Den gælisklingende overskriften er en forkortelse innen computer-slang – et språk jeg har nesten like lite kunnskap om som gælisk – for “what you see is what you get.” Visstnok betyr det at du får i utskriften det du ser på skjermen, i alle fall er det slik kyndige mennesker har forklart meg sammenhengen. Jeg ønsker å bruke det pussige ordet som inngangsport til en refleksjon over hvorvidt, eller i hvilken grad, utseendet samsvarer med innholdet i fenomener vi står overfor. Litt mer presist: Skal vi stole på oppfatningen sansene formidler, gjerne førsteinntrykket, når vi erfarer noe, eller skal vi lete dypere, prøve å se bakenforliggende sammenhenger, forklaringer og betydninger?

Dette er ingen enkel materie, for å si det mildt. Det finnes godt om filosofi gjemt i stoffet om man velger å vinkle det slik – fenomenologi og lignende – og dessuten plenty av muligheter for å diskutere fordeler og ulemper ved ulike forklaringsnivåer når man forsøker å forstå dagligdagse hendelser og observasjoner, inklusive politiske sådanne. Det er stort sett langs sistnevnte spor vi skal snuse; det er tross alt begrenset hvor tynt man kan strekke velviljen til selv i utgangspunktet positivt innstilte lesere gjennom dypdykk i den nokså tjukke grauten som moderne kontinentalfilosofi utgjør.

La oss begynne enkelt, med et fotballeksempel. Vi må se bak resultatene, sier trenerne, især når laget har tapt. Visst, enhver skjønner at de har rett, for alt fra stjernespillerens tilfeldige magesyke til ren uflaks kan vippe et resultat i “urettferdig” retning. Men etter en stund, for eksempel etter en stripe med tap som hvert enkelt kan forklares som «tilfeldig» eller “naturlig,” så må man stirre dypere i glasskulen og prøve å finne årsaker til mønsteret. Ligger kan hende dårlig trening til grunn for stadige småskader? Skyldes kronisk «stang ut» for angriperne at de driver for lite avslutningstrening? Samtidig må man alltid ha i bakhodet at søking etter underliggende årsaker på ingen måte er gratis. Kronisk graving etter noe som ikke finnes – flaks og uflaks eksisterer faktisk – kan skape ødeleggende energidrenasje i det som på moderne unorsk kalles en prestasjonsgruppe. Andre ganger er letingen nyttig og berettiget.

ANNONSE

Bare ett er utvilsomt: Grenseflaten mellom forklaring og bortforklaring er uklar og vanskelig. Få ting er mer patetisk enn presumtivt ansvarlige menneskers forsøk på å snakke seg ut av gjentatte fiaskoer, når de vrir og vender på språk og årsakssammenhenger for å få det gråsvarte til å bli en blanding av rosenrødt og håpefullt grønt. Likevel: Noen ganger er det riktig å ha “is i buken” som fantastiske frøken Johaug uttrykker det, våge å vente til lykken snur. Til andre tider er slikt naivt, virkelighetsfornektende og dumt.

La oss forlate idretten til fordel for en annen type konkurranse, den politiske. Gitt at man har en bestemt ideologisk-politisk forventning om en viss utvikling i samfunnet, men det varer og det rekker – om man nå kan uttrykke seg på den måten, det lyder litt rart – uten at de ønskede fenomenene materialiserer seg; hvor lenge skal man holde på før man innser at noe er feil? Selvsagt har jeg intet generelt svar å by på, men en kort tur innom tre ulike historiske situasjoner kan bidra til å kaste lys over problematikken.

De første kristne menigheter for to tusen år siden forventet Jesu gjenkomst hvilken dag som helst etter hva man kan lese seg til. Dette fortsatte de med under riktig lang tid, særlig ved hvert århundre- og årtusenskifte (millennialisme) da spådommene om «den siste tids komme» gikk særlig varmt. Men ennå har ingen «second coming» funnet sted, en omstendighet som kan tolkes på flere måter. Kanskje må man bare vente litt til, kanskje lenge til, eller kan hende er det så at løftet om gjenkomst skal tolkes til å bety noe helt annet. Uansett: Den direkte og umiddelbare forventningen viste seg å være uberettiget.

Under kommunismens velmaktsdager i Europa gikk mange politisk troende og ventet på at kapitalismen skulle gå til grunne under vekten av egne iboende skavanker slik Marx hadde forutsagt. Prediksjonen bygget på vitenskapelig analyse, påstod man, for marxismen var den høyeste vitenskap; slikt måtte ikke oppfattes som spådommer og absolutt ikke som ønsketenkning. Men tiden gikk og markedsøkonomiene viste seg å være forbausende robuste og seiglivete, faktisk langt mer så enn de stadig tyngre arbeidende planøkonomiene. Det ble til sist de førstnevnte som «begravet» de «vitenskapelige» sistnevnte, viste det seg, ikke omvendt som Nikita Khrustsjov hadde spådd i en av sine berømte FN-taler.

I vår tid utsettes vi for globaliseringstilhengere som i hjerte og hjerner alt for lengst har tatt avskjed med idéen om nasjonalstatene som de naturligste enhetene for samspillet folkene imellom, og som i den flerkulturelle velsignelsens navn tilskynder en blanding av folk og kulturer uten sidestykke i historien. Det skulle alt sammen bli så fint, ble vi fortalt; kebab og flere varme hender for oss, bedre økonomi og sosial trygghet for migrantene. Tilsynelatende var overraskelsen stor da gnisninger oppstod mellom «de gamle» og «de nye» i land etter land, endatil i de mest positive «refugees welcome»-statene som Tyskland og Sverige. Likevel: «Det vil gå seg til,» lød parolen, og viljen til å tro på forsikringen var nesten for et credo å regne, en forutsetning for å bli akseptert som et godt og fremtidstroende menneske. Men vil det «gå seg til?» Når vil dette i så fall skje, når er det at menneskene blir blinde for alle ulikheter mellom forskjellige etniske og kulturelle grupper som mikses med beskjed om å leve fredelig og godt sammen som om de skulle være like i tro, historie og utseende?

Noen tror på den store multikulturdrømmen og enda flere gir inntrykk av og uttrykk for å være troende, for presset har vært og er betydelig for ikke å henge seg opp i «detaljer» som hudfarge, klesdrakt, religiøse og sosiale vaner og alt annet som skiller grupper av mennesker. Men svarer utskriften til det vi så på skjermen, observerer vi en virkelighet lik den vi ble forespeilet? Hvis ikke, hvordan påvirker den mislykkede prediksjonen tilliten til dem som fortalte oss hvordan fremtiden ville bli?

Det første er åpenbart ikke tilfellet: Utskriften ble noe helt annet enn det skjermen viste. Det ble ingen problemfri heterogenisering av samfunnet, påstanden om at «our diversity is our strength» – en besvergelse man i årevis har kunnet høre på mange språk og i mange land – har forblitt lite mer enn nettopp en besvergelse, for ingen har kunnet ta og føle på den nyvunnne styrken som flerkulturen angivelig skulle bringe med seg. I stedet gav heterogeniseringen oss en rekke høyst reelle problemer som rammet både på forhånd kritiske og velvillig innstilte til det store sosiale eksperimentet: hva gjelder økonomi, infrastruktur, sosiale og pedagogiske samfunnsforhold, kriminalitetsbekjempelse og omtrent på alle de områder som tenkes kan, er dette blitt tydelig. Virkeligheten ble ikke rosenrød, men blytung.

Men kanskje problemene – eller utfordringene som nyspråktalerne i det offentlige ynder å kalle dem – bare er forbigående, at vi «neste år virkelig vil møtes i Jerusalem?» Denne type bortforklaring av hvorfor de utlovede varene ikke leveres har étt merke stemplet over seg: bedrag svarende til bondefangeri. Det vi fikk er det vi ser, hvilket er noe ganske annet enn hva reklamen, altså politikerløftene, påstod ville bli resultatet. «Utskriften» ble svært ulik skjermbildet – les globalistenes idealsamfunn – en observasjon som snart bør internaliseres av dem som rammes. Misforholdet bør åpenbart få konsekvenser for folks tillit til salgsmennene bak flerkulturprosjektet, både hva dette og andre politiske drømmeslott angår.

 

Fortsetter du å tro på slikt som at Arbeiderpartiet kjemper for økt individuell frihet for den enkelte borger, for reduksjon av byråkratiet, redusert avstand mellom arbeidere og sjefer i privat så vel som offentlig næringsliv, sammen med økt solidaritet for vanskelig stilte – bare fordi partiets ledere sier dette – så er du faktisk mer godtroende enn lov er, iallfall mer enn klokt er. Det blir som å bite på forretningstilbud fra ukjente internettpartnere eller fra spennende nettdatende damer som vil ha akkurat DEG som sitt hjertes utkårede. Det du da får er definitivt ikke «what you see.» Du blir lurt, og det vil fortsette på samme måten helt til du en dag retter ryggen og sier: Nå er det nok, denne leksa har jeg omsider lært, jeg vil ikke la meg lure lenger. Det er intet sjarmerende ved å være blitt tatt ved nesen, men skadene kan begrenses på én måte og bare én: ved at man slutter å være offer.

Når det gjelder innføringen av flerkulturen som politisk mål i Norge, så er det langt flere enn Ap som bærer ansvar, selv om dette partiet har vært den viktigste driveren i prosessen gitt deres ledende rolle gjennom mange tiår. Andre skal få bytte på med «att bära hundhuvudet» som det heter på godt svensk. Mange er skyldige, og alle skal de bli minnet om sin rolle. De har opptrådt i strid med etikkens «markedsføringsregler» ved å love noe de ikke kunne levere, om igjen og om igjen.

Folket er lurt, og de har latt seg lure. Heterogeniseringen skaper ikke styrke, den svekker samfunnet. Der tillit tidligere var et velfungerende lim i samarbeidet mennesker imellom, tyr man nå i stedet til økt kontroll. Usikkerheten er større enn den var, frykten likeså. Og ingen av delene er uberettiget, det er intet fobisk ved skuffelsen over hva som ble resultatet av det store innvandringseksperimentet.

Stol ikke mer på dem som lovte et bedre samfunn, men som i stedet hentet hit titusener av migranter hvis evne og vilje til å bli nordmenn er ikke-eksisterende. Alminnelige norske borgere må betale prisen for politikernes våte drømmer om internasjonal grenseløshet. Lar man seg lure mer enn én gang av de samme drømmesmedene, må man selv bære en stor del av skylden.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629