Kommentar

De to meningsbærende ordene i overskriften trenger begge om ikke en definisjon, så i alle fall klargjørende omtale. Først etterpå kan vi komme nærmere inn på sammenhengen dem imellom som var det jeg hadde til hensikt å gjøre meg litt sorgmunter over. Ønsket bunner i et bevisst valg: Det er bedre å le – om enn med aldri så brusten røst – enn å gråte når man stirrer noe riktig grufullt inn i hvitøyet.

Med postmoderne mener jeg tankeretningen etter krigen som satte seg fore å plukke fra hverandre det forutgående moderne prosjektet med dets påstått snusfornuftige overbevisning om at en uangripelig virkelighetsforståelse og et velordnet samfunn kan bygges på sikker grunn ved hjelp av kunnskap fremskaffet gjennom naturforskning og bruk av logikk. Man var kommet frem til at det vitenskapelige hegemoniet ikke bare var dårlig fundert – det representerte kun én av flere måter å se og forklare verden på – men det var til og med mulig at det førte mer vondt enn godt med seg. Forskningsoptimismen var borte. Intet var vitenskapelig sikkert, mente kritikerne som især fantes innen de mange nye og myke fagfeltene der man stort sett tjente sitt brød ved å fortolke hverandres påstander og teorier. Religionen hadde allerede mistet grepet om velutdannede europeere og amerikanere på dette tidspunkt; nå spredde tvilen seg om naturvitenskap som fundament for hvordan menneskene skulle forholde seg til hverandre og verden for øvrig. Historiske stikkord i sammenhengen var massedrapene under den nylig avsluttede krigen, utviklingen av kjernevåpen samt forurensning som truet selve vår eksistens; alt dette så man rundt seg og det innga liten tillit. Livssyn og forklaringsmodeller byggende på enn det ene, enn det andre ble etter hvert sett på som «alternative fortellinger på et marked» der ingen av dem hadde a priori overhøyhet i kraft av å gi mer sikker viten. I og med at vitenskapelig sannhet forsvant, sto man igjen med hvilke konsekvenser de ulike fortellingene førte til som veiledere for valg; hvilke var de «nyttigste» ved at de best sikret at ulike mennesker og befolkningsgrupper oppførte seg fredelig og anstendig overfor hverandre? Sagt med andre ord: Absolutt kunnskap fantes ikke, hverken på religiøst eller vitenskapelig grunnlag, alt ble relativt og gjenstand for nyttevurderinger.

I dagligtale brukes ordet tragedie løselig om alt som er vondt og trist, men det er et betydelig snevrere utgangspunkt jeg velger å legge vekt på her, et som lar oss se en mer interessant sammenheng. Ordet tragedie (opprinnelig betydde det visstnok «bukkesang,» men la oss ikke fortape oss i etymologiske irrganger) ble først brukt i antikkens Hellas under storhetstiden (400-tallet før Kristus) om en ny type drama som vakte tilskuernes interesse, og som til denne dag står som noe av det dypeste og mest tankevekkende man kan se på en scene.

De tre største antikke tragedieforfatterne var Aiskhylos, Evripides og Sofokles. Sistnevnte skapte i «Kong Oidipus» et drama som aldri vil gå ut på dato så lenge mennesker omgås, og som griper rett inn i samtiden selv om man unnlater å følge i Freuds fotspor (ødipuskomplekset) hva tenkning om familiekonflikter angår. Oidipus var sønn av dronning Jokasta og kong Laios av Theben. Kongen hadde opptrådt grovt uterlig og var derfor blitt offer for en gudenes og skjebnens forbannelse: Han ville bli drept av sin sønn. Laios fikk derfor Oidipus satt ut i skogen for å dø, men etter en del om og men ble den lille gutten reddet av en gjeter og overlevde hos et annet kongepar, i Korint. Senere fikk Oidipus vite av oraklet i Delfi at han var skjebnebestemt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor.

Dette ville Oidipus for alt i verden unngå og han gjorde sitt ytterste for ikke å havne i situasjoner der noe slikt kunne skje. Det lyktes likevel ikke: Den ukjente fremmede han en gang slo i hjel under en krangel, viste seg å være faren, kong Laios, og kvinnen som han senere ektet og fikk fire barn med, var hans egen mor, enkedronningen. Det kombinerte fader- og kongemordet utløste en vanskjebne som rammet hele riket. Til sist fortalte sannsigeren Tiresias Oidipus at han selv var skyld i ulykken ved å begå nettopp den synd han hele sitt voksne liv hadde forsøkt å unngå. Fortvilelsen grep dem: Mor Jokasta tok sitt liv mens sønn Oidipus stakk ut øynene sine. Man trenger ikke være psykoanalytisk interessert for å bli grepet av slik skjebnetung elendighet.

Tragedier er etter sitt vesen først og fremst – noen vil kanskje si utelukkende – emosjonelle fenomener, men jeg våger meg frempå også med en erkjennelsesmessig tragedie før jeg endelig konsentrerer meg om Det Aller Tristeste, begge deler tett forbundet med den postmoderne verdensanskuelsen som er skissert ovenfor. Jeg sikter til forvirringen som har satt inn etter at ambisjonen om å søke sikker kunnskap ble oppgitt og erstattet med et ideal om å være evig skeptisk og kritisk til det som til enhver tid aksepteres som viten.

Misforstå meg ikke, prinsipielt er det riktig at alt av «sannhet» – og da mener jeg absolutt alt – til enhver tid må anses som preliminært i betydningen at det gjelder så lenge det ennå ikke er falsifisert. Finner man eksempelvis på et eller annet tidspunkt et fysisk fenomen som beveger seg raskere enn lyset, så får man legge Einstein til siden og akseptere det nye selv om en slik endring i øyeblikket fortoner seg meget, meget usannsynlig. Fakta har forrang foran alle teorier.

Det underlige er imidlertid den absolutte relativismen – om en slik tilsynelatende selvmotsigende formulering tillates – som hausses i det nye idealet: kritikeren som om igjen og om igjen skal kritisere de gjeldende oppfatningene, som hele tiden påviser feil. Hva står han selv for når og hvis alt flyter?

Kritikk som hermeneutisk prinsipp hadde mye for seg den gang da en totalt dominerende ideologi og ditto verdenssyn ennå fantes, men slik er ikke situasjonen lenger. Om intet ligger fast, om ingen religiøse eller vitenskapelige sannheter lenger finnes som nyter gjennomgående aksept i samfunnet, da blir relativismen selv meningsløs, for man kan ikke være relativ til noe som ikke er der. Igjen står man i så fall med et aktivitetsmønster som minner om de Brownske bevegelser flere vil kjenne fra skolefysikken; det går i hytt og pine, enn hit og enn dit, og slikt er det ikke mye mening i.

Skjønt étt har man samlet seg om til erstatning for tidligere tiders religiøse og/eller vitenskapelige sikkerhet, nemlig menneskerettighetene og deres populære utlegning: Alle mennesker er like, alle har samme rett til alt. Observerte forskjeller (bosted, rikdom eller hva det nå måtte være) reflekterer følgelig urettferdigheter som ennå ikke er ryddet unna i det som en gang skal bli til et egalitært verdenssamfunn. Først når så er skjedd kan Den Store Freden sette inn mellom menneskene og alle biologiske så vel som kulturelle grupper vil respektere hverandre og finne mat og drikke sammen ved de samme vannhullene.

Selvsagt svart-hvitt-maler jeg oppfatningene i det jeg skriver ovenfor, setter saken på spissen, men i hovedsak våger jeg å påstå at samfunnsingeniørenes våte drøm er noe så nært presist gjengitt. Vi skal samtidig ikke glemme at visjonen vant frem mot bakteppet av andre verdenskrig og den nazistiske ulykken som nettopp hadde rammet verden. Slik mange så det, måtte man gjøre alt for å hindre at antisemittisme, rasisme og andre former for forskjellstenkning igjen skulle bli akseptert som politisk retningsgivende. Man måtte fjerne selve grunnlaget for tenkningen i godtfolks hoder. Dette gjorde man til gangs: I FNs regi definerte man bort menneskeraser som biologiske enheter; heretter var raser bare «sosiale konstrukter» som ingen måtte ta alvorlig og konsentrere seg om hvis man skulle ha mulighet for akademisk eller politisk karriere. På utsiden var rett nok de hovedsakelige folkegruppene systematisk ulike – det kunne ikke benektes – men «det var utenpå» som barnesangen fremholdt; inni var intet av betydning systematisk forskjellig, vedtok man.

Kjønnsulikheter i adferd ble også definert som overveiende sosialt betinget og et utslag av rotfestet urettferdighet mot kvinner. De mest ihuga – disse fikk etter hvert betydelig definisjonsmakt i Vesteuropa og Nordamerika – tenkte seg frem til at det urettferdige ikke kunne finnes, ikke egentlig, og følgelig var ikke kjønn heller, i likhet med de på samme måte ikke-eksisterende etniske grupper eller raser, annet enn sosiale konstrukter. Som TV-programmet «Hjernevask» illustrerte på fortreffelig måte for noen år siden, fikk synssettet mer makt innen akademia og i politiske kretser enn vanlig folk hadde kunnet forestille seg.

Endelig skulle ikke kulturforskjeller mellom grupper av mennesker innrømmes verdimessig betydning, i alle fall ikke slik at kulturer frembrakt i betydelig grad av hvite, kristne menn ble ansett som overlegne overfor kulturer i det som før ble kalt den tredje verden. Globalismen slo igjennom som ideal. Den eksisterer i forskjellige grader og omfatter alt fra die-hard Én Verden-utopister som ser for seg nasjonalstatenes totalfjerning fra det politiske kartet, til de som bare vil ha mellomløsninger, i alle fall i første omgang.

Sistnevnte er multikulturalister av ulike slag, og man skal ikke la seg lure til å tro at ikke mange av dem er seg sitt mål bevisst: endring av tilnærmet etnisk og kulturelt homogene nasjonalstater til multietniske og -kulturelle samfunn der nasjonstilhørighet ikke lenger spiller noen rolle eller endatil ikke registreres hverken formelt eller i innbyggernes egne hoder. Også vårt eget fedreland skal ideelt sett forvandles til et multikulturelt samfunn, som alle fedreland skal det, i regi av FN og andre store, overbyggende, multinasjonale organisasjoner med Menneskehetens Gode som sitt fagre mål. For de som ferdes i slike kretser, vet alt bedre enn de små lokale menneskene som heller vil omgi seg med slike som deler deres egne tankemåter og tradisjoner. Erkjennelse av systematiske forskjeller folk imellom er det som skaper urettferdighet og krig, tror globalistene som mener seg å ha ørneblikk over mennekehetens fellesskjebne. Derfor legger de med iver til rette for blanding av all verdens folkeslag og kulturer og mener seg derved å kjempe den gode strid, den strid som endelig – endelig! – skal fjerne krig og skape fred og velstand for alle.

Da er vi midt inne i den postmoderne tragedien, at man i det godes tjeneste har forsøkt å fortolke bort deler av virkeligheten som man – etter min mening med dårlig begrunnelse og unødvendig – mente var hovedgrunnen til alt det vonde og fæle som menneskene har gjort mot hverandre i moderne tid og kanskje til alle tider. Det var et forsøk av nærmest overhistoriske dimensjoner – å bytte bort sannhet med godhet slik de nå så det – og min spådom er at prosjektet kommer til å falle sammen langs flere akser enn de ens klarer å forestille seg. Én ting er at når man fjerner dét som var grunnlaget for de europeiske samfunns tekniske og kulturelle fremskritt, så fortsetter ikke fremgangene, de stopper opp og glidningen bakover begynner. Historien viser at forbedringer, fremskritt, slett ikke alltid følger et rettlinjet spor inn i en lys fremtid; det som en gang var bra, kan bli dårligere. På flere områder observeres slikt. Leseren kan selv velge ut sine eksempler, jeg vil bare minne om at man for 50 år siden ikke hadde narkomani å snakke om i Norge, dertil lite kriminalitet og overgrep som overfallsvoldtekter var sjeldne. I dag er det annerledes.

Min dystre spådom er at den kultur- og folkeblanding som har skjedd i europeiske samfunn de siste tiårene, vil føre til mer vold fremover, ikke mindre. Volden kommer til å gå i begge eller alle retninger, slett ikke bare fra de nye innbyggerne mot de gamle. Den uønskede multikulturaliseringen som har funnet sted og fremdeles foregår for full maskin i Europa, vil lede til en reaksjon mot selve tenkningen bak forandringen, i første rekke fra underpriviligerte europeeres side. Hvor sterk rekylen vil bli, vet ingen. Man ser tilløp til den overalt nå, i land fra Frankrike til Hellas til Ungarn, og de vil bli sterkere. Om det blir borgerkrig til slutt, annen krig eller bare allment økende vold og maktbruk, vet jeg selvsagt ikke, men utsiktene er skremmende.

Hvis så skjer, så har de europeiske makthaverne stelt til en moderne variant av Kong Oidipus-tragedien i samfunnsskala som har to i seg til å overgå selv originalen. Det man ville forhindre, ble det man skapte.

Det man prøvde på var hybris, å skape et nytt og bedre samfunn bygget på andre prinsipper enn de som fantes før, der samfølelse basert på kultur og etnisitet folk imellom ikke lenger skulle være det viktigste samfunnslimet. Hybris leder oftest i elendighet. Også dette visste de gamle grekerne og fremstilte det på uforlignelig måte i sin litteratur. Det er synd – man kunne godt si tragisk – at makthaverne ikke tar seg tid til å lære av dem lenger.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også