fleste vil ved introspeksjon måtte medgi at de har overvekt av enten det ene eller det andre prinsippet, som selvsagt også er kjent under andre navn. Selv har jeg klart mest av det firkantete apollinske, men det betyr ikke at jeg er så dum at jeg fratar de dyonysiske kvalitetene betydning hverken på individ- eller gruppenivå.

Denne dumheten er det man begår dersom man innbiller seg at emosjonene knyttet til folkefellesskap og nasjonal tilhørighet er trivielle, noe man kan og bør rydde unna for derved å berede grunnen for en friksjonsfri globalisme. Ikke bare fratar man seg muligheten til å nyte godt av alt det positive slike emosjoner kan bringe med seg, men man risikerer også å skape sterk aggresjon og motstand hos alle som føler seg urettferdig behandlet, ja, rammet av svik fra dem som skulle være nasjonale ledere. Erna Solberg og mange andre politikere ser ikke ut til å innse at denne faren kan bli (er?) betydelig.

Noen vil sikkert reagere på at jeg ovenfor angav dumskap som trolig årsak til den ukloke og unasjonale politikken som flertallet i den norske samfunnseliten stiller seg bak, men som mange i folket reagerer mot; de mener at kynisk beregning og vond vilje ligger til grunn. Selv tror jeg ikke det, skjønt jeg kan ikke vite. Uansett velger jeg enn så lenge å gå ut fra at de angjeldende ikke er bevisst svikefulle. 

En av grunnene til at jeg velger å legge meg på denne kanskje overdrevent forsiktige linjen, er at jeg vet at man knapt kan overvurdere den kognitive insuffisiensens – ja, dumhetens – kreative evne, en kvalitet som også politikere og annet fint folk besitter i rikt monn. Uansett: Uvitenhet om grunnene til det vi oppfatter som systematisk politisk vanstyre, er blant de mange usikkerheter vi er nødt til å leve med. Dette gjelder ikke minst for de politikerne vi aller mest forakter. Man bør være helt sikker i sin sak før man kaller svikt for svik.

 

 

 

Kjøp T-skjorten «kronisk norsk» fra Document her


Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her