Kommentar

Vesten er inne i en utvikling der varsellampene blinker. Når vold utspilles i gatene, og politiet er trengt på defensiven og mangler politisk ryggdekning, har man tatt de første skritt mot en utvikling som det finnes tallrike historiske eksempler på hvor fører hen. 

I denne tid da frihet aktes lite – innledningen er stjålet fra André Bjerkes fantastiske hyllest til Norges Jeanne d’Arc, Kjerringa mot strømmen – høres ofte fra dem på toppen at vi opposisjonelle må være oss bevisst hvilket ansvar vi har når vi omtaler andre mennesker eller ting som skjer i samfunnet. Ikke bare er ord makt, sier de mektige, hvilket jeg er enig i, men ord dreper til og med; i det minste gjelder dette ufølsomheter som folk på høyresiden påstått hatefullt vrenger ut av seg når de karakteriserer alt de – altså vi – ikke liker ved det vestlige, hensynsfulle, postmoderne samfunnet. 

I dag vil jeg titte dem litt i kortene, de profesjonelt vennlige politikerne og samfunnsingeniørene som sitter med samtidsmakten. Hva er forholdet mellom deres anbefalinger og praksis? Hvilke ord og vendinger er det de selv benytter seg av, de som er så oppmerksomme på hvor farlig språket kan være i andres munn og penn? For vi har vel ikke å gjøre med (ironivarsel!) dobbeltmoral fra samfunnselitens side?

Å prøve å forstå samfunnsutviklingen uten å anlegge et historisk perspektiv overskrider vide grensen mot det tåpelige, så jeg velger å begynne denne refleksjonen med et tilbakeblikk på menneskehetens første store og «vellykkede» forsøk på å skape et idealsamfunn bygget på rasjonalitet, den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. De var særdeles grundige der til lands og på den tiden, og dessuten nærmest naivt besatte av muligheten for å skape noe nytt og framifrå på fornuftens grunn, barn av opplysningstiden som de var. 

Derfor begynte Robespierre og hans revolusjonskamerater med å endre navnene på alt gammelt fra byer og gater til årets måneder, for slik å bli kvitt den irrasjonelle og fremskrittsfiendtlige historiske arven som menneskene bar på; bare slik kunne et nytt og rettferdig idealsamfunn bygges uten at overtro og misforståelser kom i veien. Særlig hardt gikk det ut over alt som hadde med kristendommen å gjøre. Som symbol på prosjektet satte man en statue av rasjonalitetens gudinne inn i selveste Notre-Dame; her skulle ingen tvil råde om hvilke mål som gjaldt, om hvilken retning man ønsket å gå i for å sikre en ny og rettferdig lykke for de hittil undertrykte.

Det gikk ikke så bra i praksis, som vi vet, hverken for Robespierre, de andre førende revolusjonære eller folket i sin alminnelighet. Dermed fikk vi det første historiske beviset på at «revolusjonen eter sine barn», men langt fra det siste. For siden er lærdommen repetert i nye og store revolusjoner i Russland, Kina og mange andre land; alle hadde de som viktig komponent at de nye makthaverne ville endre folks tankesett ved å tvinge dem til å bruke et modifisert språk. Ennå i dag finnes det mange som hegner om idéene og retorikken fra den gang, og som absolutt ikke vil innse at det man sa hang sammen med det man gjorde. For sinnelagsetiske maktmennesker har det til alle tider gjeldt at det er de andres ordvalg og påstander som skaper ulykke, ikke de egne, for selv vet de jo så godt at motivene som styrer og styrte handlingene, er av edleste karat. Og da kan vel ingen grunnleggende feil hefte ved prosjektet, kan det, ikke når politikken rulles ut i henhold til slike storslåtte og innlysende gode planer? 

I Norge har vi alltid vært velsignet sidrumpa hva gjelder samfunnsrevolusjoner. Vår latskap redder oss, for ofte er det klokt å «sitte på hendene» slik at man ikke ender opp med brå galskapspolitikk. Men vi har da hatt våre forsøk på å endre språket politisk her også som ledd i en større samfunnsomveltning, og selvfølgelig da i sosialistisk retning. Jeg sikter til arbeidet under særlig de første tiårene etter krigen på å skape et nytt norsk språk, samnorsk, som skulle bli syntesen av riksmål og landsmål, eller bokmål og nynorsk om du vil. Det var ikke like mye sprengkraft i bataljen som over kulturrevolusjonen i Kina omtrent samtidig – man skal definitivt ikke overdrive -, men visst så vi et eklatant eksempel på sosialistenes gamle innsikt om at «maktens språk er de mektiges språk». Vi som gikk på skolen mens det begav seg, ble holdt strengt i ørene under stilskrivingen og statsmetrologer fikk enda strengere beskjed om å si «snø», ikke «sne». Politiserte byråkrater bestemte mens kritikk fra kulturpersonligheter som førnevnte Bjerke stort sett ble oversett. Språkspørsmål skal avgjøres gjennom «demokratiske prosesser», het det seg. Sagt enkelt betyr det at den som har politisk makt, bestemmer over språket.

Kampen om samnorskens rolle døde etter hvert hen i kongeriket, men isteden har vi i dag fått en ny variant av politikerbestemt språk tilpasset dagens maktbrynde. Dette orwellske nyspråket skal ikke bare være kjemisk fritt for hat – det har nemlig vist seg at vi som kritiserer samtidens maktpolitikk, er så urimelig hatefulle -, men det skal også være fritt for alt som kan krenke sårbare individer og grupper. At forandringene dessuten støtter de samme maktmenneskenes forsøk på samfunnsomforming, er formodentlig en helt utilsiktet sideeffekt.

Vi har i USA og Storbritannia sett hvordan identitetspolitikk skaper en woke-mentalitet som gjennomsyrer alt fra institusjoner til synet på samtidstilpassede dukker, både hva etnisitet og kjønn angår. Også her hjemme har vi tilløp til lignende selv om noen av tilfellene  definitivt fremstår som værende av det galnere slaget, slike som man mest fristes til å trekke på smilebåndet av. At sterke internasjonale krefter står bak årsakstriaden tvunget språk-tvungen tanke-tvungne handlinger – rekkefølgen kan sikkert byttes om uten at interaksjonslogikken lider skade -, ser vi også andre eksempler på når norske «ansvarlige politikere» fungerer som lydige klakører bak kampanjer mot et gjenstridig folk. Nå sist var det FNs initiativ for å skape «bedre likestilling gjennom et mer kjønnsnøytralt språk» som påkalte oppmerksomhet. Fremstøtet var akkurat så intellektuelt ubehjelpelig som man er blitt vant til fra den kanten. Men de er i det minste ivrige og eksperter på å syntetisere ambisjoner med en forbløffende vilje til godhetsposering, det skal de ha. 

Samtidig som jeg med den beste samvittighet latterliggjør de liksomgodes tankegang – den uuttalte forestillingen om at noen merkelig ondsinnede og liksom uekte revolusjonære nærmest litt sånn tilfeldig fikk kontroll med hendelsesforløpet på de mange mislykkede omveltningene vi kjenner fra historien, men at man selv og den nåværende aktivistrørsla nok skal klare å skape en vellykket revolusjon neste gang noe slikt forsøkes -, så ønsker jeg også å legge inn noen advarsler til både meg selv og andre, noen logiske bremseklosser eller endog sperrer blant alt det spydige, samt presiseringer av hva jeg ikke påstår med kritikken. Jeg sier ikke at alle forsøk på å skape bedre samfunn på fornuftens grunn er dømt til å mislykkes, absolutt ikke. Jeg påstår heller ikke at advarende «slippery slope»-argumenter har generell gyldighet når man iakttar hvor galt det har gått før med å få i stand radikale forbedringer. Man kan godt gå inn for kommunalt drevne barnehager uten å ende opp med GULag, akkurat som man kan innse og også si, at kulturelle så vel som intelligensmessige forskjeller finnes i samfunnet, også på gruppenivå, uten at man derved tar til orde for en utvikling som innebærer rasediskriminering, segregering og, til sist, massemord. Det tjener lite til å karikere sine meningsmotstanderes politiske ståsteder hvis man mener at en sivilisert samtale er av verdi.

Men likevel, det er ikke noe tegn på klokskap dersom man gjentar den samme feilen gang på gang og hele tiden forventer at resultatet plutselig skal bli svært mye bedre. Veien til ekte fremgang for samfunnet mellom mennesker går ikke via stadig sterkere tvang ovenfra slik at «de underordnede» skal oppføre seg bedre hvoretter alt mirakuløst blir fint for alle, men ved at menneskene selv – ved gradvis økende innsikt som kommer nedenfra og innenfra – skaper forhold seg imellom som leder til mer godt enn vondt. Godhet kan ikke kommanderes ovenfra enten ordrene utgår fra autoritære liberalere eller guder som krever lydighet. 

Vi ville ikke ha det slik før og vi vil ikke ha det slik nå. Ingen formyndere skal kunne bestemme over nordmenns tanke, tale eller gjerninger. Snikforsøkene på å ta fra oss vår intellektuelle selvstendighet er like vederstyggelige som alle andre forsøk på å redusere menneskenes frihetsgrader under påskudd av at bare slik kan man skape et mindre konfliktfylt samfunn. 

Visse ting er ikke til salgs. Friheten er blant dem. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også