Kommentar

”Wovon man nicht reden kann
Darüber muss man schweigen”

Ovenstående er fra avslutningen av Ludwig Wittgensteins ”Tractatus logico-philosophicus” (1921). Det lyder skummelt for den moderne leser – deutsch and all, ingenlunde umiddelbart tilgjengelig – men fatt mot: Det vi skal snakke om er rett nok vanskelig, ingen tvil om saken, men mye av det er forståelig om man tenker rolig etter.

Først oversettelsen: ”Whereof one cannot speak thereof one must be silent” eller ”Det man ikke kan snakke om må man tie om”. Den lille boken, Tractatus, som av mange anses for å være forrige århundres mest innflytelsesrike filosofiske skrift, ble delvis tenkt ut eller forfattet mens Wittgenstein deltok i første verdenskrig som frivillig i den østerriksk-ungarske armé (han fikk flere medaljer for tapperhet). Utgitt ble den på engelsk ved hjelp av filosofi-venner i Cambridge som erkjente Wittgensteins geni (særlig var Bertrand Russel viktig; det var også disse som fant på tittelen), mens derimot den tyske utgaven hadde betydelige fødselsvansker.

Det finnes utrolig mye interessant å si om Wittgenstein (han hadde til og med en betydelig konneks til Norge), hans liv og innsatser så vel som problemer på ulike felt; det meste er da også alt sagt og skrevet i flere glimrende biografier. Jeg ønsker her bare å ta utgangspunkt i hans berømte setning gjengitt ovenfor for å dvele litt i ettertanke omkring språkets funksjoner, muligheter og begrensninger, ikke minst vekselvirkningen mellom språkbruk og virkelighetsforståelse. For hvordan vi snakker og skriver avgjør i stor grad hvilken virkelighet vi oppfatter.

Rundt forrige århundreskifte hadde Wiener-kretsens kritiske gjennomgang av uklar versus stringent språkbruk oppnådd betydelig popularitet i intellektuelle kretser. Gjennom språkanalyse mente de å kunne påvise at mange av de klassiske filosofiske problemene ikke var annet enn pseudoproblemer som oppstod gjennom tvetydig ordbruk; de løste seg opp i tynn luft når man sørget for å definere ords betydningsinnhold skarpt og fulgte strengt logiske regler for hvordan man konstruerer setninger. De ivrigste medlemmene av kretsen feiet rent rundt seg: Ikke bare var det uklart uttrykte uklart tenkt – en kjent både poetisk og erfaringsmessig innsikt – men det var ikke-eksisterende. Alt fra de dypeste værensspørsmål (ontologiske problemer som hadde vært gjenstand for menneskelig refleksjon så langt tilbake som vår intellektuelle historie går) til etiske problemer kunne på slikt vis løses eller tilbakevises som ikke-reelle. Jeg karikerer selvsagt en smule, men langt på vei gjaldt nå at det man ikke kunne formulere presist i språklig drakt, det ble bort-definert. Og dette til tross for at Wittgenstien selv implisitt, men klart nok, i det angjeldende sitatet tilkjennegir at det finnes en virkelighet som ikke er språklig tilgjengelig.

Arvtakerne etter disse logiske positivistene trykket Wittgenstein til sist bryst (særlig gjaldt det den senere Wittgenstein, men også visse tolkninger av den tidlige slik han fremstod i Tractatus) og dannet språkfilosofien med hovedsenter i nettopp Cambridge der han tilbrakte de siste årene av sitt liv. Retningen ble ytterst innflytelsesrik i etterkrigstiden, særlig i angelsaksisk og nordisk filosofi, og Wittgenstein ble på mange måter opphevet til yppersteprest (han døde 1951 av prostatakreft).

Det faller ikke vanskelig å være enig med positivistene og den tidlige Wittgenstein (dersom det nå var det han sa og mente; han ble også berømt eller beryktet – neimen om jeg vet hvilket ord som er mest riktig – for å ha påstått at alle som var enig med ham, hadde misforstått ham) om at i beskrivelsen av den fysiske verden og dens relasjoner, der skal språket være så presist og utvetydig som mulig. Helt det samme som logiske proposisjoner er ikke og kan ikke språket være (flere filosofer strevet forgjeves med å få dette til like før og på Wittgensteins tid), men målet om størst mulig presisjon (med følgen færrest mulig logiske uklarheter) er verdig og noe å strekke seg etter.

Språk har imidlertid også minst to andre hovedbruksområder utenfor den fysiske verden og relasjonene mellom konkrete entiteter i kosmos. Wittgensteins budord om ”darüber muss man schweigen” skal altså ikke forstås (i alle fall slik jeg velger å tolke ham) som at det forbyr anvendelse av språk på disse. Merk at jeg her sier ”språk” og ikke ”språket”, for språk er selv en tvetydig for ikke å si tre- eller mangetydig modalitet, og det Wittgensteinske presisjonskravet gjelder bare på den ene av de tre tredjedelene, den som omhandler ”det fysiske univers”. Det er her språket er å anse som utelukkende et kommunikasjonsmiddel. Det er her, og bare her, at det bør etterstrebes størst mulig likhet med matematisk-logiske systemer, kun her at logisk betinget innstramming av tale- og skrivepraksis kan skje uten vesentlig tap.

For språk brukes også til å modulere følelser og intuitive innsikter i det man kan kalle ”det poetiske univers”. Slik fremtrer det i sangtekster og lyrikk og i korte prosatekster av sterk emosjonell kraft; det er dette språket som gjør øyne våte og får hjertene til å banke hos menneskene. Dette er selvsagt ikke illegitimt, ikke et språk som egentlig burde erstattes med stillhet, men det er et språk som kan være vesensforskjellig fra det som tilhører ”det fysiske univers”. At man slik har hevd på å bruke samme navn på to så ulike ting, er kanskje å beklage, men gir grunn til ettertanke og kan bære et budskap i seg som vi ikke umiddelbart erkjenner og skjønner. I det daglige er det for oss med A4-hjerner, meg selv så avgjort inkludert, mer enn en smule ugreit at ”språk” ikke nødvendigvis er det samme som ”språk” (en og annen krangel mellom beboere av Mars og Venus, altså menn og kvinner, kan man vel også tenke tilbake på…); det er likevel som det er og vi har å bøye oss for faktum. Språk er noe annet enn logikk; det er gode grunner for at begge finnes og eksisterer parallelt med hverandre.

Det tredje domene av virkeligheten som språket benyttes på, og som etter mitt syn ikke har mindre livets rett enn de to foregående, er det man skulle kunne kalle ”den metafysiske verden” eller ”den religiøse verden”; det ligger litt i sakens natur at forskjellige mennesker velger ulike betegnelser for denne del av livet og tilværelsen. Som for ”det poetiske univers” gjelder også her at språket bare er ett av flere ”språk” man kan benytte seg av for å beskrive relasjonene man inngår i; musikk, kunst og meditasjon er åpenbart andre uttrykksmåter med litt av samme funksjon.

Men om vi nå holder oss til ordene, så har disse tradisjonelt blitt benyttet på i alle fall tre delvis ulike måter i møtet med det uforklarlige. Den ene er ”mystisk språk” slik man kan finne det i mange poetiske tekster, i vår moderne kultur ikke sjelden i kombinasjon med musikk. Det virker for dem det virker for; jeg kan ikke beskrive det bedre med hverdagens ord og språk.

Det andre er det man i teologisk sammenheng ofte benevner ”via negativa” (eller med greske ord apofatisk teologi; man finner det innen kristendommen så vel som andre monoteistiske religioner og også utenfor tankesystemer som bygger på teistiske premisser), den negative vei. Siden Gud og det som hører Gud til er ”the wholly other” kan man aldri nærme seg beskrivelsen av Ham på annen måte enn negativt, ved å skrive om det Han IKKE er. Man kan si hva man vil om fremgangsmåten, men brukt har den vært og en del god poesi har det blitt av den, og så skal ikke jeg gi meg inn på noen vurdering av tilnærmingsmåtens relative meritter for øvrig. Men også dette har vært et bruksområde for språket om slikt som er viktig for menneskene, selv om man ikke akkurat da arbeider i samsvar med de logiske positivistenes stringenskrav.

Den siste tilnærmingen er beslektet med den nettopp nevnte, men her prøver man en skrå inngang mot det uutsigelige, altså det som tradisjonelt benevnes ”via indirecta”. Igjen er det særlig i mystiske sammenhenger man ser språket brukt slik, men det skjer også uten noen slik kontekst. Selv visualiserer jeg via indirecta som en slags asymptotisk tilnærming til en uoppnåelig sannhet eller forståelse, men jeg innrømmer gjerne at bildet i beste fall er en forenkling.

Hovedpoenget med ovenstående er at det finner deler av virkeligheten – både den indre og ytre virkelighet, men slik nå mennesker til uminnelige tider har hatt subjektiv visshet om den og gjenkjenner den; noen ytterligere diskusjon om dens realitet uavhengig av menneskers erfaring gir jeg meg ikke inn på – som ikke lar seg beskrive i de logiske positivistenes språk.

De hadde rett hva den fysiske verden angår, denne skal man bestrebe seg på å omtale så presist og utvetydig som mulig. Men da de begikk prokuratorknepet å si at det som det logiske språket bryter sammen i møtet med, det innrømmer de ingen eksistens, da gikk de minst to skritt for langt. At ord ikke fyllestgjørende kan dekke en følelse, en subjektiv visshet eller for den saks skyld et fenomen utenfor oss, kan ikke medføre konklusjonen at følelsen eller vissheten eller den ytre tildragelsen ikke har status som reell og verdifull. Subjektive erkjennelser er blant de viktigste vi har, selv om de etter sin natur ikke er vitenskapelige (i og med at de kan ikke etterprøves inter-personlig, man kan ikke være hverandres kontrollør). Å tro at bare vitenskapelige erkjennelser har verdi, er feil; det reflekterer en ubegrunnet overtro på vitenskapen, scientisme mer enn vitenskapelighet.

Likeledes kan man ikke redusere språket til ren logikk og forlange at det bare er slik det skal brukes. Da begrenser man menneskelivet utillatelig, for både inne i oss selv og i relasjon til andre og annet er det langt mer enn logikk som styrer oss og som vi styrer omverdenen ved hjelp av.

Språk er en av flere lenker mellom den rent fysiske og den metafysiske (eller poetiske eller hva man vil, kjært barn har mange navn) verden, men det tilhører ikke eksklusivt hverken den ene eller den andre. Også slik lever vi i usikkerhet og med tvetydighet.