Kommentar

Vestlige mennesker antas å leve i rasjonelle samfunn, men en betydelig del av befolkningen har følt en dragning mot de mest autoritære systemer. Først Moskva og deretter Beijing. Borgerskapets barn ville styrte autoritetene på hjemmebane og fant idealene i et massediktatur på den andre siden av kloden. Denne dragning er en fascinerende psykologisk gåte. Maleri: Fyodor Shurpin, «Morning of our country», (1946)

Ønsket om å gjøre gode gjerninger er markant i samtiden. Ganske særlig er det viktig at det gjorte og sagte oppfattes som godt ute i samfunnet; kampen om «the moral high ground» er intens. Er denne anmassende overflategodheten et nytt fenomen, eller var den fremtredende også før, om enn da kanskje i en litt annen form? 

Man kunne gått riktig langt bakover i historien for å prøve å svare fyllestgjørende på spørsmålet, men denne gang velger jeg å begrense meg til egne erfaringer samt slikt som nylig hadde skjedd da jeg etter hvert ble eksponert for den store verden utenfor hjemmets vegger. Det dreier seg uansett om en betydelig årrekke krydret med mer omfattende omveltninger enn jeg bryr meg om å tenke på; slik blir det til sist for alle som forunnes et langt liv.

Etter andre verdenskrig fulgte den kalde krigen  (det etterfølgende er en videreutvikling av tanker først lagt frem i artikkelen det lenkes til) med sin stadige kiving mellom den kommunistiske og vår vestlige verden om alt fra idretts- og kulturelle prestasjoner til politisk og militær evne og suksess. Det var en total krig i den forstand at den ble utkjempet på alle områder, bare ikke med våpen i hånd, i hvert fall ikke åpenlyst og hos oss. Selv om «alt» var forskjellig den gang sammenlignet med i dag, var likevel ett i hovedsak likt: Mens noen samfunnsinteresserte søkte å forstå konsekvensene av beslutninger og handlinger, tilnærmet andre seg stormaktsspillet ut fra en absoluttistisk grunnholdning: De ville alltid stå opp for det gode mens de hindret det onde. Hvordan gav dette seg utslag i praktisk politikk? Først og fremt i holdningen til atomvåpen, det aller mest ødeleggende som fantes i generalenes arsenaler, men også i en allmenn kamp for fred og nedrustning. 

De første vestlige fredsbevegelsene  under den kalde krigen hadde røtter ikke bare i klassisk førkrigspasifisme, men også i ulike kløktige initiativer som Stalin og hans folk klekket ut til bruk i kampen mot fiendene i vest. Etter Sovjetunionens fall vet vi at det var sant det enkelte den gang mistenkte, men som andre viftet bort som kommunisthatende hysteri: Mange av de folkefront-pregete vestlige fredsbevegelsene var finansiert og styrt fra Moskva, noen direkte, andre indirekte. Sovjetiske etterretnings- og påvirkningsagenter la stor vekt på slik virksomhet, og den var ikke uten effekt. Mange var de som av idealisme og genuint fredsønske deltok i et spill hvis hovedsakelige underliggende motiver var andre enn det de selv forstod.

Etter Stalins død vokste utover 1950-tallet en ny, stort sett ikke-kommunistisk fredsbevegelse frem dominert av betydelig folkelig motstand mot atomvåpen. Bevegelsen fikk stor politisk tyngde også i vårt land. Ikke bare snevret den inn grensene for hvilke militære virkemidler det norske forsvaret kunne tillates å bruke i sin planlegging av motstand mot eventuelle angrep, men selve partilandskapet ble omkalfatret som følge av fredsorganisasjonenes virke. Kronisk indre uenighet om utenriks- og sikkerhetspolitikken innen Arbeiderpartiet (Ap) ledet til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), hvis politiske ståsted var omtrent midtveis mellom Ap og Norges kommunistiske parti (NKP). Femten år senere fant en ny organisatorisk endring sted etter den opprivende striden i forbindelse med EF-avstemningen i 1972, og et nytt parti ble dannet bestående av SF, enda en kontingent frafalne Ap-folk samt de minst Moskva-tro delene av NKP. I tiden etterpå utgjorde de nevnte krigs- og atomvåpenmotstanderne, stundom sammen med sine politiske søstre og brødre enda lenger til venstre, kjernen i all parlamentarisk så vel som folkelig NATO-motstand og fredsaktivisme i Norge.

Fredsforkjemperne fulgte stort sett prinsippet om at man best oppnår godhet og fred i verden ved å stille seg bak alle små, praktiske tiltak, og naturligvis også større initiativer, hvis mål det er å minimere rustningsnivåene. Bare litt satt på spissen gikk de gjennomgående mot all statlig voldsanvendelse, inklusive forberedelser til samme, selv slikt som var ment å skulle forsvare vårt eget land og levesett. Å bevare livet var det viktigste, sammenfattet i slagordet «Heller rød enn død!». Gitt at forholdene i Øst-Europa og Sovjetunionen var som de var, ble det naturligvis til at langt de fleste demonstrasjonene og protestene fant sted i vestlige byer og var rettet mot vestlige våpen; de tjente følgelig objektivt sett sovjetiske interesser og ble da også delvis, likt forløperne under Stalin-tiden, hjulpet frem av kommunistiske organisasjoner og penger. Dette så imidlertid ikke ut til å bekymre de tusener av idealistiske fredsvenner i Norge og andre land; de kjempet jo bare mot krig og for fred, og tanken virket ikke å slå dem at summen av de mange «gode gjerningene» kunne være kontraproduktiv, at de faktisk skadet mer enn de gagnet.

Samme tankeløse godhetsimperativ gjøres i dag gjeldende av samme slags mennesker som for en dryg generasjon siden stod i spissen for kampanjene for vestlig nedrustning, enten de gamle fredsvennene selv eller deres åndelige sønner og døtre. I dag er det imidlertid innen en annen hovedtematikk at aktivistene og deres mer lavmælte støttespillere manifesterer sin kompromissløse godhet, nemlig i holdningen til migrantene som fra Afrika, Midt-Østen og Asia illegalt tar seg inn i Europa. «De godes» mindset – deres tankegang – er uforandret: Ved hver korsvei påstår de seg å hjelpe nødstedte mennesker. Siden de gjør «lutter gode gjerninger,» går de ut fra som selvsagt at det kumulative sluttresultatet må bli «best mulig for flest mulig.» De som følger et annet tankesett og forsøker å skjønne hvilke langtidskonsekvenser ulike politiske tiltak og beslutninger kommer til å innebære, aksepteres i bunn og grunn ikke som etisk likeverdige, for de følger ikke «godhetens lov».

Det ville vært vidunderlig dersom dagens godhetstyranner (jeg vet at uttrykket er en rød klut for mange, og det er godt mulig at jeg er i overkant provoserende når jeg faller for fristelsen til å bruke det) hadde villet skjele til forrige generasjons do-gooders og lært litt. For hvilken virkning var det forgjengernes gjerninger faktisk hadde innen «the greater scheme of things?» Formulert på annen måte: Bidro fredbevegelsene til kommunismens kollaps og den påfølgende nedrustningen mellom USA og Russland?

Tvert imot, det var Reagan og en tøff amerikansk politikk som tvang sovjetisk kommunisme i kne, som ikke gav etter for europeiske forsøk på utpressing i godhetens navn, men isteden satte hardt mot hardt og rent faktisk vant den kalde krigen. Det var denne fred-gjennom-styrke-politikken som fikk fjernet atomstridshodene rettet mot europeiske storbyer og på 80- og 90-tallet og resulterte i en nedrustning hvis like verden aldri hadde sett. Hadde de ansvarlige derimot gitt etter for fredsaktivistenes stadige skrik om konsesjoner og imøtekommenhet, om å vise mildhet og «gå foran med et godt eksempel,» er sannsynligheten stor for at Berlin-muren aldri hadde falt. Det var altså ikke fredsaktivismen, men konsekvent realpolitikk bygget på egen fasthet og styrke, som overvant kommunistisk ufrihet og til sist vesentlig reduserte krigsfaren. 

Jublet fredsvennene for Reagan og amerikansk politisk og militær styrke da alt var over og ingen sovjetisk-amerikansk krig var blitt utløst? Selvsagt ikke; forakten for «uansvarlig westernmentalitet» forble like fastspikret i aktivistenes måte å tenke på som før. Et ytterligere oppsving fikk antiamerikanismen for et par år siden da noe helt uakseptabelt skjedde: En ny president, Trump, ble valgt, og han stod for alt det progressive på begge sider av Atlanteren forakter og frykter mer enn noe annet. Igjen formelig eksploderte stemningen blant global-liberalerne i blind, hatsk avvisning av det nye, flasket opp som de er på vel tilrettelagt, ensidig informasjon. Igjen dryppet forakten fra Akersgatas penner og i rapportene til de «ansvarlige» etermediejournalistene på Marienlyst.

Skal man i dag være sikret posisjon og reputasjon som et godt menneske innen norsk offentlighet, så må man fremstå som «raus» overfor verdens migranter nærmest uansett hvorfra de kommer, men ganske særlig dersom de stammer fra afrikanske og arabiske land. Hos oss må disse nye «jordens fordømte» gis en trygg havn og et godt liv, dette er vår plikt qua anstendige medmennesker. Hva konsekvensene av migrasjonen til slutt måtte bli for nasjonen Norge, er det uanstendig å spørre om; alt vil angivelig «gå seg til.»

Det ligger en nærmest bisarr uansvarlighet i slik mangel på konsekvenstenkning. Ganske som for tidligere tiders fredsaktivister, gjelder det også for dagens «gode» å gjøre – og bli sett mens de gjør! – de «riktige» tingene i enhver situasjon. Totaliteten vil da bli den best mulige, tror de, for summen av mange gode enkeltgjerninger kan ikke i disse menneskenes forestillingsverden bli annet en etisk god. Intet har de lært av forrige generasjons fredsaktivister som de facto skadet og satte i fare den skjøre fred som ble opprettholdt gjennom systematisk styrkeutvikling og fasthet.

Samme markskrikerske holdning leder innen dagens politiske virkelighet til at man chartrer «out of Africa»-ferjer som plukker opp migranter like utenfor Libyas kyst, holder opp «refugees welcome»-skilter i møtet med de nyankomne, forsikrer at «dass schaffen wir» og øver vold på selv den mildeste aldersrealisme for å kunne inndefinere unge menn i barnekvotene (kvinnen som skriker «ja, men barna, tenk på barna!» i dette klippet er skremmende typisk) slik at flest mulig skal få bli i «humanistiske stormakter» som Norge og Sverige. Mens alt dette skjer og godheten formelig fråder om munnen på de engasjerte, bombarderes enhver som stiller spørsmål ved den overordnede klokskapen i «varmt hjerte, åpen armkrok»-politikken, med mediale moralbannbuller og presses ut i en etikkens helheim der det er ensomt og kaldt. Man spør seg igjen: Tenker de overhodet ikke gjennom følgene av hva de gjør, de prektige, spør de seg aldri om de påstått gode gjerningene virkelig er effektive, om de faktisk gjør mer nytte enn skade? Dessverre er vel svaret nei; aktivistene er i bunn og grunn «beyond salvage.» Skulle staten og samfunnet bukke under som følge av alt uvettet, vil de bare gråte enda litt mer og forvente at noen, en eller annen, skal trå til og hjelpe.

Når en ny generasjon godhets-ekshibisjonister nå gjentar samme type kontraproduktive adferd der emosjoner alene får styre adferden i viktige samfunnsspørsmål, er det ikke bare trist, men også et demokratisk problem. Ordentlig voksne mennesker oppfører seg ikke slik. De som er kloke, beveger seg fra tidligere kurs ett steg om gangen, hvis overhodet, og med «safety first» som rettesnor og prinsipp.

De som tillater at omfattende samfunnsheterogenisering gjennom migrasjon skjer i et land som Norge, viser ikke fornøden klokskap. De er ikke ansvarlige, men narsissistisk poserende. Adferden er farlig ikke bare for oss, men også for landene migrantene forlot. Resultatet er ingen vinn-vinn-situasjon, men en tap-tap-trussel mot fremtiden. At politikerne har latt dette skje uten å innse at «føre var»-prinsippet nærmest roper ut advarsler mot tankeløysa, er knapt til å tro. Jeg kan bare håpe, be og arbeide for at folket skal klare å styre sine ledere tilbake til mer velprøvete prinsipper for hvordan man møter stormfullt vær og andre farer: Det er ingen skam å snu!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-