Ernst Ludwig Kirchner: Selvportrett som soldat (1915)

Trass i all politisk uenighet tror jeg at de fleste er enig om én ting: Vi lever i merkelige tider. Det er vanskelig å avfinne seg med at dominerende aktører innen samtiden har kastet på båten viktige deler av selve det logiske grunnlaget for vår europeiske virkelighetsoppfatning. Uansett hvor innmari stoda kunne være før, samme hvor sterke motsetninger som fantes og hvor langt unna man var en omforent forståelse av hva som skjedde, så øvde man i hvert fall ikke vold på tankeregelen om at intet kan være både A og ikke-A samtidig. I dag later dette til å være endret, noe jeg skal forsøke å gi politikk-relevante eksempler på. Jeg lover videre at selv de som tror seg å ha en mental sperre mot alt som smaker av logikk og filosofi, vil kunne følge med helt greit. Bruddene mot alminnelig bondevett og klassisk logikk som vi skal svinge innom, er så åpenbart viktige og politisk betente at alle lett vil kunne se deres betydning.

Postmodernismen har i det rike, dekadente Vesten tatt over etter modernismen. Skiftet innebærer at man i toneangivende kretser har forlatt ambisjonen om å finne absolutter og fellessannheter, altså slikt som alle vettuge mennesker bare innse er korrekt, og isteden nøyer seg med at vi i mangfoldets navn skal leve fredelig sammen i henhold til et i praksis uendelig antall alternative fortellinger som alle representerer ulike synspunkter og -sett, og som alle er like riktige. Prinsippet om «hver mann sin høne» (en takk til tidligere Venstre-leder Sponheim for den geniale replikken!) er skiftet ut med «hver mann sin sannhet». Verden er med andre ord blitt relativistisk og horisontal; man kan ikke med suksess pløye seg dypt ned etter vanskelig tilgjengelige sannheter, som vi heller ikke han klatre høyt nok opp til å oppnå et objektivt fugleperspektiv på alskens viderverdigheter. Hvis jeg får slite enda litt mer i den siste metaforen, så innebærer den dessuten at man heller ikke kan oppdage noen gude-gitte sannheter der oppe; også slikt har man kastet på skraphaugen i humanismens navn. 

Forandringer som disse skjer ikke uten motstand, selv om folket har forholdt seg forunderlig passivt. En rekke tiltak på nær sagt alle livsområder treffes for å tvinge de gjenstridige inn i folden, få dem til å akseptere de sentrale «sannhetene» i mangfoldsrelativismen, i det minste sørge for at de ikke øver aktiv motstand mot byggingen av «det nye Norge». Viktigst i sammenhengen er utvilsomt den massive påvirkningskampanjen, kall det gjerne propagandaen, som tar tak i barna nærmest fra begynnelsen av og så følger dem gjennom skolealderen over på universitetene og inn i voksenlivet; det skjer gjennom mange ulike medier. Noe av det mest fabelaktige med den norske ensrettingen er at bare et fåtall merker den eller skjønner at den finnes, hvilket er drevne propagandisters viktigste kriterium på suksess.

Norske journalister forteller lesere, lyttere og seere at vi har verdens beste, mest objektive og uavhengige medier, og nordmenn tror dem. Kun i Sverige har jeg opplevd mer servile holdninger, også der koblet med misforstått selvtilfredshet. Under år i andre land var det få ting som sved mer i min inderlig patriotiske sjel enn å erfare hvor mange landsmenn som faktisk tror på Gro Harlem Brundtlands plumpe påstand om at «det er typisk norsk å være god». Opplæring til kritisk, selvstendig tenkning omtales rett nok fortsatt som et mål for utdannelsen av de unge og fremholdes ved høytidelige anledninger som et nærmest hellig prinsipp, men praksis viser på en helt annen virkelighet.

Det jeg ville ta tak i, var imidlertid en annen og mer spesifikk del av den offentlige «oppdragelsen» av folket til mangfoldig lykke, nemlig i hvilken grad opposisjonelle meninger tolereres i samtiden. Nordmenn er jo, som alt antydet, fremdeles kollektivt stolte over ytringsfriheten slik den fremstår i norsk tapning (eller tankefriheten som Erna Solberg valgte å forsvare da enda et eksempel på redusert ytringsfrihet tvang henne til å kommentere saken), barnaktig fornøyde med at «vi kan si og skrive hva vi vil», men uten å legge merke til eller vekt på tillatelsens hale: «så lenge utsagnet ligger innenfor den konsensus som preger det norske samfunnet». Altså: Ytringsfriheten er absolutt så lenge du ikke sier noe alvorlig avvikende.

Kontrollen med hva folk får mene og si, er i hovedsak allmennpolitisk (man skaper en forståelsesramme som bare de færreste innser har fengselskarakter), men den er også i ferd med å bli både halv- og hel-juridisk. Det jeg da tenker på, er dels mediale tiltak mot slikt som i Trump-krigene av begge/alle parter kalles falske nyheter, men også det nye lovverket mot hatefull tale (paragraf 185). Sistnevnte skal angivelig beskytte et sart og i økende grad krenkbart folk mot «diskriminerende eller hatefulle ytringer». Man vil bekjempe «hat», «forhånelse» og «ringeakt» blant borgerne, hvilket kan hende lyder riktig så prisverdig, men bare så lenge man ikke tenker nøyere etter hvor notorisk upresise disse begrepene er. Slike lovparagrafer kan det ikke være lett å håndheve.

For hvem er det som skal bestemme hva som er hatefullt og ringeaktende, og hva ikke? Jo, de samme kretser innen samfunnet som også har tiltatt seg retten til å avgjøre hva som er falske nyheter eller ikke, hvilket er helt innpå skinnet til å skulle avgjøre hva sannhet er, et spørsmål for stort for selveste Pontius Pilatus i sin tid. Er dagens nordmenn virkelig komfortable med å iføre seg en munnkurv som kun noen betrodde innen staten har nøkkelen til, er det virkelig slik vi mener at vårt demokrati skal fungere?

Til dem som innvender at det jo er rettsvesenet som skal avgjøre hva som er hatefullt, og følgelig rammes av paragraf 185, ikke samfunnsdebattanter, enn si politikere, vil jeg kontre med et motspørsmål: Tror dere virkelig at jussen lever sitt eget liv upåvirket av den til enhver tid dominante politiske konsensus? Selvfølgelig ikke, i denne sammenhengen har relativistene faktisk rett. De ulike grenene av samfunnstreet påvirker hverandre, hele tiden og med klar forbindelse til de felles røttene hvorfra næringen kommer. Hva dette angår er utvilsomt alt forbundet med alt, annerledes kan det ikke være, både i utformingen av lovverket og i den dynamiske tolkningen av samme. 

Kanskje enda tydeligere blir den politiske dimensjonen i slike vurderinger av hva som er sant og akseptabelt respektive usant, hatefullt og ringeaktende, når vi ser på hva mediene gir til beste. Deres selvbestaltede granskningsorgan, Faktisk.no, som skal «avgjøre» hva som skiller riktige fra falske nyheter, er det beste eksempel i så måte. Selvfølgelig er denne type «sannhet» (motsatt den uglesette Sannheten som vi andre forholder oss til, men som postmodernistene mener er ikke-eksisterende, og dessuten uansett uoppnåelig om den hadde eksistert) ytterst relativ, like bøyelig som lavkvalitetsplast. Det som er sant i et venstreperspektiv, er ofte det motsatte for en nasjonalkonservativ og vice versa. Dette har politisk skolerte, tenkende og erfarne mennesker alltid visst, og ikke minst derfor er det at ytringsfrihet er en umistelig verdi, en kvalitet ved demokratiet som skal tillates innskrenket kun når noen kommer med direkte trusler mot andre. Relativistene av alle burde vite at såkalt uavhengige vise menn med ufeilbarlig og direkte tilgang til sannheten, de er virkelig fake news.

I praksis ender man alltid opp med maktmisbruk i tilfeller der kortene er ordnet slik at en viss institusjon eller gruppering sitter med definisjonsmakten i samfunnet, med kontroll over hva som er godt eller ondt, sant eller løgnaktig, hatefull eller akseptabel kritikk. Religioner med utemmet maktbrynde og totalitære politiske regimer har levert eksempler i fleng på hvor galt det typisk går når over-sensorer bestemmer hva andre får tenke og si. Stundom, når de mektige er så vel innplassert i sine maktposisjoner at de ikke lenger behøver å forstille seg, har det hendt at de blir så uforsiktige i omtalen av eget virke at det hele blir komisk, iallfall i et galgenhumorperspektiv og med tanke på at historiens støv for lengst har lagt seg over den aktuelle perioden. 

Som et godt eksempel på nettopp dette vil jeg trekke frem Wiens særdeles populære ordfører rundt forrige århundreskifte, Karl Lüger, som visste det meste om hvordan slipesteinen skulle dras for å oppnå og beholde politisk makt. Antisemittisme var et potent brygg i sammenhengen og samtiden, og et kort Lüger spilte ut når det passet ham. Men samtidig var mannen pragmatiker langt mer enn fanatiker; han allierte seg med enhver som kunne være ham til nytte for stunden og formet «sannhetene» slik det passet ham. Dette kom til uttrykk i følgende typiske Lüger-sitat: «Wer Jude ist, das bestimme ich!».

Konklusjonen av det ovenstående, inklusive Lüger-anekdoten, er den følgende: Det er rett og slett uverdig for et demokrati å ha en maktelite som bestemmer hva som er sant eller usant, hatefullt eller kun uttrykk for akseptabel kritikk og så videre og videre på område etter område. Vi var engang et fritt folk her i landet, vi var borgere som innen svært vide grenser hadde lov til å si vår mening – mer eller mindre elegant, sånn er det alltid – om både leg og lærd, om menigmann så vel som dem med sete rundt Kongens bord. Denne friheten er i ferd med å forvitre under henvisning til at én persons rett til ikke å bli krenket, trumfer en annens rett til å kritisere. 

Utviklingen er ikke bare skammelig, den er også farlig. Ingen samfunnsgrupper har langsiktig interesse av at vi gradvis innskrenker hverandres rettigheter, tvert imot skaper vi da et farligere og mer intolerant samfunn. Dette burde våre politikere vite, men vi bør uansett minne dem om også disse delene av demokratiets ABC.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂