En revolusjon er en brå omveltning av et eller annet, gjerne både hva endringstakt og –retning angår. Ofte forbindes revolusjoner med maktbruk og slåssing i gatene hvilket historisk er helt på sin plass (jamfør de franske og russiske revolusjonene i 1789 og 1917, respektive), men ikke alltid må blod flyte. Ikke minst i nyere tid har vi opplevd slikt som fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia (1989; det flotte gammeltorget med Jan Hus-statuen midt i Praha stod sentralt) som traff tidsånden så meint at kommunistene etter kort tid fant å måtte gi fra seg makten. Stundom kan revolusjoner dessuten være begrensede – iallfall i begynnelsen – til bare ett eller få områder selv om de ellers er politiske og allmenne etter sin natur, og da kommer vi inn på dagens tema: kulturrevolusjoner. Også disse kan være enten blodige eller gå mer stille for seg noe vi skal se to mektige eksempler på, et av hver sort. 

Kulturrevolusjonen i Kina (omtrent 1966-1976) var et viktig element i Mao Zedongs omveltning av det kinesiske samfunnet for å fjerne de siste rester av ikke-kommunistisk tenkning. Svært kort skjedde følgende: Mao og andre ledende kadre i KKP fikk lojale ungdommer til å begynne direkte aksjoner mot «klassefienden», ikke minst lærere og intellektuelle, for derved å knuse all makt og innflytelse som ikke hadde rot i partiet. Situasjonen akselererte som slikt har for vane (historikken rundt de nevnte franske og russiske revolusjonene illustrerer tendensen til overmål), og til sist fant partitoppene å måtte stoppe de voldelige hordene av historieløse og manipulerte ungdommer før revolusjonen spiste altfor mange av sine egne barn. Dette gjorde man med en resolutt voldsomhet som nesten kun påtreffes i totalitære samfunn, og ganske særlig under revolusjonære forhold, men man lyktes: En ny, pseudofredelig normalitet ble oppnådd, men i denne postrevolusjonære tilstanden var KKPs maktstilling bekreftet som en uomtvistelig og integrert del i enhver videre utvikling. Føyet du deg ikke, ble du drept, iallfall «omskolert». Den senere innføringen av en slags markedsdrevet økonomi i Kina har ikke på noe vis rokket ved Partiets absolutte maktmonopol i landet.

Omtrent samtidig med den kinesiske kulturrevolusjonen skjedde vesentlige og brå forandringer også i vestlige samfunn, om enn ikke ledsaget eller drevet frem av samme voldsbruk som i Kina. Omveltningen begynte på kulturens område, hvorfor det gir god mening å kalle det hele en kulturrevolusjon, men har siden fortsatt og medført massive politiske så vel som andre endringer. Selv om året 1968 er blitt stående som symbolsk, startet den vestlige kulturrevolusjonen selvsagt før og, fremfor alt, den varte mye lenger, faktisk like inn i våre dager som vi skal komme til. For det er først i nåtiden at effektene av omveltningene som bærer 68-stempelet, er blitt allment erkjent som dominante på et flertall samfunnsområder.

Fredelige revolusjoner med et kommunistisk tilsnitt og innhold kan som metode og prinsipp spores 100 år tilbake til den italienske kommunisten Antonio Gramscis tenkning. Han innså at blodig maktovertagelse ad modum russisk 1917-modell ikke passet for industrialiserte, velutviklede samfunn. I Vesten måtte man isteden vinne frem gjennom en «lang marsj gjennom institusjonene», mente Gramsci, en gradvis og helst umerkelig infiltrering og overtagelse av borgerlige maktskanser innenfra. En slik fremgangsmåte ville etterlate revolusjonsmotstanderne hjelpeløse når de omsider skjønte hva som var i ferd med å hende. 

Så skjedde det da at beat-poetene lanserte sitt angrep på det standard-borgerlige USA fra 50-tallet av, p-pillen kom og sex-livet ble friere, hippie-bevegelsen og et utall hittil ukjente droger ble introdusert, musikken ble ny og opprørsk, idealistisk så vel som voldelig motstand mot Vietnam-krigen vokste frem, en ny kategori intellektuelle som Herbert Marcuse, Susan Sontag og andre feminister fikk innflytelse, allmenn «demokratisering» av universitetene skjedde etter progressiv mal og en bred vifte av andre venstre-saker utviklet seg til sentrale politiske stridsspørsmål i Vest-Europa og USA utover 60-tallet.

Denne nye politiske dagsorden representerte en like frodig som usalig blanding, men etter hvert tok de progressive og radikale (ordene hadde i praksis samme betydning) mer og mer over mens flower power-falanksen av revolusjonen stumpa røyken, billedlig så vel som bokstavelig. Da aktivistgenerasjonen endelig kom seg ut av universitetene, tok mange av dem med sine gamle meninger og delvis også adferden inn i det nye livet som «voksne og ansvarlige». Kort fortalt betydde dette at samfunnets tradisjonelle merkesteiner ble flyttet et godt stykke over mot venstre. Dette medførte i sin tur at da 68-erne selv ble gamle, hvilket nå er skjedd, var det ikke lenger motstandskraft igjen innen «the establishment» når raddisenes etterfølgere begynte å skrike ut en ny runde med krav om «rettferdighet», «demokrati», «likestilling» og lignende. De hvis oppgave det skulle være å verne samfunnet mot oppløsningstendenser – innen mediene, statsadministrasjonen, skoleverket, kirken og så videre – hadde det helt enkelt ikke i seg å yte motstand mot kravene som kom, især når sistnevnte ble gitt skinn av å dreie seg om «frigjøring», «antirasisme» og annet fra øverst på venstresidens slagordliste. Om de ikke husker annet fra sin ville ungdomstid, dagens mektige, så glemmer de ikke at «trusselen (eller fienden) alltid kommer fra høyre», så da er det vel bare rett og rimelig å legge seg på ryggen for woke-revolusjonen som nå fjerner liberalitetens grunnstrukturer én etter én?

Det er denne utviklingen jeg har i tankene med overskriftens «permanente kulturrevolusjon». 60-tallets intellektuelle og moralske løssluppenhet var ikke en fase som gikk over, tvert imot hadde omveltningen konsekvenser som vi først i dag ser de alvorligste følgene av. For så forbasket er nå engang virkeligheten ordnet at man ligger som man reder; det nytter ikke å påberope seg hverken bevisstløshet (eventuelt kjemisk indusert sådan) i gjerningsøyeblikket, ung alder og manglende forståelse eller – det aller vanligste – at «vi mente det vel og ville bare føle oss fri» for å bortforklare det som er skjedd. 

Hvilke skader dreier det seg så om? Jeg velger å ikke si mer om de overfladiske fenomenene enn alt er nevnt selv om listen ovenfor ikke er ens i nærheten av komplett, men konsentrerer isteden omtalen om et par grunnleggende forandringer. Nøkkelordene er stolthet og skam.

Stoltheten over egen nasjonal bakgrunn plukkes systematisk ut av unge som læres opp i henhold til den nye tidsånden. Sentralt i denne nedbrytende «pedagogiske» virksomheten står konsentrasjonen om alt det grusomme «vi» gjorde for tusen år siden mot muslimene under korstogene (derimot legges ingen vekt på at muslimene tre hundre år før med vold erobret størstedelen av det stort sett kristne Sør-Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika) og våre synder som slavedrivere og kolonisatorer; alt dette utgjør den historiske hovedgrunnen for andre folkeslags massive motvilje mot Den Hvite Mann. Selv nordmenn, som definitivt ikke har noen imperialistisk bakgrunn hverken å skryte av eller det motsatte, slås i hartkorn med de øvrige melaninfattige. Vi er jo tross alt hvite, alle sammen, ikke sant, og kollektiv skyld er og blir kollektiv skyld. 

Parallelt med den tilintetgjorte stoltheten over egen nasjon og historie (vår suksess skyldes angivelig en kombinasjon av flaks og at vi har utbyttet andre, den er med andre ord intet å være kry over) bygges systematisk skyldfølelse hos dem som vokser til og skal finne sin naturlige plass «in the greater scheme of things». For stolthet og skam er for emosjonelle speilbilder av hverandre å regne; stiger den ene, synker den andre og vice versa. Stolthet hadde dessuten å gjøre med det gamle mannlige bildet av hva vi er, og som er utgått på dato. Nå skal man isteden være lei seg og vise at man kan gråte. Det er ikke fritt for at i hvert fall jeg er blitt grundig trett av det nye, feminiserte mannsidealet som forsøkes skapt.

Kulturrevolusjonen som nå har pågått i rundt regnet 60 år, har skapt hjelpeløse borgere, slike som trenger staten for å klare seg og er grunnleggende usikre på sin egen rolle og status. Slike mennesker er det lett å styre, de gir fort etter når kravene til adferdsendring formuleres som etiske nødvendigheter. 

Ingen andre kan hjelpe oss ut av dette selvoppgivelsens uføre. Vi må med andre ord makte å løfte oss selv opp etter håret. Lett blir det ikke, men klarte von Münchausen  karstykket, så bør vel også nye generasjoner nordmenn og europeere få det til. Skam få den som ikke forsøker og bidrar med sitt, i alle fall, for her snakker vi virkelig om en dugnad av dimensjoner, ikke noen fuskedugnad av den typen samtidens politikere jevnlig annonserer når de skal lure folket med på nye samfunnsreformer. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her