Kommentar

I Romerriket fikk tyrannen Sulla laget proskripsjonslister som ble til dødslister. Det var en praksis tyrannene i det 20. århundre skulle overta, og i et helt annet omfang.

Slike lister forutsetter kartlegging og innhenting av navn. Det forutsetter en systematikk som røper sterk motivasjon. Motivasjonen i Olaf Olesens tilfelle var at han arbeidet for Sovjetunionen. Han gikk i en annen makts tjeneste. Det er definisjonen på forræderi. At Olesen kalte seg kommunist og idealist, forandrer ikke på dette. Om ikke Olesen kjente det fulle omfang av Stalins forbrytelser, så visste han godt at Sovjet og vestmaktene hadde et spent forhold som raskt utviklet seg til åpent fiendskap etter krigen. Det var derfor listene ble laget. Sovjet ønsket å vite hvem som var potensiell venn og hvem som var fiende – i Danmark.

Den jakobinske terror mistrodde borgerne og ville titte inn i deres hoder. Den bolsjevikiske terror utviklet dette til organisert paranoia. Det holdt ikke å bedyre lojalitet, man ville granske hjerte og nyrer.

Denne ideologiske renhet gjorde at kommunister i Vesten følte seg berettiget til å spionere på medborgere og utlevere dem til KGB.

Den sovjetiske innflytelsen fantes på forskjellige nivåer. Mange innen kultur, akademia og politikk var nyttige idioter. De kjøpte troen på en tredje vei, og ville likebehandle Moskva og Washington. De nektet å ta inn over seg at det handlet om to helt ulike systemer. Denne mentalitet skapte et klima som gjorde det mulig for virkelige spioner å operere.

Selv etter Murens fall har denne mentalitet blokkert for et oppgjør med kommunismen og de som løp dens ærend.

I Danmark har historikeren Bent Jensen fått adgang til PETs arkiver. Det skjedde under Anders Fogh Rasmussen som opprettet et eget institutt for kaldkrigsforskning. Jensen er seig og utholdende. Mye står og faller på enkeltpersoner som ham. Mot seg har han en falang av mennesker som holder sammen: de sørger for at deres versjon av historien går seirende ut. Ironisk nok er dette mennesker som viser til at seierherrene skriver historien. De sier dette i en maktkritisk tone, for å vise at de selv er bedre, når realiteten er at de selv er de mest selvrettferdige og manipulerende. Deres særkjenne er en egen arroganse: for å bevare selvbildet og fasaden må det ikke skrapes i lakken, fliker av sannheten må ikke ut. Derfor kjempes det drabelig for at historier som Olesens ikke skal komme ut.

Historien om den kalde krig er således ikke over. Kampen om den pågår fortsatt. Jyllands-Posten har tidligere avslørt at Danmarks Kommunistiske Parti, DKP, mottok store pengebeløp fra Moskva, helt opp til vår tid, da Ole Sohn var leder. KGB-mannen som utbetalte pengene sto frem og fortalte at Moskva førte nitidig kontroll med pengeutbetalingene. Det er utenkelig at ikke Ole Sohn kjente til overføringene.

Ole Sohn er i dag næringslivminister i den danske regjering.