Kommentar

Det mentale kartet er fullt av hvite flekker: logiske spørsmål som ikke blir stilt. Kondisjoneringen som hindrer dette er noe langt mer enn et «problem». Det er en lammelse, en feil som etterhvert berører måten alle ting fungerer på. Etterhvert vil reell kommunikasjon bli umulig.

Det er allerede et faktum at mye som kalles dialog kun er samtale mellom folk som er enige. Man har forpliktet seg til å se verden fra en bestemt vinkel. De som ikke gjør det blir enten tiet ihjel, diskusjon utarter til de døves dialog, eller de brennmerkes.

Debatten om debatten er blitt en uløselig del av «saken». Hvis man skal forstå må man ha et overgripende syn, som gjør det mulig å se posisjonene utenfra. Den som ytrer seg må hele tiden være bevisst en kritisk selvrefleksjon. Ett kriterium på hvorvidt man lykkes er om man greier å inkorporere og forstå også motpartens standpunkt. Jeg tror i det lange løp at publikums tillit bestemmes av en slik vilje til ydmykhet.

Den senere tid er de som forvalter det kulturelle hegemoniet blitt stadig mer iltre og hysteriske. Ett eksempel i så måte er et intervju som Halvor Finess Tretvoll hadde med Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes i Dagsavisen 27. desember. Mediene er blitt besatt av å klassifisere samtiden, og det første tiåret skulle nå rubriseres:

– Kampen om hvem vi er og hvordan vi forholder oss til andre er blitt den viktigste i nordmenns hoder. Og stadig flere meningsbærere skifter side, fortsetter hun.

– Hvordan vil du beskrive denne mentalitetsendringen?

– Norge har beveget seg fra en integreringslinje til en assimileringslinje. Ideen om «et fargerikt fellesskap» blir oppfattet som naiv, og retorikken er blitt råere. Dypest sett handler det om en tiltakende angst for islam, sier Sandnes.

– Kan du si noe om hvordan skiftet fant sted?

– I dette tiåret er «politisk korrekt» blitt en stemplingsmekanisme for å betegne standpunkt som umoderne, ukritiske, ureflekterte og kjedelige.

Det som slår en er usikkerheten og mangel på selvtillit: i Norge er nasjonalismen diskreditert og mediene slipper i liten grad til en systematisk kritikk og debatt om krysningsfeltet kultur/sikkerhet/det liberale samfunn/terror/islamisme og demokrati. Norske aviser har ikke sett seg råd til å holde seg med en Mark Steyn. Hvis man skulle støte på slike meninger blir man «outraged», man får apoplektisk anfall, over å ha støtt på noe uhørt. Spranget er ikke så stort til muslimenes følelse av krenkelse. Det er ingen spesielt dristig tanke at det finnes en påvirkning og sammenheng mellom «uhørt-utbruddet» og den påfølgende bannlysningen, og alle antipatiene mot Israel og USA, og Vesten generelt, og tilsvarende sentiment på muslimsk side. Der føler man seg også som offer, med rett til å ta igjen.

En slik kobling ville være et naturlig tema for offentlig debatt. Fragmenter eksisterer, men det har ingen legitimitet som bredt anlagt tema.

I stedet velger venstresiden brennmerkingen: Det politisk korrekte er i liten grad kritisert og eksponert i Norge. Ordet er i omløp, men mangler innhold. Likevel er det flere på venstresiden som er outraged: er det fordi de føler det treffer, men vet ikke helt hvordan de skal beskytte seg? De tyr til det eneste middelet de kjenner: brennmerking og utstøting.

Her løper minst to tradisjoner sammen: den småborgerlige bornerthet og fasadekultur og marxismens giftige omgang med dissentere og motstandere. Begge disse tilnærminger finner sin bekreftelse og sitt motstykke i importert muslimsk kultur.

Slik får det oppskrytte hybrid-ordet en helt annen mening. Igjen et bevis på at vi kun vil kjenne oppsiden av ting.

Venstresiden har alltid vært elitær, dvs. den har visst best. Nå har den inntatt meningsfabrikkene. Det gjør den vár for kritikk. Dens favorable posisjon har alltid vært som underdog og outsider. Nå er de top dog og overlegenheten slår gjennom: Sandnes har en replikk som er så ovenfra- og ned at man krymper seg:

– Du peker på noe som kan være en årsak til omslaget. Et sinne mot «elitene» og deres smakshierarki. Hva tror du om det?

– Kanskje er dette også en side ved en demokratiseringsprosess. Når store deler av folket tilhører middelklassen, blir smaksforskjeller av større betydning. Tidligere fikk arbeideren et glimt av direktørens kunst på hans kontor, men det var en annen og irrelevant verden.

Brennmerking

I intervjuet utroper Sandnes Hege Storhaug til «hovedmotstander».

En dialoglinje står mot en konfrontasjonslinje. I dag opplever jeg Hege Storhaug som min hovedmotstander. Hennes kamp er blitt veldig stygg. Og jeg blir bekymret hvis vi får et samfunn der hennes synspunkter og retorikk blir ukontroversiell, sier Sandnes.

Det er en merkelig uttalelse. Hege Storhaug og Human Rights Service har opplevd store problemer etter at Amal Aden gikk ut og kritiserte dem, og Dagbladet og Klassekampen «tok saken». De mest alvorlige beskyldningene gjaldt påstander om at HRS hadde betalt somaliske jenter for opplysninger om kjønnslemlestelse. Disse påstandene ble aldri dokumentert. Dagbladet drev også en grisete journalistikk i forhold til en Danmarks-tur med Amal Aden. Det var mange og sterke meninger, og lite substans. Alle parter tapte: Aden krevde at HRS mistet bevillingen fra regjeringen prompte. HRS hadde foretatt hemmelig overvåking av samtalene med Aden. Storhaug reagerte på kritikk fra bla. Shabana Rehman med å kreve offentlig unnskyldning.

Storhaug og HRS ble svekket av striden. Likevel utroper Sandnes henne til hovedfiende? Det er en anklage som Storhaug reagerte på, i lys av drapsforsøket på Kurt Westergaard. Hun har selv opplevd å bli angrepet i sitt eget hjem, et overfall hun hittil har holdt skjult.

Overfall

Jeg bodde den gang i en leilighet på Kampen i Oslo, og noen uker før jul ble det hengt opp plakater i boligområdet, en av dem var plassert på en lyktestolpe og vendt mot inngangsdøren til boligblokken der jeg bodde. Altså skulle jeg ikke unngå å få med meg budskapet, som var «pyntet» med et stort portrettfoto av meg fra Dagbladet og der ansiktet mitt var krysset over. Tittelen på budskapet var «Nei til rasister på Kampen», etterfulgt av en tekst der det blant annet heter at avsenderen ikke vil ha rasister på Kampen som arbeider under dekke av kvinners menneskerettigheter. Teksten avsluttes med en «signatur»; «SOS-rasisme Kampen».

Saken ble rapportert til politiet. Men så; noen uker etter dette ble jeg brutalt slått ned i min egen leilighet. Der ble jeg funnet i en blodpøl og med tydelige tegn etter kamp over store deler av kroppen min og blodsøl i leiligheten. Jeg kunne ikke gjøre rede for meg, jeg hadde hatt black out. I tillegg til alt blodet, var deler av listeverket på ytterdøren til leiligheten knust. Ingenting var stjålet.

Det som i etterkant var vondt og vanskelig med denne opplevelsen, var at jeg prøvde og prøvde å huske, men alt var tomt fra selve hendelsen og inntil jeg ble vekket ut av en form for koma. Jeg visste ikke hva som hadde skjedd annet enn at jeg så fingermerker på over- og underarmene, pluss alle sår og skader som levnet liten tvil om et overfall. Jeg visste altså heller ikke hvem som stod bak udåden.

HRS må også tåle kritikk uten å reagere med totalavvisning. Men man huske på at dette er to jenter mot røkla.

Det finnes miljøer på venstresiden som er villig til å bruke vold i den gode saks tjeneste. Språket fra venstresiden er til tider egnet til å legitimere en slik vold. Hvis man anvender venstresidens kritikk på dem selv: det spiller ikke så veldig stor rolle om det er bevisst eller ubevisst. Man plikter å være seg bevisst konsekvensene av egne meninger.

Dødelig effekt

Denne intolerante holdningen til andres meninger får en helt annen betydning i det nye flerkulturelle samfunn, og tegningene er blitt katalysatoren som illustrerer dette.

Det holder ikke å ta avstand fra drapsforsøk på kunstnere hvis man ellers uttrrykker vemmelse overfor de mennesker som havner i uføret i forhold til muslimer/islam.

Denne dobbeltmoral setter Søren K. Villemoes og Gunnar Adriansen fingeren på i en artikkel i Weekendavisen:

Tendensen er den radikale væmmelse . Det er en ny position, der indtages af mange mennesker, der på et eller andet tidspunkt er druknet i den igangværende politiske diskussion om borgerrettigheder, multikulturalisme, islam, integration, sekularisme og ikke mindst ytringsfrihed, der har raset på det europæiske kontinent de sidste ti år.

Man så den radikale væmmelse i 2004, da den hollandske, kulturradikale kunstner Theo van Gogh blev slået ihjel på åben gade af islamisten Mohammed Bouyeri. Først blev han skudt flere gange. Van Gogh tiggede og bad derefter om nåde, men blev alligevel myrdet, hvorefter Bouyeri stak en kniv dybt ind i hans bryst.

Få dage efter kunne man på den engelske ytringsfrihedsorgan isation Index og Censorships hjemmeside læse journalisten Rohan Jayasekera udtrykke sin totale foragt for den hollandske kunstner. Ifølge Jayasekera var Van Gogh nærmest selv skyld i sit eget mord. Ja, drabet skulle mest ses som endnu et af hans mange mediestunts. Van Gogh var en ‘ytringsfrihedsfunda mentalist’, der skreg efter medieopmærksomhed. Han ‘misbrugte’ ligefrem sin ytringsfrihed, når han kritiserede kvindesynet i islam.

Yngve Kvistad i VG beskrev Theo van Gogh som en mann som hadde «mye brunt på paletten». Hans død var ikke så mye å sørge over, men måten han døde på var selvfølgelig beklagelig. Det var heller ingen sterk reaksjon på Pim Fortuyns død. Var han ikke høyrepopulist?

Bare måten dette ordet brukes på i norsk debatt er en preeemptiv legitimering av politisk vold. Man lager en politisk valuta, hvor ordet høyrepopulist diskvalifiserer: hvis man havner i trøbbel, har man ikke selv bedt om det?

Mest lest