Det finnes ikke vakrere prosatekster enn de som har overlevd i bøkenes bok, altså Bibelen. Innledningen av Johannesevangeliets omskrivning av Skapelsesmyten går som følger: «I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.» Jeg vet ikke om valget av store bokstaver på de viktigste substantivene er helt i samsvar med moderne oversettingspraksis, men det får være som det vil: Når Ordet – eller Logos – er Gud, så fortjener det sannelig også ortografisk likebehandling.

Intet er mer flatterende for en forfatter eller en tekst enn at andre tar tak i den og vrir den om i sitt eget bilde. Mange har gjort det med både Genesis og Evangeliet etter Johannes, naturligvis, langt flere enn jeg kan gjøre rede for og på ulike måter, men det er særlig én variant som jeg våger å påstå rager over alle andre. Jeg snakker om Goethes «Faust» (sjette kapittel; hovedpersonen snakker med sin puddel så vidt jeg husker – den med kjernen som eventuelle tyskkyndige lesere av den gamle skolen kanskje vil minnes – før samtalen føres videre med Mephistopheles selv): «Im Anfang war die Tat (i begynnelsen var handlingen)».

De to variantene plasserer oss midt i skjæringspunktet mellom ord og handling som begge gjør krav på ontologisk (værensmessig) primærstatus. Min umiddelbare magefølelse – om nå slikt kan være noe å gå etter når tilværelsens viktigste spørsmål skal besvares – sier meg at begge har gode argumenter for sitt syn, både ord og gjerning er viktige grensende til viktigst, det kommer bare an på hvordan man tolker, hva man legger i meningene. Jeg vet at dette kan lyde i overkant relativistisk, så la meg prøve å begrunne føleriet, selvfølgelig med baktanke om at dette kan vise seg å ha overføringsverdi til dagens mennesker og vår egen politiske situasjon. For å gjøre det trenger jeg å bringe inn enda et par skriftstykker i sammenhengen, og det slike som i moderne tid har hatt betydelig større praktiske konsekvenser enn evangeliene og fortellingen om dr Faustus.

Noen vil kanskje kjenne igjen tittelen jeg i dag skriver under som et Lenin-sitat eller endatil som en av hans bøker. De har helt rett, «Hva må gjøres?» fra 1902 regnes som et av den kommunistiske revolusjonære bevegelsens grunnleggende verk, og enn i dag kan man finne rødøyde drøftinger av det om man velger å klikke seg inn på dertil egnede nettsteder der intellektuelle marxist-leninister holder hverandre stevne.

Boken hadde imidlertid en forgjenger som etter min mening var mer interessant, nemlig filosofen og litteraturkritikeren Nikolay Tsjernisjevskys bok med samme navn, skrevet mens han satt fengslet i Peter-Paul festningen i Skt Petersburg (de politiske fangene der under tsar-tiden nådde nærmest ikonstatus etter at kommunistene hadde tatt makten) og utgitt i 1863. Denne håndboken i radikalisme, filosofisk materialisme, utilitarisme og utopisme ble skrevet som en kommentar til eller et motargument mot Turgenjevs «Fedre og sønner,» men møtte selv mothugg så det holdt fra tale- og skriveføre anti-nihilistiske forfattere som Dostojevsky og Tolstoy; sistnevnte begikk til og med en lite kjent motbok med samme tittel. Men for kommunistene ble Tsjernisjevskys bok nærmest som en bibel å regne, og Vladimir Uljanov (Lenin) viste forgjengeren all mulig ære ved å benytte samme tittel. I dag er det Lenins variant som er den langt mest siterte, kjente og innflytelsesrike. Begge gir likevel uttrykk for mye av det samme: det utålmodige menneskets trang til å rette opp alt som er galt, troen på at man med rasjonelle grep kan overkomme det onde og skape en lykkelig verden.

Det hender jeg tenker på Tsjernisjevskys og Lenins bøker, for også jeg stiller meg tittelspørsmålet eller venner retter det til hverandre eller meg: hva skal vi gjøre for å se til at utviklingen i fedrelandet tar en bedre retning? Hvordan hindre at Norge fører en selvdestruktiv innvandringspolitikk, for eksempel? Hvordan sørge for at unge nordmenn kommer stolte og selvstendige inn i voksenlivet, med en naturlig følelse av samhørighet med egen nasjon både i fortid, nåtid og fremtid? Hva skal gjøres for at flere og flere landsmenn skal føle at Norge arbeider for dem, samtidig som de selv brenner for å gjøre en innsats for Norge? Hvordan oppnå at færre og færre ender opp i rusmisbruk og naving, men i stedet lever rike liv til nytte for seg selv og andre?

Nøkkelordene er tålmodighet og retning, tror jeg. Det finnes ingen «quick fixes,» endringene i mentalitet og politisk tenkesett må skje gradvis. Ikke bare er det slik at jeg og de som ønsker å endre norsk samfunnsklima i nasjonalkonservativ retning, ikke makter å få til noe markant linjeskifte, men brå vendinger – kall dem gjerne revolusjoner om du vil – er nesten aldri av det gode i seg selv. Tvert imot skaper de ulykke når de forsøker å gjøre det dårlige godt over natten; tenk bare på terroren under og etter den franske revolusjon for over 200 år og den russiske for nesten 100 år siden. De som drev omveltningene gjennom, var fulle av gode hensikter (iallfall gjaldt dette for mange av dem) og overbevisning om at stor samfunnsforbedring kunne oppnås ved radikal og rask politisk endring fremkalt gjennom bruk av makt. Resultatene ble uhyggelige, og dette skyldtes ikke først og fremst individuelle feil hos de revolusjonære ved de to nevnte anledningene, men snarere den generiske, iboende tendensen som alle slike omveltninger er beheftet med. De spiser ikke bare sine egne barn, men andres også. Brå omveltninger i samfunnet skaper nesten alltid større problemer enn de løser, en innsikt mennesker av konservativ legning er seg intuitivt bevisst.

Klassiske medisinske prinsipper kan være nyttige å ta med på veien for alle med ambisjon om å utbedre sykdommer og skavanker som rammer samfunnslegemet. Ett er at man må ha presis diagnostikk dersom man skal kunne velge rett behandling. Et annet er «Primum non nocere» eller «Først og fremst skal man ikke skade.» Budordet bør stendig minnes når man om og om igjen med små midler og tiltak forsøker å rette til det som er galt, forsøker å skape politiske endringer som gjør enkeltmenneskene, folket og nasjonen sterkere, ikke svakere.

Den ovenstående advarselen mot alskens drømmerier om raske og brå endringer i norsk politisk liv og samfunnsmentalitet er ikke uttrykk for oppgitthet, at alt er så håpløst at det bare er å gi opp, og slett ikke at det nå er på tide å raske med seg sin andel av de verdifulle restene og gå i dekning før forståelsen av at festen snart er over er blitt allmenn innsikt. Da er vi inne på betydningen av retning, av at små skritt langs riktig kurs er et absolutt gode nærmest uansett hvor langt det synes å være igjen til mål. Om man har sans for historisk ironi, kunne man godt si at det er en ny «lang marsj gjennom institusjonene» man må gi seg ut på, men av en ganske annen karakter hva retning og dybde angår enn den Mao eller Gramsci i sin tur sto for, og hvis seneffekter vi i dag sliter med.

Det er ikke tilstrekkelig lenger bare å skape endringer på institusjonsnivå, dertil er den nåværende mentale slappheten for langt fremskreden. Som alle andre grunnleggende forandringer må også et politisk skifte i nasjonalkonservativ retning begynne i enkeltmenneskenes sinn, det må gro frem som følge av den enkeltes erfaring, tanker og følelser. Vi utsettes for et enormt globaliseringspress ovenfra formidlet av tidsånden via medier, politikere, popstjerner, taleføre og -trengte akademikere og andre synsere av alle de slag; slik er den tid vi lever i. Overmakten kan synes overveldende, men også dette vil endre seg, for heller ikke den postmoderne relativismen og dens fetter multikulturalismen er noen endestasjon i folkenes intellektuelle utvikling. Sånn sett kan man si de har helt rett de som sier at et folks karaktertrekk ikke er statisk, at det ikke er eller kan være det samme å være norsk i dag som det var i går eller vil bli i morgen. Men at endringer skjer, betyr ikke at alt flyter, og hver enkelt kan yde sin skjerv til å sørge for at endringsretningen er den ønskelige.

For at en mus skal klare å spise en elefant, må den begynne i det små, heter det, med å ta munnfuller den klarer å bite over og svelge. Så er det bare å fortsette til måltidet er over. Viljen og evnen til å holde ut avgjør, verre er det ikke. Omskrevet til moderne norsk: Det avgjørende er å ha håndterbare delmål. Prøver man å klare alt på en gang, mislykkes man. I beste eller verste fall ender man opp som en Robespierre eller Lenin, som en som lyktes i det korte perspektivet, men som derigjennom skapte langt mer ulykke enn det motsatte.

Noen oppdrar sine barn til å internalisere gode verdier, andre arbeider samvittighetsfullt med å hjelpe hjelpeløse på et sykehjem, noen lærer ungdommer å støpe en mur slik murer skal støpes, atter andre skriver en tidlig søndag morgen som sitt forsøksvise bidrag til å gjøre verden litt bedre, om ikke for en selv, så kanskje for etterkommerne. Det finnes til og med en del der ute ved universiteter og andre undervisnings- og forskningsinstitusjoner som insisterer på å holde ved like litt reell akademisk frihet og forskningstrang til tross for alle «føringene» ovenfra og forventningene fra den allmenne stemningen i samfunnet; de som slik viderefører en ekte akademisk tradisjon, har ikke den letteste eller mest takknemlige jobben. Vi har alle våre teiger å arbeide på, ingen av oss kan grave andre steder enn der vi står, og vi bør heller ikke forsøke på det. Det var ikke, er ikke og vil aldri bli feil å legge av det vi evner i de nærmestes krav.

Nytter det til noe å gi et slikt lavmælt svar på tittelspørsmålet? Kanskje, kanskje ikke, men den langsiktige synlige effekten er ikke alene avgjørende; viktigere er at man gjør de rette tingene, at man går i riktig retning.

Vi skal ikke glemme at Rom ikke ble bygget på en dag. De så neppe verdensbyen for seg, de som først stablet steiner til murene. Men du verden for en staselig by det ble til slutt.

Selv om arbeidet ikke skulle bære frukt i noe overskuelig tidsperspektiv, kanskje aldri, så er ikke dette tilstrekkelig grunn til å la være å gjøre det man mener er rett og å si det man mener er sant. Slike gjerninger og slik tale har sin egenverdi; ikke alt i livet skal søkes begrunnet i konsekvensetikk. Lever man utelukkende i nytteperspektivet, så går man glipp av viktige dimensjoner både ved den dennesidige og den hinsidige verden.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.