I året 1487 kom ”Malleus maleficarum” (”Heksehammeren”) av Jakob Sprenger og Heinrich Kramer ut i Tyskland. Det er ingen overdrivelse å si at boken hadde ”impact” som det heter på moderne norsk. Folk begynte å oppdage hekser i hopetall rundt seg, i særdeleshet onde kvinner som var besatt av djevelen. ”Heksehammeren” var selvsagt ikke eneårsak til det som skjedde, og dessuten ble visstnok boken av kirkelige autoriteter underkjent som instruksjonsmanual i hekserispørsmål allerede i 1490, men alt i alt bidro den sterkt til en lang periode med kollektiv galskap preget av, bokstavelig talt, heksejakt. Tallet på ofre er stundom blitt stygt overdrevet av dem som ynder å påpeke hvor etisk undermåls også kristne mennesker kan være, men trolig strøk det med noen titusen. Det var hverken Europas eller kirkens ”finest hour.”

Mitt poeng med å trekke frem historien er at den viser hvordan man i et gitt samfunn til en gitt tid kan skape et meningsmessig klima der mange mennesker begynner å finne eller se ting som de forventer skal være der, til tross for at det objektive fraværet av samme er uomtvistelig for dem som evner å observere og tenke ”utenfor boksen.” Det er dette tittelen refererer til; er man ”troende” nok til å lete sjøorm i båt på Loch Ness, så er sjansene store for at man etter hvert vil få iallfall et glimt av uhyret. Slikt er anvendt vitnepsykologi på sitt mest banale; folk ser og finner det de forventer og forventes å skulle finne, det er slik vi er skrudd sammen. De vil selv være overbevist om at de faktisk har sett hekser eller er blitt bortført av romvesener eller noe annet saftig; hver tid har sine typiske temaer som menneskene kan spinne personlige fortellinger rundt.

La oss ta noen flere eksempler av mindre outrert type, for i blant kan villigheten til å se og finne ”bare” bevirke at man forstørrer sider ved virkeligheten som rett nok eksisterer, men i langt mer beskjeden grad enn hysterikerne vil ha det til. Fenomenene blåses kraftig opp under det rådende samfunnsklima hvilket gjør at velvillige medløpere etter hvert gjenkjenner dem overalt. Ett eksempel som ligger mine historiske interesser nært, er jakten på utenlandske spioner samt innenlandske forrædere under Stalin-tiden i Sovjetunionen. De fantes utvilsomt, de som også i gjerning prøvde å motarbeide systemet, men på langt nær i antall svarende til de flere millioner som ble offer for de ustanselige utrenskningene satt i gang fra toppen. Til slutt ble det helt vilt, utviklingen gikk over stag og man så forrædere overalt. Bakgrunnen for galskapen skal søkes i flere forhold – inklusive maktsyke, paranoia og god, gammeldags ondskap hos Stalin selv og noen andre i ledelsen av kommunistpartiet – men lengre nede i hierarkiet var det mange som samvittighetsfullt og lydig ”bare gjorde sin jobb” for statsapparatet i forvissning om at de arbeidet MOT ondskapen, men FOR den fremtidige lykken, den kommunistiske morgenrøden av egalitær perfeksjon. Folk flests evne til å bille seg ting inn som de får seg servert ovenfra, kan knapt overvurderes.

La oss ta en tur tvers over Atlanterhavet og det politiske spekteret til etterkrigstidens USA mens McCarthyismen var på sitt mest livlige og Komiteen for uamerikansk virksomhet herjet med folk som kunne mistenkes for å vise mindre enn total lojalitet mot systemet. Merk vel: Jeg sier ikke at det ikke fantes kommunistiske og andre forrædere i USA på denne tiden, både slike som ble oppdaget og dømt og slike som gikk fri, men heksejakten ble etter hvert ustyrlig og hysterisk og skadet mange uskyldige. Folk så vel som myndigheter begynte å ”oppdage sjøormer” nærmest under hver stein, for nå riktig å radbrekke metaforen. Slikt skader både enkeltmennesker og fellesskapet.

Et siste historisk eksempel fra Norge får rekke, og da henter jeg frem et som er helt upolitisk, nemlig den epidemi av angivelige seksuelle overgrep mot barn som fant sted i bygda Bjugn i Trøndelag for dryge 20 år siden. Det var ingen ende på uhyrlighetene i følge mediene som rapporterte at den ene etter den andre av bygdas beste menn hadde forgrepet seg på småunger. Psykologer og leger uttalte seg med suffisanse om barns troverdighet som vitner og hvordan jenters ytre kjønnsorganer normalt skal se ut; det skortet ikke på nyvekket tiltro til hittil ukjent ekspertise. Saken flammet voldsomt opp for så å falle totalt sammen igjen. Intet kunne bevises. Ja, intet var egentlig sannsynliggjort på annen måte enn gjennom tendensiøse og ledende intervjuer med barn. Alt forsvant, gikk opp i røk, men ikke før heksejakten hadde rukket å ødelegge livet til flere av dem som var blitt anklaget.

Jeg tenker ofte i disse banene når jeg observerer medias jakt på høyreekstremister, nazister, fascister, rasister og lignende for tiden. Joda, slike finnes nok, representanter for alle de nevnte kategoriene eksisterer, men er det ikke noe med følelsen for kvantitet og perspektiv som svikter i den halseløse jagingen, noe som minner om tidligere tiders behov for å oppdage skarer av hekser, kommunister, forrædere og barneskjendere, kort sagt sjøormer for å gripe tilbake til tittelordet? Særlig i vårt østlige broderland Sverige drives jakten med betydelig entusiasme i mediene, politikken og akademia, men vi ser mye av det samme her hjemme også. La oss ta en titt på det som foregår mens vi samtidig skjeler til behovet for en rimelig proporsjonalitet.

Kampen mot nazismen skjøt i Sverige fart på 1980-tallet og har siden blitt et viktig element i venstresidens retorikk derstedes. Man behøver ikke ha stor kunnskap om moderne europeisk historie for å stusse over timingen i dette, for i mange andre land var det på 30- og særlig 40-tallet at kampen mot fascismen og nazismen foregikk, men så altså ikke på den andre siden av Kjølen. Nå er det bare dét at disse to politiske retningene ble fysisk knust under andre verdenskrig som på vårt kontinent sluttet 8. mai 1945, og den svenske innsatsen i sammenhengen var ikke avgjørende for å uttrykke seg meget forsiktig. Det var i all hovedsak stater som Sovjetunionen, Storbritannia og USA som vant krigen mot Tyskland og Italia der de nevnte ideologiske retningene var fremherskende, og etter krigen har en ny fremvekst av en noe så nær handlingskraftig nazisme eller fascisme i de to tapende statene fremstått som politisk utenkelig. Forekomsten av noen frustrerte ungdommer med snauklipte hoder og mer sans for øl og bråkete musikk enn strukturert arbeid og tenkning endrer så absolutt ikke bildet. Hvorfor da denne voldsomme, men altså forsinkede, kampen mot nazismen i Sverige?

Mitt bestemte inntrykk er at man derved skaper seg stråmenn for sin ideologiske vrede. Ordene og betegnelsene som rettes mot dem, er de mest fordømmende man har, tatt som de er fra forrige århundres overlevelseskrig i Europa. Nå benytter man dem mot en ny motstander samtidig som man håper at de skal ha beholdt sin kraft og evne til å brennemerke.

For dagens politiske motsetninger kan ikke med noen rimelighet oppfattes som en gjentagelse av kampen mellom fascister og nazister på den ene siden og de allierte på den andre; å se det slik er en grov forvrengning av historien og et misbruk av viktige ord og betegnelser. Flere av de holdninger og meninger som i dag stemples som uakseptabelt høyrevridde og fremmedfiendtlige i land som Sverige og Norge, var standard demokratiske, men nasjonalkonservative, posisjoner både før, under og etter krigen. Etter min og manges mening er de like valide i dag til tross for at Én verden-ideologene har lykkes med å endre tolkningsrammene rundt den politiske samtalen. Det er hverken uetisk, uklokt eller på noe annet vis klanderverdig å arbeide for den egne nasjonalstaten som dominerende politiske struktur i menneskers liv. Det samme gjelder da med nødvendighet motstand mot forsøk på å endre nasjonen gjennom storskalig de facto import av fremmede mennesker som tillike oppmuntres til å beholde sin opprinnelige kultur etter at de har bosatt seg blant oss. Å kalle slike nasjonale grunnholdninger for fascisme eller nazisme er faktisk grenseløst frekt. Det er en hån mot alle dem som, da det virkelig kostet noe å kjempe mot de nevnte totalitære ideologiene og statene, valgte å gjøre nettopp dét. Disse menneskene er nå med alderens rett i ferd med å forsvinne, men for mange av dem (selvsagt ikke alle, det påstår jeg ikke) har det vært smertefullt å oppleve at samfunnet har endret seg som det har. Sverige, av alle, burde være ytterst forsiktig med å usurpere deres motstand mot fascismen og nazismen, med å tolke inn i den et annet innhold enn det som faktisk var der. Når norsk fedrelandskjærlighet fra venstreradikalt svensk hold stemples som tegn på fascistiske grunnholdninger, så vitner det om en retorikk som har løpt løpsk. Slikt kan være et tegn på at også den bakenforliggende politikken er ute av kurs.

Det øker ikke troverdigheten hos dagens ideologisk-politiske aktører om de ser nazisme, fascisme og rasisme under hver busk, i hvert 17. maitog og i hver avisartikkel som uttrykker motstand mot overdreven innvandring og den derav følgende samfunnsendringen. Disse merkelappene er blant de mest sviende som finnes. Når de misbrukes, er det skadelig ikke bare for dem som utsettes for den urettferdige brennemerkingen, men sannelig også for troverdigheten til dem som slenger ordene rundt i utide. Om toneangivende medier henger seg på terminologien og gjør den til sin egen, og dette skjer i betydelig grad, blir det hele ikke bare forstemmende, men også farlig.

Parallellen til å begynne å se sjøormer og hekser ligger snublende nær. Blir bare samfunnsklimaet giftig nok, og meningsmotstanderne stemples som nasser eller kakerlakker selv av folk som burde vite bedre, så havner man fort over en kritisk masse der konflikter blir selvforsterkende. Dit vil vi helst ikke komme.