Sommeren 2016 har stått i terrorens tegn. Som vanlig har muslim-mot-muslim angrep i stater som Afghanistan, Irak og Syria dominert kvantitativt, men nådeløse islamist-atakker mot sivile mål har skjedd også i USA og europeiske kjerneland som Frankrike og Tyskland. Mange av oss regner med at mer av samme vil følge også i tiden fremover selv om denne uhyggens forventning slett ikke skal mistolkes til å bety at «terror er noe vi må venne oss til.» Uansett er det rimelig å spørre seg etter alt det som er skjedd, om hvor mye mer av slik aktivitet som vil bli tålt. For presisjonens skyld er det klokest å todele spørsmålet: Hvor mye vil makthaverne i Europa tåle og hvor mye vil folket finne seg i før noe brister?

Vi kan gjerne ta første del først som seg hør og bør, altså hvor lenge politikerne kan holde på og late som om intet fundamentalt er forandret i verden trass i terroren, at alt nok vil «gå seg til.» Mitt bud til svar er enkelt: til vi kaster dem. Det dreier seg nemlig ikke i dette tilfellet om «vanlige» politiske spørsmål som man kan mene ett om i dag, men kanskje noe annet i morgen dersom den erfarne maktspilleren værer at et meningsskifte er opportunt; de er jo gjennomgående usedvanlig dyktige til slikt. Nei, flerkulturpolitikken er et så grunnleggende element i nåtidig europeisk samfunnstenkning at den må oppfattes som paradigmatisk; dogmet om flerkulturens velsignelse er internalisert hos herskerklassen, er blitt en del av selve forståelsesrammen som alle vanlige spørsmål vurderes innen, omtrent som kristendommen var det i vår verdensdel før opplysningstiden begynte å løfte på tanketeppet og slik slapp luft til. Et paradigme rokkes ikke, byttes iallfall ikke ut, uansett hvilke avvikende fenomener folk og (særlig) herskere måtte tvinges til å observere og erfare; man er billedlig talt bundet så fast til masten, så stengt inne av egne forestillinger om hvordan verden må være – i bunn og grunn fordi det er sånn den burde være (tankefeilen består altså i at man hopper fra bør til er i samsvar med den moralistiske feilslutningen – at man ikke hverken vil eller kan komme seg fri, gripe rorkulten og endre skipets retning før seilasen bærer lukt inn i brenningen.

Innen vitenskapen ble betydningen av paradigmeskifter (et i betydelig grad misforstått og misbrukt ord i vår tid, for øvrig, hvilket ikke er opphavsmannens skyld; jeg mener likevel at ordet passer godt i min valgte sammenheng) først drøftet av den amerikanske filosofen Thomas Kuhn for drygt 50 år siden. Hans hovedpoeng var enkelt: Makthaverne innen et gitt vitenskapelig forståelsessystem (et paradigme) skifter ikke mening etter hvert som ny evidens blir tilgjengelig, til tross for at det er dette som klassisk fremheves som typisk for den vitenskapelige metode. Når observasjoner kommer til som ikke passer inn i paradigmet, griper man isteden til stadig nye ad hoc-hypoteser, tilleggsforklaringer som hjelper til å beholde og bevare hovedpoenget i det gamle synet. Et ofte anført eksempel er at tilhengerne av det geosentriske (jorden er i midten) bildet av hvordan kosmos er satt sammen, ikke gav slipp på denne forestillingen uansett hvor mange episykler (små tilleggssirkler på de antatt sirkelformete planetbanene som kunne forklare «feilene» man observerte i himmellegemenes bevegelser) man måtte legge til hovedteorien. Når omveltningen til et nytt paradigme likevel skjer til sist, gjennombruddet på 1500-tallet av det heliosentriske eller solsentrerte system i vårt valgte eksempel, er det fordi de gamle tilhengerne dør ut – bokstavelig eller billedlig talt – slik at nye koster kan komme til og tvinge gjennom en nytolkning av virkeligheten. Da går til gjengjeld skiftet svært fort.

ANNONSE

Overført til vår politiske migrasjonsvirkelighet blir dette til følgende: De nåværende lederne vil neppe skifte mening; de fleste av dem fordi deres grunnreflekser er så gjennomsyret av multikulturalistisk grunnholdning at de ikke kan tolke virkeligheten annerledes enn de gjør, andre fordi de skjønner at de selv for alltid i folks øyne er bundet til det nåværende synssettet, og at overgang til et annet paradigme med nødvendighet vil måtte bety at de mister makt og innflytelse. Jeg overlater til leserne å forsøke å plassere inn ulike norske politikere i de respektive kategoriene; det finnes godt om kandidater å velge mellom.

Hva så med de ubeskyttede i befolkningen, det opprinnelige folket i våre endringssutsatte nasjonalstater? La meg bruke to bilder på det jeg aner er ved å skje, det ene geologisk, det andre historisk, og så får fremtiden vise om jeg var sannspådd eller ikke.

Det første bildet jeg har i hodet er av de små endringene i sunnmørsfjellet Mannen vi har fått periodevise meldninger om de siste årene. Enn så lenge står fjellet til tross for at kyndige folk måler bevegelser i det og sier at disse brått kan bli større og lede til utglidning av enorme steinmasser; akkurat når vet ingen, dessuten vil hastigheten i utviklingen avhenge av hvor mye og sterkt regn og annet uvær det blir i området. Når raset først kommer, vil alt smårusk skvette unna. Overført til norske politiske forhold: Det blir ikke debatter om søndagsåpne butikker eller flerkjønnet ekteskap som får dominere ordskiftet lenger, dersom et massivt skifte i folkemeningen føyser flerkulturforkjemperne vekk fra maktposisjonene i samfunnet.

Det andre bildet har jeg mer direkte kunnskap om: Sovjetunionens oppløsning og fall for 25-30 år siden. De som ikke var politisk interessert på den tiden, kan knapt forestille seg hvilken voldsom omveltning dette representerte. Kommunistkolossen hadde virket nesten i overkant statisk stabil, men på forbausende kort tid smuldret likevel styringsstrukturene opp og ble til intet.
 

moscow-red-square-1-may-1966-01
Politbyrået beskuer 1. mai-paraden fra Lenin-mausoleet en gang på 1960-tallet.
 

Ingen skal fortelle meg at ikke noe tilsvarende kan skje også i andre samfunn, i andre stater, dersom befolkningens tiltro til makthaverne går opp i røk i møtet med utfordringene de sistnevnte er satt til å ta hånd om på en for borgerne tilfredsstillende måte. Slikt kan hende selv i Norge der den tradisjonelt høye tilliten mellom samfunnsaktørene, særlig mellom de styrende og de styrte, er blitt markant mindre de siste årene.

Sentralt i så måte er samfunnkontrakten mellom folk og ledere: Borgerne gir avkall på all voldsanvendelse seg imellom mot at styresmaktene sørger for sikkerhet og rimelig rettferdighet. Dersom et inntrykk får feste seg at myndighetene ikke lenger beskytter befolkningen mot terror, så vil folket måtte innse at de styrende ikke holder sin del av avtalen. Det har skjedd før i europeisk historie at folket da har kastet øvrigheten hodestups ned trappen, har grepet til fysiske maktmidler som det under fredelige og harmoniske forhold ville være utenkelig å bruke. Vi er langt fra der ennå, heldigvis, altså at misnøyen i folket nærmer seg kokepunktet, men utviklingsretningen er foruroligende. Det er verdt å merke seg at det langt fra bare er såkalte høyreekstreme som gir uttrykk for engstelse over at borgerkrig kan bli resultatet dersom de nåværende europeiske utviklingstendensene får fortsette i noen år til. I Frankrike, det europeiske landet som hittil har vært hardest utsatt for jihadistisk terror, tenker og taler nå toppolitikere fra alle store partier i slike baner og termer.

Situasjonen er helt spesielt faretruende fordi folket føler at det er selve deres innerste nasjonale verdier som står i fare på grunn av ledernes ukloke politikk; politikerne har bevisst åpnet for masseinnvandring av et stort antall mennesker fra fremmede kulturer og religioner inn i europeiske kjerneområder, ikke minst kravstore muslimer. Dette endrer samfunnsklimaet i en retning mange ikke ønsker, men tvert om finner truende trass i alle forsikringer om det motsatte som er kommet opp gjennom årene.

For det skulle jo bli så gildt og fint alt sammen, ble sagt, et nytt og utvidet globalt samhold til alles beste og ingens tap. Vi skulle fra vår side utvise bitte litt internasjonal solidaritet eller kristen nestekjærlighet – ordene ble brukt nesten synonymt – kanskje ispedd noen doser ekstra toleranse og en stendig åpen armkrok, men til gjengjeld ville vi få tifold igjen: flere varme hender på sykehjemmene, ferdig utdannede ingeniører og det var visst ikke måte på bare vi unnlot å være innoverblikkende og fremmedfiendtlige, men åpnet opp for den brave, nye og mobile verden. I dag ser de fleste at løftene ikke holdt, enten de nå bunnet i en grenseløs (bokstavelig talt) naivitet eller bevisst løgnaktighet. Det er neimen ikke godt å vite hva som er verst.

Folk ser at forholdene blir verre også i Norge: mer truende i form av islamistisk terror som kommer nærmere og nærmere, samtidig som endringen av samfunnet – islamisering er et dekkende ord trass i latterliggjøringen begrepet er blitt møtt med – skyter fart for at landets opprinnelige beboere og deres vaner skal bli bedre tilpasset den nye demografiske virkeligheten. På et eller annet tidspunkt, ingen vet eksakt når, er sjansen stor for at noe gir etter og brister. Da vil historien også i vårt land skyte fart, kanskje ta et nytt og uventet løp, og lede oss inn i en fremtid ingen kjenner.

Det er bare folket i de ulike europeiske statene som kan skape er brudd med den nåværende nasjonsskadelige utviklingen som preger verdensdelen, Norge inklusive. Jo før det skjer, desto bedre. Jeg håper inderlig at endringen vil bli fredelig og i samsvar med våre demokratiske tradisjoner, men jeg er langt fra sikker lenger; interessene som har drevet gjennom flerkulturutviklingen, er meget sterke og dessuten steniske i troen på at det er de og bare de som står for godheten og fremtiden i menneskeslektens utvikling.

Den økende terroren er kanskje mindre viktig enn de omfattende demografiske endringene som har skjedd i Europa de siste tiårene, men kan vise seg å være avgjørende for å vekke motstanden mot flerkulturpolitikken. Utrygghet og redsel, særlig når uhyggen kobles med økende fattigdom, har historisk sett vist seg å være sterke pådrivere for å retningsendre eksisterende politiske spor.

En endring vil komme, i Norge som i resten av Europa. Stabiliteten vi fremdeles synes å se, er ikke reell, men reflekterer snarere en sensorisk vane. Islamistenes angrep og terror vil virke til å stålsette folk, vekke dem til motstand mer enn forsette dem i fortvilt passivitet. Selv Norge kan vise seg å være like metastabilt som Bresjnevs Sovjetunionen var det når uroen vokser. Selv det tilsynelatende uforanderlige kan endres.

Det er bare folket som kan stoppe islamiseringen av samfunnet. For at så skal skje, er man avhengig av at også de mange innser sammenhengen mellom fremmedkulturell innvandring og samfunnsendringene de føler på kroppen. Måtte det skje fredelig, som alt sagt; sosial uro grensende mot borgerkrig er blant det verste som kan vederfares et folk. Bare ufrihet er verre.

Vi burde ikke satse på flaksen hva dette angår, på at ting skal «gå seg til» hos oss selv om så ikke har skjedd tidligere hos andre, for vi er ikke bedre enn dem. Nasjonalt ansvar kan ikke bygges på fromt håp om hell og lykke, ei heller på ideologiske besvergelser. Den som er føre var, forbereder seg og er klok, er ofte «heldig» mens den uforberedte typisk får virkeligheten midt i fjeset. Da ender man i beste fall opp med blodig nese.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629