Nestleder Sylvi Listhaug i FrP etter sentralstyremøtet 15.12.20, der fylkesleder Geir Ugland Jacobsen i Oslo FrP ble ekskludert fra partiet. Foto: Berit Roald / NTB

De godt voksne blant oss minnes gamle dagers diskusjoner mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. Møtene gled ofte over i et passe dannet munnhuggeri mellom kamphanen og -hønen. Ofte ble fru Brundtland rød i toppen og argumenterte ut fra hva hun følte var urimelig i herr Willochs argumenter, mens sistnevnte yndet å påpeke at meningsmotstanderens følelser ikke hadde saklig grunnlag i hva han faktisk sa. 

Those were the days, my friend; nostalgi preger lett slike tilbakeblikk. Samtidig skal man være klar over at mannjevninger av denne typen, altså i bunn og grunn mellom emosjonelle og rasjonelle tilnærminger til omstridte spørsmål, hverken begynte eller sluttet med de nevnte toppolitikernes sandkasseslagsmål. Motsetningen er kjent siden Arilds tid, når nå dét var, i det minste siden antikken, og vil bestå lenge etter at både denne skribenten og hans lesere for lengst er blitt støv; her snakker vi om arketypiske mønstre innen menneskelig adferd. De har da også blitt beæret med forskjellige navn til ulike tider og i ulike samfunn.

Selv har jeg mest fidus til klassiskfilologen og filosofen Friedrich Nietzsches todeling av fenomener og tenkesett som dionysiske eller apollinske. Det første adjektivet, navngitt etter spontanitetens, rusens og de primitive krefters gud, Dionysos, betegner følelsesdominert adferd. Det andre ordet påberoper seg Dionysos’ bror Apollon – begge var barn av Zevs – som stod for rasjonalitet, orden og måtehold, blant mye annet. Hele den antikke greske kulturen levde i en skjør balanse mellom de to påvirkningene – den dionysiske og den apollinske – både hva samfunnsforhold, kunst og annet angikk. Som regel holdt de hverandre i age, men stundom bikket vekten over. Av slikt stoff blir kriser til og tragedier skapt, da som nå.

Andre og senere tilnærminger til samme tematikk har talt om Yin og Yang, Mars og Venus og mye annet innen dikotomienes – todelingenes – verden, ikke minst mannlige versus kvinnelige måter å forholde seg til virkeligheten på. Det er sikkert vel og bra alt sammen, inklusive den antydete skjevfordelingen svarende til de to kjønn (jo, jeg er så gammeldags at jeg fortsatt holder meg til bare ett par av slagsen), skjønt jeg vil nå tilføye at jeg har møtt både kvinner med velutviklet evne til kjølig ettertanke og menn som er hissigpropper. Ingen slik inndeling er absolutt, men la nå dette ligge, slik at vi omsider kommer oss over på det vi mest skulle snakke om: et ferskt eksempel på at en kjent norsk politiker vraker rasjonaliteten til fordel for henvisning til egen emosjonelle respons.

Vi skal til FrP-ledelsens oppgjør med en gryende nasjonalkonservativ opposisjon innen egne rekker, altså sagingen av Oslo FrP og deres ønske om gjøre partiet til et velfungerende «patriotisk fyrtårn» langs den norske politiske leia. Jeg aldri har vært medlem av partiet, men stemt på dem har jeg gjort gjentatte ganger. «Julemassakren» føltes derfor aldri så lite personlig.

Da oppgjøret skulle tas, sendte kaptein Jensen ut tre av sine løytnanter, som alle har nytt betydelig tillit blant partiets nasjonalkonservative velgere: Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen og det nyeste stjerneskuddet, Jon Engen-Helgheim. Hvorfor var det nettopp disse som fikk jobben? Én ting var at Siv selv var såkalt inhabil i og med at hun kommer fra nettopp Oslos partilag, men dette var neppe hovedgrunnen. Viktigere var det nok at de tre ovennevnte representerer den minst liberalisme-kåte fløyen av FrP; når nettopp disse trakk opp grensen for hva som er akseptabelt og hva ikke, så ville det derfor ha maksimal autoritet innad i organisasjonen. Ingen kunne heretter ta til orde for et strategiskifte i nasjonalkonservativ retning, for «slike har intet i Fremskrittspartiet å gjøre», sa ledelsen. Ferdig snakka, kunne man tro, men Sylvi Listhaug la til en emosjonell ekstraforklaring som virkelig fikk både den apollinske og dionysiske busta til å reise seg på gamle FrP-sympatisører og -velgere, meg inklusive.

«Nasjonalkonservativ er et begrep som jeg innrømmer at jeg får litt frysninger av», sa Sylvi Listhaug. Videre forklarte hun: «Her er det historikken rundt det som har med miksen mellom nasjonal og ideologier [å gjøre]. Nasjonalsosialisme er fra gammelt av det mest kjente begrepet. Så nasjonalkonservatisme, jeg tror mange får litt ubehag knyttet til det begrepet».

Hva er det FrPs nestleder, kvinnen som selv av meningsmotstandere har fått slengt etter seg ufyselige karakteristikker og gjentatte ganger er blitt forsøkt – kun billedlig talt, heldigvis – kastet under den politiske bussen av stortingskolleger så vel som mediene, gjør med følelsesdryppene gjengitt ovenfor? Hva er vi egentlig vitne til?

Jo, hun driver med hitling og brunbeising, hverken mer eller mindre, og ikke gjør hun det med særlig finesse, heller. Fru Listhaug antyder, grensende til sier rett ut, at vi som tar til orde for en Norge-først-politikk, og i den sammenheng bruker begrepet nasjonalkonservativ om retningsvalget vi mener en slik nyorientering bør innebære, vi er egentlig en slags nazister, eller i hvert fall pre-nazister, enten vi selv skjønner det eller ei. Hennes argumentasjon er hovedsakelig emosjonell (hun får frysninger på ryggen), men i min respons på angrepet skal jeg forsøke å være begge deler, altså både inderlig og basert på vettug resonnering. Lykkes dette, kan iallfall de tragiske følgene av alvorlig skjevvekting mellom de to livskreftene unngås (Nietzsche mente at ubalanse mellom Dionysos’ og Apollos påvirkning var et hovedelement i virkelighetens så vel som antikkens genre-definerende litterære tragedier). At mitt forhold til dagens FrP neppe står til å redde, er rett nok trist, men langt fra noen tragisk konsekvens.

Hva som fremkaller hvilke følelser hos den tidligere ministeren, har jeg ingen kontroll over, men jeg tillater meg å tvile sterkt på at ordet «nasjonal», brukt som prefiks slik det skjer i «nasjonalkonservativ», virkelig og med nødvendighet medfører at alvorlige frysninger iler langs damens ryggrad. Rett nok kjenner vi godt begrepene Nasjonal samling (Quislings parti) og ikke minst nasjonalsosialisme (norsk oversettelse av Hitlers tyske original) fra europeisk politisk historie, men skulle derigjennom «nasjonal» være evig besudlet? Alvorlig talt, noe slikt blir rett og slett for dumt, på linje med utestenging av schäferhunder fra det gode selskap fordi Hitlers kjæledegge Blondie var av denne rasen eller at dachshunder en generasjon tidligere ble sett ned på innen dannede franske, engelske og russiske kretser fordi en korthåret Dackelhund var keiser Wilhelms favoritt. Slikt tull kan man rett og slett ikke vedkjenne seg, iallfall ikke gi etter for. Hva synes forresten Sylvi Listhaug om Norges nasjonaldag og våre bunader/nasjonaldrakter? Minner de også om hitlerisme, eller holder toppolitikerens ryggskinntemperatur seg trygt over null selv når hun tenker på slikt? Det hele blir karikaturpreget i sin übersensitivitet (unnskyld – ironivarsel! – for bruken av enda et halvtysk ord, noen kan jo få naziassosiasjoner); man skulle nesten tro at den engang så vettuge Sylvi var blitt bitt av svensk politikergalskap.

Jeg ber henne minnes følgende: De som kjempet mot og overvant nazismen – i hovedsak russere, franskmenn, engelskmenn og amerikanere, men også mange nordmenn bidro, særlig våre sjømenn –, de slåss for sine fedreland, sine nasjoner, ikke for noen generelle politiske retningslinjer svarende til en internasjonal konsensus meislet ut gjennom behandling i talløse komiteer. Blant disse stridende fantes konservative så vel som radikalere, men gjennomgående var de uansett glad i landet sitt. 

Påstår man at nasjonalsosialisme på et eller annet mystisk-etisk vis er gjemt inne i nasjonalkonservativismen, så befinner man seg både kognitivt og hva historiekunnskap angår på en planet der pedagogikk ikke trenger inn. Sagt enkelt, og jeg anstrenger meg nå for ikke å bruke unødig sterke ord i denne delvise gjentagelsen: Å brennemerke «nasjonal» i politisk retorikk som varslende et slektskap med nazisme, er dypt uetterrettelig. Det finnes følgelig ingen som helst god grunn for at politikere, eller andre politisk interesserte som finner nåtidens norske offentlige konsensus i beste fall utilstrekkelig, skal bøye nakke foran brunskvetterne når de sistnevnte utfører sin sensurvirksomhet av annerledes tenkende. Vil de hitle, så la dem hitle; forsøk på mobbing skal ikke belønnes med unnfallenhet og ettergift.

Listhaugs argumentasjon rundt nasjonalkonservatismens røtter (en liten digresjon: selv foretrekker jeg å bruke adjektivet heller enn substantivet, siden jeg ikke oppfatter konservatisme som noen typisk -isme i det hele tatt, men mer som en rettesnor for livsførsel; dette kommer jeg tilbake til ved en senere anledning) fremstod som emosjonell snarere enn rasjonell. Tillat meg derfor til slutt å fortelle henne litt om hvilke følelser jeg satt igjen med da en respektert politiker fremmet slike beskyldninger mot meg og mine meningsfeller: Jeg ble forurettet og sint, faktisk riktig forbannet. Dette har konsekvenser, for meg at jeg ikke vil støtte noen som, fullstendig uprovosert og uberettiget, brunbeiser meg. Et slikt parti vil jeg ikke lenger stemme på, ikke engang om jeg holder meg for nesen mens seddelen legges i urnen. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂