Kommentar

Oppfinnelsen av hjulet for noen tusen år siden fremheves gjerne som det største fremskrittet i menneskehetens historie. Påstanden er slett ikke urimelig, men går vi enda noen titusen år bakover i tid, til for rundt 50 000 år siden har jeg sett påstått, så fant en begivenhet sted som vide overskrider enhver oppfinnelse fra historisk eller førhistorisk tid: Menneskene begynte å kommunisere ved hjelp av språk, de tok til å snakke sammen. De fleste vil være enige om at nettopp denne evnen er en forutsetning for at ”homo” ble ”sapiens sapiens,” altså mennesket som tenker over at det tenker. At evnen til språkbasert refleksjon og kommunikasjon ikke var en oppfinnelse, men snarere en følge av evolusjonære endringer i våre forfedres sentrale nervesystem, er en annen sak og noe vi i sammenhengen lar ligge.

Senere har utviklingen gått slag i slag, skulle man kunne si, med oppfinnelsen av skrift og den derav følgende vesentlig forbedrede hukommelsen både innen hvert enkelt menneskes liv og, enda viktigere, generasjonene imellom; muligheten for å lære av andre blir vesentlig større. Som mange har innsett: Språk er så utvilsomt makt, eller gir ihvertfall mulighet for makt, både over andre og som middel til selv å lære og mestre livets ulike utfordringer.

Fjernt fra at jeg skal sette meg fore å snakke ned betydningen av språk som maktmiddel i sin alminnelighet, men likevel vil jeg ta for meg to vidt forskjellige virksomhetsområder – man skulle kunne si at det ikke er annen sammenheng mellom dem enn at de begge angår kommunikasjon mennesker imellom – der språket enten bryter sammen eller står maktesløst til tross for all sin iboende kraft og evne. Kanskje er dette ikke så rart, for ingen våpen kan brukes overalt. Kanskje vil også noen være uenige i konklusjonene som trekkes. Triviell er tematikken uansett ikke.

Den østerikske filosofen Ludwig Wittgenstein sa mye klokt, ikke minst om forholdet mellom språk og logikk – dette var et brennaktuelt felt for dem som arbeidet med logiske grunnlagsproblemer for hundre år siden – men det er særlig en av hans ”punchlines” som har slått meg som uovertruffent innsiktsfull: ”Wovon man nicht reden kann, darüber muss man schweigen” (”det man ikke kan si noe om, må man tie om”). Setningen avslutter hans Tractatus Logico-Philosophicus fra tidlig 1920-tall, og jeg har vært innom stoffet tidligere her. Essensen, i alle fall slik jeg forstår ham, er at det finnes et domene av virkeligheten der ord ikke når inn, der de i alle fall ikke lenger beholder sitt klare og logiske betydningsinnhold. Dette domenet vil for mange være preget av religiøse forestillinger, for andre inneholder det i hovedsak kunst eller kjærlighet eller annet som vi alle erfaringsmessig vet er umulig eller vanskelig å beskrive med ord på en noe så nær fyllestgjørende måte. Som mellommenneskelig middel til kommunikasjon passer språk bedre til realiteter enn til følelser.

Likevel har skjønnlitterære forfattere, og i særdeleshet dikterne, prøvd å betvinge det prinsipielt umulige (man skulle kunne si at det er dette poesi dreier seg om), og i blant lykkes de også til lesernes evige glede. Noen er mer bevisste om prosjektet enn andre, hvilket gir meg det best mulige påskudd til å trekke frem vår egen Johan Sebastian Welhaven og hans ”Digtets Aand” fra 1844. Første verset lyder som følger: ”Hvad ei med Ord kan nævnes I det rigeste Sprog, Det Uudsigelige, Skal Digtet røbe dog.” Flottere programerklæring får man ikke, det ER et storveis dikt som du kan lese i sin helhet her. Det er bare å innrømme: Språk er langt mer enn logikk selv om begge forblir notorisk utilstrekkelige til å favne alle deler av virkeligheten. Jeg vet det ikke, men jeg innbiller meg at Wittgenstein himself, sjølveste store-Ludwig, ikke ville vært så uenig i ovenstående; ”språk” og ”språk” er forskjellige ting, derved illustrerende mediets iboende tvetydighet på den aller mest direkte måte.

Men det var et helt annet aspekt ved språklig utilstrekkelighet jeg først og fremst ville innom, den samtidige overtroen på at man kan snakke seg frem til enighet om alle konfliktspørsmål, eller i alle fall at man kan nå frem til fredelig sameksistens ved ordets hjelp om ikke enighet oppnås (”vi er enige om at vi er uenige”). Oppfatningen skulle kunne kalles dialoglinjen i samtidspolitikken, at alt blir bedre, kanskje til og med bra, ved at man prater sammen om det; det er nesten så jeg kan hører Jonas Gahr Støre si ”dialog” for mitt indre øre når jeg skriver ordene.

Nå er jeg ikke motstander av at uenige parter skal kommunisere med ord heller enn øks, automatgevær og kryssermissiler, misforstå meg for all del ikke dit hen, men man skal bare ikke ha urealistiske forhåpninger til prosjektets mulighet for å lykkes. Ett eksempel er spesielt grelt, men illustrerer problematikken vi er inne i på en mer enn tilstrekkelig måte.

Nederlenderen Theo van Goghs siste ord da han ble skutt flere ganger, deretter knivstukket og så forsøkt skåret hodet av på gaten i Amsterdam 2. november 2004 av en hollandsk-marokkansk islamist som følte seg krenket av det filmskaperen hadde gjort og sagt, var visstnok: ”Nåde! Nåde! Kan vi ikke snakke om det?” Det hører med til historien at van Goghs siste filmprosjekt før han ble myrdet hadde vært løselig bygget på historien om landsmannen Pim Fortuyn som var blitt drept to år tidligere. Fortuyns drapsmann var en etnisk nederlender som, formodentlig blant mye annet, mislikte at politikeren hadde ”rettet urettmessig kritikk mot muslimer” og ”sparket på de svakeste i samfunnet.”

Jeg mener det så absolutt ikke som en personlig kritikk mot den drepte van Gogh, men mannens siste ord er arketypisk illustrerende: Det intellektuelle offeret ber for sitt liv ved å apellere til drapsmannen om at denne skal bytte ut pistolen og kniven med ordet, men han trygler forgjeves. Selvsagt har episoden, det bestialske drapet, overføringsverdi til en mer allmenn problematikk.

For om vi innser det eller ikke så finnes det godt om slike situasjoner der ordene – enten de resonnerer, formidler følelser eller forsøker å uttrykke det uutsigelige – blir totalt maktesløse i møtet med volden, den religiøse og/eller politiske fanatismen, det blinde ønsket om å ødelegge for egen fornøyelses eller vinnings skyld eller for et ytre mål man suggereres til å mene er av altoverskyggende verdi og betydning. Det kan være en gud man kjemper for eller en ideologi; den absolutte tro og overbevisning kan gli over i umenneskelig galskap der intet tvisyn lenger finnes. Stilt overfor slike eksempler fra en virkelighet som hverken er følsom eller påvirkelig av fornuftstenkning, blir bønn om dialog nytteløs. Til syvende og sist kommer det i slike situasjoner an på hvem som har makten, den fysiske makten, ikke hvem som har det varmeste hjertet eller størst evne til å føle empati, de beste argumentene eller den klareste tanken; det er kraft, vilje og gjennomføringsevne som teller.

Denne erkjennelsen er åpenbart både smertefull og vanskelig å akseptere for mange, naturligvis i særlig grad for dem som ikke selv har erfart hva overgrep fra andre, det være seg stater eller individer med onde hensikter, kan medføre av ulykke. Det er ikke alltid at ”fremmede er venner vi ennå ikke kjenner.” Delvis er vi her i samme eksistensielle problem som rammer pasifismen når denne optimistiske ideologiens tilhengere utsettes for uresonnerbar ondskap; de fleste velger da å sette hardt mot hardt hvis bare fysisk mulighet finnes for å reagere på situasjonen de befinner seg i.

Men vi trenger ikke lete etter ekstreme eksempler på språklig maktesløshet. Ikke bare har prat i beklagelig mange sammenhenger erstattet den meningsfulle samtalen så vel som vettuge handlinger også i våre hverdagsliv, men vi forventes til og med å skulle bejuble dette. Iblant virker det som om ordgyteri er blitt en dyd eller et mål i seg selv, uavhengig av hva det måtte lede til. Påtvungne møter på jobben som ledd i ulike prosesser gjennomført etter forhåndsbestemte maler inntar en soleklar førsteplass i så måte; i særdeleshet dersom temaet for det ineffektive og persontunge møtet er innsparing eller effektivisering i en eller annen form, blir den utilsiktede ironien fullkommen.

Balansen mellom tale og handling er åpenbart annerledes enn balansen mellom refleksjon og handling, og jeg har måttet innse at noen samtidige mennesker med en iboende redsel for stillhet ser ut til å trives med dette. Hvor grensen burde gå – man fristes til å tenke på grekernes gamle gyldne snitt – er vanskelig så det rekker. At vi i dag som samfunn overvurderer ordenes betydning, og det på mer enn én måte, er imidlertid for meg like sørgelig som åpenbart.

Vi befinner oss her i typisk ”slippery slope”-land, et terreng der de fleste riktig konsekvenstunge menneskelige avveininger må bearbeides og avklares: Man skal prøve å løse menneskelige konflikter med dialog, men vel vitende om at det ikke alltid er mulig. Man skal være svært tilbakeholdende med å gripe til makt, til vold, for å forsvare egne og nestens interesser, men noen ganger er det både rett og berettiget.

Beslutninger blir ikke vanskeligere enn dette. Da hjelper det om vi har en edruelig innstilling til problematikken. En prinsipiell avstandstagen fra all maktbruk, alltid, for å forsvare det egne er ikke et klokt utgangspunkt. Noen ganger gjelder i stedet ”kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder.”

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også