Kommentar

William Blake Isaac Newton (1795)

Maktmennesker er mektige – akkurat den påstanden kan ikke bestrides hverken empirisk eller logisk – men de er ikke allmektige. Noen ganger prøver de å bite over for mye. Da blir de satt på plass selv om det kan ta ufyselig lang tid før virkeligheten fillerister dem. Slik var det før, og slik er det ennå. Vi skal se på et par-tre riktig gnistrende historiske eksempler på mektige menneskers overmot før vi etter hvert går over til samtiden og mer kontroversielle situasjoner og stridsspørsmål.

En av vitenskapshistoriens mest berømte konflikter mellom en enslig sannhetssøker og representanter for den øverste samfunnsmakt fant sted tidlig på 1600-tallet da kirkens menn prøvde å få Galileo Galilei til å tilbakekalle sin støtte til det heliosentriske verdensbildet (jorden går rundt solen, ikke omvendt) som, etter utgivelsen av Kopernikus’ bok «Om himmelsirklenes omdreininger» et halvt hundreår tidligere, var i ferd med å slå igjennom. Det sies at Galilei en gang forsøkte å få sine inkvisitorer og dommere til å se med egne øyne i teleskopet hvordan Jupiters måner beveget seg rundt kjempeplaneten, hvilket han mente ville tvinge dem til å tenke selv og nytt, men intet hjalp. Trusselen om dødsstraff for blasfemi rykket nærmere (kollegaen Giordano Bruno var 17. februar 1600 blitt bålbrent på Romas blomstertorg for lignende oppsetsighet), og til sist gav Galilei etter og gjorde som kirken krevde. Historien – eller legenden; hva som virkelig skjedde, vil for alltid forbli uklart – forteller imidlertid at da den gamle mannen hadde gjort avbikt og derved reddet sitt liv, mumlet han ordene «Eppur si muove» (og dog beveger den seg). De kunne tvinge ham til med leppene å støtte påstanden om jordens sentrale ubevegelighet, de mektige, men sant var det likevel ikke det de hevdet.

Pi, forholdstallet mellom en sirkels omkrets og diameteren, er et ugreit tall for alle pragmatikere uten matematisk sans. I dag vet selv halvstuderte røvere at 3,14 gir bare en passe brukbar tilnærming til den korrekte verdien av dette irrasjonelle forholdstallet (rekken av sifre etter ,14 fortsetter i det uendelige) hvilket selvsagt er til betydelig ergrelse for alle som vil ha A4-orden i sysakene. Mange tiltak er opp gjennom historien truffet i sakens anledning av mektige menn hvis vane det er å ordne opp i utydeligheter og rot. Senest mot slutten av 1800-tallet gikk det eksempelvis så langt at delstaten Indianas lovgivende forsamling vedtok at Pi innen deres jurisdiksjon skulle være det hele tallet 4, hverken mer eller mindre. I følge historien var en tilfeldig nærværende professor senere instrumentell i å få stoppet galskapen da saken skulle viderebehandles i senatet. I alle fall denne ene gangen mislyktes forsøkene på å bestemme «sannheten» gjennom samfunnstoppenes fiat

Tro endelig ikke at vi er i beit for underlige samtidseksempler på lignende adferd fra Maktas side. Jeg velger likevel å nøye meg med å holde frem to som det ikke er enighet om – OK, det blir nok to og et halvt; jeg lot meg friste til enda et lite, politisk betent eksempel fra grenselandet mellom historie og nåtid – og som følgelig oppfattes som langt mer interessante. Begge har å gjøre med likheter og forskjeller mellom grupper av mennesker.

Norske aviser gasset seg like etter nyttår med noen småbrokker av historien om vitenskapsmannen James Watson som, sammen med den noe eldre Francis Crick, i 1962 mottok Nobel-prisen  i fysiologi eller medisin for å ha oppdaget strukturen av vårt arvestoff. Trolig er ingen medisinsk-vitenskapelig æresbevisning i moderne tid oppfattet som mer velfortjent (vi ser i sammenhengen bort fra om også Rosalind Franklin og/eller Maurice Wilkins burde vært hedret; slike diskusjoner finnes alltid og de er vårt aktuelle perspektiv uvedkommende), og Jim hadde vært bare 22 år gammel da det aktuelle forskningsarbeidet ble publisert. Han var definitivt ingen tosk og mannen har også siden hatt en flott vitenskapelig karriere om enn tidvis krydret med utsagn mange har oppfattet som uvørne.

I en alder av nå 93 år har han igjen fått begeret til å flyte over, meldte avisene som mer enn antydet at vi her hadde å gjøre med en gammel, hvit, nærmest tøvete og forstokket mann som begikk seriedumheter. Watson hadde nemlig på nytt (første kjente tilfelle var på 80-tallet; dét kuppet kostet ham massevis av penger og jobben som direktør for et berømt forskningssenter) uttalt offentlig at «there’s a difference on the average between blacks and whites on I.Q. tests. I would say the difference is, it’s genetic». Det ble fyr i helvete, som alt antydet, noe Dagbladets oppslag eksemplifiserte. Den gamle hadde nemlig begått den absolutte synd, å si at det finnes viktige, statistisk målbare ulikheter mellom raser, altså disse etniske gruppene (ukjære barn har minst like mange navn som kjære) hvis selve eksistens stadig benektes av de politisk korrekte.

Problemet for de moralsk forargete og sjokkerte kritikerne er at Watson har faktisk rett i det han sa, iallfall delvis. Sitatet ovenfor inneholder dels en virkelighetsbeskrivelse, dels en vurdering av samme. At afrikanskættede svarte scorer lavere enn hvite og (i enda større grad) østasiater på I.Q. tester, er vist gjennom over hundre års intelligenstesting; dette er faktisk sant (enhver som ønsker, kan selv lett finne en enorm litteratur om temaet på nettet). Hva så forskjellen skyldes, er derimot et annet spørsmål. Watsons tro eller hypotese («det skyldes genetikk») i sakens anledning, er absolutt rimelig, men kanskje kan forskjellene forklares også på annet vis. Sikkert er i alle fall at man har holdt på med denne typen undersøkelser svært lenge og har forsøkt etter beste evne å gjøre testoppgavene så kultur- og utdanningsnøytrale som overhodet mulig – du all verden som man har forsøkt – men uten at hovedtendensen endrer seg.

Det finnes mange halvvitenskapelige krangler jeg ikke ønsker å ta del i, og raseproblematikk er høyt på listen. La meg bare si følgende til dem som hevder at det er «umulig» at slike intelligensforskjeller finnes eller endog kan finnes: Biologiske seleksjonsmekanismer virker også på grupper av mennesker, ikke bare på dyr og planter. Seleksjonen gjør seg dessuten fortsatt (historisk tid) gjeldende, den er ikke bare noe som fantes for veldig, veldig lenge siden for så på mystisk vis å ha opphørt. Videre: Dersom ulike populasjonsgrupper lever isolert fra hverandre over lang tid og dessuten utsettes for ulike miljøutfordringer, så vil dette med nødvendighet reflekteres i hvilke gener som selekteres for innen gruppene. Er man for eksempel gjennom hundre, for ikke å si tusen, generasjoner nødt til å planlegge livet for å klare en hard vinter, så har dette følger for hvilke genkombinasjoner som gis videre, og hvilke som forsvinner. De som klarer planleggingen, overlever og får barn som også overlever, resten dør. I biologien har ting konsekvenser uansett hvilken art man tilhører, slik er det bare.

Det er i forbindelse med nettopp humangenetiske forskjeller jeg helt kort vil minne om (det halve bonuseksempelet!) også et annet maktovergrep mot fagfolk som ikke ville la seg styre av ideologisk-politiske beslutninger, nemlig Stalin-tidens forbud mot moderne genetisk forskning og undervisning. Kommunistlederen og hans halvfaglige lakei Lysenko hadde lamarckianisme-inspirerte idéer om at sosiale omveltninger måtte kunne endre selve genetikken, hvilket satte russisk biologi flere tiår tilbake. Først med det politiske tøværet etter Stalins død begynte man igjen å praktisere ordentlig biologisk vitenskap: Genetiske sannheter eksisterte uavhengig av politisk overbevisning. Lysenko-historien burde få en del av dagens vestlige vitenskapsideologer til å fryse på ryggen.

En annen gruppeforskjell som absolutt ikke tåles innen postmoderne likhetstenkning, finnes mellom kvinner og menn. Disse er ikke bare yin- og yang-kompletterende og likeverdige innen et eller annet metafysisk perspektiv, men like hva alt viktig angår, og dermed basta. Skulle noen ymte frempå om at seleksjon gjennom mangfoldige generasjoner har gitt ulike egenskaper og ferdigheter til dem som tar hånd om barna, sammenlignet med dem som skaffer mat og forsvarer familien mot angrep fra ville dyr og fiender, så blir det bråk. Et aktuelt eksempel i sammenhengen er det nærmest utøylete raseriet som ulike feminister og andre politisk rettroende tømmer ut over Jordan Peterson. Man tåler ikke at forskjellene som finnes mellom kvinners og menns adferd, kan reflektere annet enn «patriarkatets kronisk undertrykkelse av kvinnene». Enhver genetisk forklaring er som å banne i kjerka, om ikke enda verre.

Da er vi inne på hvordan maktmenneskene forholder seg til forskjellen mellom er og bør, for aller helst vil de jo bestemme over begge. Slik er imidlertid ikke verden skrudd sammen uansett hvor stor maktviljen måtte være: Hvordan verden er, det kan ikke bestemmes, det må klarlegges ved hjelp av vel anrettede undersøkelser forutgått og etterfulgt av klok tenkning i sakens anledning. Disse spørsmålene avgjøres nemlig ikke av at noen mektige og selvopptatt viktige – ikke engang tusen professorer, kardinaler eller medlemmer av likestillingsutvalg og antirasistiske aksjonsgrupper – peker med hele hånden og påstår. Til sist taper de som fortegner virkeligheten, altså i siste instans lyver, enten de har sterke meninger om astronomi, matematikk, biologi eller annet. Fagenes egen indre sammenheng og logikk skal avgjøre hva som er sant eller ikke, hvilke utsagn eller påstander som samsvarer med virkeligheten, ikke hva man ønsker å oppnå. Intet er finere og mer verdig i menneskenes intellektuelle historie enn kampen for sannhet, og objektiv sannhet finnes uansett hvor mye postmoderne relativismeforkjempere vrir seg for å påstå noe annet.

Maktmennesker av det ene eller andre slaget kan bestemme hva man har lov å si høyt eller skrive på offentlig papir for andre å lese, men de kan aldri derved kontrollere sannheten, hva som er. Hvordan ting bør være i henhold til rådende ideologi, er derimot en ganske annen skål, og her tar de for seg uten blygsel. At de ved ikke å skille klart mellom er og bør også gjør seg skyldige i en logisk tankefeil, er nærmest for småpoteter å regne i sammenhengen; det la vi denne gang ligge.

Visst gleder det et plaget sinn – og den forhutlede kroppen med, det innrømmes gjerne – å vite at det finnes et domene av virkeligheten der de mektige i prinsippet ikke har større kontroll enn Jørgen Hattemaker. I én sammenheng hjelper ikke all verdens gull, titler, antall reklamemedarbeidere man råder over eller alt annet Makta har tilgang til, nemlig når det gjelder det aller viktigste: Sannheten. Man blir i sannhet «varm kring hjarterøtene» av slikt.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også