Kommentar

Jon Fosse. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Overskriften refererer til et TV-program jeg så for litt siden. Programmet var NRK på sitt beste, et dypdykk ned i et norsk, litterært samtidsunivers som mange av oss kjenner for dårlig, men kanskje ønsker å få vite mer om. Det var med andre ord finstemt og klok kulturreportasje vi ble servert da den utmerkede bokjournalisten og skuespilleren Hans Olav Brenner hadde en knapp times samtale med Jon Fosse om sistnevntes forfatterskap: Hva bestod det av, hva var viktigst i det og hvorfor var det blitt som det var blitt? 

Forbilledlig (nå må jeg passe meg for ikke å bli alt for skrytende!) la programlederen for dagen forståelse for når han skulle tale, men enda mer når det var klokest å holde munn. Dermed fikk han den sky, verdensberømte dramatikeren og forfatteren til å åpne opp om hvilket skaperverk det var han stod bak, og som hadde spredd seg fra Strandebarm i Hardanger og utover til over femti språk og enda flere land. Det jeg ønsker å gjøre i sammenhengen, i tillegg til å anbefale alle å se programmet, er å assosiere videre ut fra noen få av Fosses poenger som jeg fant særlig innsiktsfulle. Ved å knytte dem opp mot andre åndsmenneskers tanker, også innen tradisjoner som ikke primært er litterære, vil jeg prøve å nærme meg et svar på spørsmålet om hva det er som «ikkje kan seiast».

Fosse gjorde et nummer av en barndomsopplevelse han hadde hatt omtrent i sjuårsalderen, en ulykke som nær hadde fått dødelig utgang. En pulsåre ble kuttet opp og blodet fosset (utilsiktet) ut. Før situasjonen ble tatt fagmessig hånd om og livsfaren avvverget, så den blødende gutten seg selv og de nærmeste omgivelsene utenfra – i et gyllent skimmer, fredfyllt, men «totalt annerledes» – fortalte han over femti år senere. Åpenbart gikk han gjennom en klassisk nær døden-opplevelse  som siden har påvirket barnet og mannen eksistensielt så vel som i forfatterskapet.

Fosse fortalte åpent – men uten detaljer, privat som han er – om sine religiøse kast og skiftninger senere i livet. Så snart han kunne, meldte han seg i ungdommen ut av kirken: «Det var fusk og fanteri alt de drev med. Jeg visste jo at det ikke var sant, det de fortalte»! Siden ble det mye opposisjonelt i alle retninger som typisk var på 70-tallet, politisk som på andre måter. Religiøs samklang fant han først tilbake til da han kom i kontakt med kvekere i voksen alder. Det fine med dem var at de ikke sa noen ting (igjen møter vi «det som ikkje kan seiast»), hvilket var et klart «fall framåt» for poeten, forfatteren og dramatikeren. I senere år har Fosse igjen tilsluttet seg organisert kristenliv, men nå som katolikk. Tross dette var han likevel tydelig i programmet på at han fremdeles hverken ville eller kunne si eller skrive noe om Gud; dét temaet var for stort, slikt var for annerledes til å fatte i ord.

I det lille jeg har lest av Fosse, merker jeg ofte hvordan han er indirekte i sin omtale av det han oppfatter som viktig. Ordene og setningene kan gjentas med små endringer, belysende poenget fra siden og gradvis i stedet for at søkelyset settes rett på enten temaet er Det Aller Største (Gud) eller mer hverdagslige ting. Derved skaper han sitt eget, fosseske språk som gjør seg så godt på scenen, derved veves forfatteruniverset sammen rundt alle de små hendelsene som livet består av, og som har gjort ham til den han er. Respekten for virkeligheten bakenfor og bortenfor ordene skinner uansett hele tiden igjennom. Fosse er en av mange skriveføre som opplever dette; de strever like evig som fåfengt med å si «det som ikkje kan seiast», men som likevel hele tiden svirrer i utkanten av tilværelsens uutsigelige domene, der det aller viktigste finnes.

Særlig blant dikterne er det mange som har vært ytterst bevisste og eksplisitte på at de strever for å uttrykke det som ikke kan beskrives med vanlige ord, med vanlig språk. Innen norsk litteraturhistorie står Johan Sebastian Welhaven  frem som selve skoleeksempelet. Hans krangel med den samtidige Wergeland kan vi trygt legge til siden som relativt uinteressant, men «Digtets aand» er et strålende destillat av ambisjonen om å «seia det som ikkje kan seiast»: 

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det uudsigelige
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.

Dé vet typisk best hvor skoen trykker, som har den på.

Også innen teologien er man klar over kommunikasjonsproblemet rundt det uutsigelige, så til den grad at kvaliteten oppfattes som et særkjenne ved nettopp Guddommen. Om Ham kan intet sies direkte, dertil er Han for stor og uforklarlig, så derfor må enhver omtale bli apofatisk  eller negativ. Man kan ikke se direkte inn i solen. Enhver karakteriserende omtale må følgelig skje langs det som på latin kalles via negativa eller via indirecta. Særlig er det den ortodokse kirke som, med sine tykke, levende røtter tilbake til gammel gresk filosofi, har vært tydelig på denne siden ved «det som ikkje kan seiast», men man finner mye av det også i flere vestlige tradisjoner. 

Sekulær samtidsfilosofi har tatt stafettpinnen videre for å gripe til et ordbilde som er både moderne, ufilosofisk og uteologisk, mest markant gjennom de lakonisk-sparsomme skriftene til ham jeg holder for å være forrige århundres største filosof, Ludwig Wittgenstein.  Spørsmålet om hva som kunne og ikke kunne sies opptok ham som det også forbryllet mange andre som arbeidet med logiske grunnlagsproblemer; det var langt fra lett stoff de slet med, de som ville sikre at språket, inklusive logiske og matematiske utsagn, var tuftet på fast og sikker grunn. Om det som «kunne seiast», var Wittgenstein forbilledlig klar, nesten i samsvar med de logiske positivistenes nådeløse krav til entydighet og presisjon. Siste setningen av hans mest kjente verk, det nå hundre år gamle «Tractatus logico-philosophicus», gir likevel beskjed om at man ikke kan nå lenger enn et stykke på veien ved en slik tilnærming: «Om det man ikke kan tale, må man tie». Utsagnet er dobbelt; noe viktig finnes bortenfor språket, og dette noe er «uutsigelig». 

«Det som ikkje kan seiast» er altså omtalt (!) innen flere tanketradisjoner – poesi, teologi, logikk -, også av dem som vet at ambisjonen de ligger under for, i bunn og grunn er uoppnåelig. Det viktige er der, det finnes og de har ferten av det, men de vil aldri kunne nå helt frem. For dem som har matematiske tilbøyeligheter, så blir det litt som å nærme seg asymptotisk til noe som rett nok er, men som man ikke når eller kan nå. 

Skulle du være blitt nysgjerrig på Fosses forfatterskap gjennom det du nå har lest, eller etter å ha sett TV-programmet jeg lenket til ovenfor, så gjør gjerne noe med det. Tar du turen innom Det Norske Teatret  i høst, så kan du for en relativt billig penge få del i mannens særegne språkrymd. For dramatikken er unik selv om mange av tankene er gamle. I dette ligger en kompliment, ikke det motsatte. Bare det beste er tidløst.

. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-