Kommentar

Det er mange for lengst henfarne kristne høvdinger jeg har den største respekt og beundring for. Holdningen til de nålevende kirkelederne preges sjelden av samme type følelser, må jeg innrømme, og jeg er så freidig å påstå at dette i minst like stor grad skyldes de modernes glidning bort fra den opprinnelige læren som mine egne apostatiske tilbøyeligheter. «Men för all del, jag kann ha fel;» den endelige dom i saken skal fattes hverken av dem eller meg, og forhåpentlig hverken i dag eller i morgen.

hauge3

Det er en bestemt historisk norsk kristenleder jeg ønsker å trekke frem her – han døde for nesten 200 år siden – nemlig Hans Nielsen Hauge. Hauges lære og i særdeleshet hans praksis satte dype spor etter seg i det norske samfunnet. La oss rekapitulere hva han stod for og hva han gjorde for Norge; det var ikke småtterier. La oss samtidig prøve å finne ut hva haugianisme og lignende tros- og adferdslærer kan spille for rolle i vår moderne tid.

Da den 25-årige bondegutten Hans Nielsen Hauge, omtalt på Wikipedia her og mer utførlig (av biskop emeritus Andreas Aarflot) i Norsk biografisk leksikon her, den 5. april 1796 var ute og pløyde åkeren på gården i nåværende Fredrikstad, fikk han en religiøs eller kosmisk opplevelse: «Guds kjærlighet besøkte ham». Hans allerede rotfestede, pietistisk pregede kristentro ble påvirket av dette, og religionsforståelsen hadde siden alltid et mystisk preg selv om dette ikke var lett å kjenne igjen hverken i det han senere sa og prekte eller i hva han gjorde.

Fra 1797 til 1804 vandret Hauge fra sted til sted i landet, fra Kristiansand i sør til Malangen i nord, og talte til folk om hva som var den rette kristendom og det rette kristenliv, om hvordan den enkelte skulle forholde seg til prestene, Bibelen og Gud og, ikke minst, om hvordan religiøsiteten skulle smitte over på det daglige arbeidet. Han ble stadig arrestert, for det var forbudt for legfolk å legge ut Guds ord for almuen; dette var lovhjemlet i den såkalte konventikkelplakaten som kun innrømmet autoriserte prester, ingen andre, en slik rett. I tillegg til sitt direkte religiøse virke etablerte Hauge et utall av bedrifter på stedene han besøkte; hverken før eller siden har Norge opplevd en slik gründervirksomhet i by og land. Hauges evner og betydning i så måte fremgår også av at han ble sluppet ut av tukthuset under nødsårene i forbindelsene med Napoleonskrigene (samme nød og tid som Ibsen beskriver i «Terje Wigen») for å lære folk på Sørlandet hvordan de best skulle utvinne salt av havet. Han var åpenbart en helt strålende entreprenør, men vel å merke en som virket til folkets, ikke sitt eget, beste. Hauge var ikke ute etter å berike seg. Ved siden av å være en ytterst aktiv predikant og nyskaper innen yrkeslivet var han dessuten en intellektuell kraft; han rakk å gi ut ikke færre enn 33 bøker i sin tid. Man kan bli målbundet av mindre.

Øvrigheten lot seg derimot ikke målbinde, og Hauge ble straffet så det forslo for sin manglende vilje til å underordne seg. Han satt fra 1804 fengslet i årevis og mistet helsen på dette. Da han omsider ble sluppet ut for godt, var han en fysisk nedbrutt mann som ikke kunne gjenoppta sin reisevirksomhet. Han døde bare 53 år gammel.

Til tross for alt Hauge talte og skrev, så var det gjennom sine gjerninger han øvet størst innflytelse. Dette bunner ikke i noen individuell tilfeldighet, i alle fall ikke bare. Hauges gren av kristendommen representerte en bevegelse fra ortodoksi (rett lære) til ortopraksi (rette gjerninger), altså et oppgjør med all teologisk flisespikkeri til fordel for det viktigste: hva man i Guds navn gjorde for sin neste. Haugianerne ville forbedre skaperverket gjennom sitt virke, ikke bare akseptere alt skjevt og galt i verden som en naturlig og nødvendig del av naturens og Guds orden. Samtidig var skriftlesning enda viktigere for Hauges tilhengere enn for mange andre kristne selv innen lutheranismen (de ble ikke for intet kalt «leserne»), men kristenlivet måtte altså tillates å slå igjennom i den enkeltes virke, det skulle ikke bare være en sak mellom Gud og mennesket. Et inderlig gudsforhold sammen med aktiv praksis var målet; Gud gledet seg over menneskenes gode gjerninger.

Det er verdt å merke seg hvor nyttig en slik utlegning av kristendommen var for samfunnet. Hauges norske vekkelse var idémessig en videreføring av pietismen fra Tyskland, nærmere bestemt Preussen, som i sin tur igjen var beslektet med puritanismen i Storbritannia og USA. I hundreåret etter 30-årskrigens avslutning med Westphalerfreden i 1648, og særlig på 1700-tallet under de fremtredende kongene Fredrik Wilhelm I og Fredrik den store, vokste i den nordøstlige delen av Tyskland frem en ny misnøye med den organiserte, lutheranske kirken som man følte ennå ikke hadde kvittet seg med mange av pavekirkens skavanker. Pietistene, «de ydmyke,» ville råde bot på dette og fikk soldatkongen Fredrik Wilhelm, far til Fredrik den store, med på prosjektet. Kallsetikk (at man gjør det rette og anstendige fordi det er rett og anstendig, sånn omtrent) og beskjedent kristenliv ble fremholdt som idealet og ble også praksis for nye generasjoner av preussere, alt mens den preussiske staten vokste i størrelse og betydning til den etter hvert kom til å dominere forsøkene på å samle Tyskland. Den hallensiske pietismen utspringende fra religionsopplæringen ved universitetet i Halle ble en de facto statsreligion i Preussen og en bærebjelke i den «Bildungsprotestantismus» som siden preget tysk kultur helt frem til de ulykkelige storkrigene i forrige århundre. At det var årsakssammenheng mellom det rådende protestantisk-pietistiske religiøse klimaet og de økonomisk-politiske fremgangene, oppfatter jeg som overveiende sannsynlig.

En tilsvarende utvikling hadde man i de reformerte kirkene etter Calvin og Zwingly i Geneve. Den praktiske handlekraften hos disse troende bidrog vesentlig til den vellykkede kapitalismen som utviklet seg her, og kan med rimelighet sies å ha en iallfall delvis teologisk bakgrunn: De reformerte var predeterminister, altså mente de at Gud fullstendig fritt valgte ut til å ende i himmelen eller helvetet (fagtermen er «dobbel predeterminisme») menneskene som skulle til de respektive stedene, uavhengig av deres gjerninger; selv det beste mennesket er likevel så syndig at kun Guds nåde kan redde det, frelse er følgelig ikke noe man kan gjøre seg fortjent til. Men om man indirekte, gjennom sine handlinger, kan vise hvorhen det bærer, så er heller ikke dét å kimse av, og det var nettopp dette teologiske incitamentet de påberopte seg; ved å gjøre gode gjerninger viste man at Gud hadde utpekt en til evig frelse, ikke det motsatte. Det blir gjerne gagns samfunnsmennesker og vel så det av slikt. Pietistene hadde ikke helt samme teologiske ståsted selv om også de var enige i at Gud er suveren i sitt valg av hvem som skal hit og hvem dit. En pietistisk hovedtanke er at gode gjerninger skal springe ut av et godt og sant kristenliv, selv om de ikke på noen måte berettiger til frelse.

Hva har skjedd med kallsetikken – en vesentlig bestanddel i haugianernes og de andre pietistenes suksess som praktiske mennesker – i våre dager? Svaret er: Den er stort sett borte, og man har villet at den skulle forsvinne. En del av det sosialdemokratiske prosjektet har vært å gjøre alle om til arbeidstakere med rettigheter og plikter, ganske særlig førstnevnte, ansatt i stillinger der arbeidsoppgavene er detaljspesifisert i omfang så vel som i tid. Omsorgen for de arbeidende har selvsagt vært begrunnelsen eller påskuddet, stryk det du synes passer dårligst, men effekten har vært en økende avhengighetsgjøring av alle i frie yrker. La meg eksemplifisere fra det området jeg kjenner best: En lege er ikke lenger lege 24/7 med etisk plikt til å gjøre det beste han/hun kan for sine pasienter innen en organisatorisk ramme bestemt av et kollegium av likemenn med samme etiske plikt og grunnholdning, men en helsearbeider ansatt som ett blant mange små hjul i et størst mulig maskineri. Resultatet blir flere leger på ferie, på lederkurs, på ditt og datt av tvilsom betydning, men færre som tar kontinuerlig ansvar for at pasienter har best mulig, og i alle fall ansvarlig, oppfølging. Kvaliteten lider under et slikt regime; enhver som våger å åpne øynene, ser det. Og tro ikke at betydningen av kallsfølelse er begrenset til leger og prester og andre med lignende ansvar: Innen alle yrker finnes et kallskrav som for vårt felles beste burde fremheves, ikke dempes. For det er ikke bare den enkelte yrkesutøvers stolthetsfølelse man her snakker om, kanskje ikke engang primært; den som handler rett ut fra kallsfølelse, motivert i religion eller annet, er gjerne en bedre yrkesmann enn den som bare driver lønnsarbeid. Man har blitt så god som man kunne fordi det er en del av yrkesutøvelsen og -stoltheten, man leverer ikke bare en minimumsprestasjon i henhold til en liste med kravspesifikasjoner.

Hauges forhold til Kirken og prestene var svært interessant. Han hudflettet dem i betydelig og berettiget grad, for mange hadde snudd seg bort fra Skriftens ord og tenkte mer på sin egen stands utvortes anseelse og privilegier enn på å handle i Guds og Nestens beste interesse. Er man mer opptatt av å få kongens stempel enn Guds godkjenning av sitt virke, så bærer det galt av sted. Likevel fortsatte Hauge å arbeide innenfor Kirken med et tålmod som var et eller annet sted mellom beundringsverdig og overdrevet. Noen støttespillere hadde han også blant kirkelederne, selv blant biskopene, det skal ikke stikkes under stol. Ikke minst Johan Nordahl Brun i Bergen, også han pietist og en mann som satte betydelige åndelige spor etter seg, ikke bare ved å være dikteren Nordahl Griegs tipp-tippoldefar, hjalp Hauge så langt han kunne. Kirken har alltid huset tjenere av de mest ulike slag, og noen har vært mer opptatt av et godt forhold til Keiseren enn til Gud. Jeg kan ikke la være å undres over hvordan Hans Nielsen Hauge ville forholdt seg til dagens norske kirke der både den transcendente Gud og Logos ser ut til å ha trådt skjønnsomt tilbake til fordel for Dialogos iblandet en deifisering av de sekulære menneskerettighetene og allmenn velvilje i ulike økumeniske retninger. «He would not have been amused,» ville jeg tro, men igjen: Jeg kan ha feil.

Konventikkelplakaten ble innført i 1741 og oppløst i 1842, ikke minst under inntrykk av hvordan den hadde fungert overfor Hauge. Oppløsningen var et viktig skritt i retning av økt forsamlings- og ytringsfrihet i Norge. Siden er nye skritt tatt, og vi hører stadig at vi i dag har full frihet hva dette angår. Er det sant?

Delvis er det vel det, men bare om man «forhøyer oppover». Dessuten forekommer det meg å være en bevegelse på gang nå som reduserer de ikke-autorisertes røst i offentligheten. Enn så lenge merker man det først og fremst hva gjelder advarsler mot hatefull tale og for ansvarlighet i det som ytres. Greit, tenker man først, slikt må vel alle være for? Hat er et onde og det samme er uansvarlighet, ikke sant?

Etter min beste forståelse er det imidlertid så at ord som «ansvarlighet» og «hat» i dag oftest (ikke alltid, det presiserer jeg, men langt oftere enn rimelig skulle være) brukes som politiske brekkstenger for å hindre legitim kritikk og opposisjon. Man merker det i toneangivende medier, og ikke minst Dagbladets holdning i så måte er typisk. Avisen skriver ofte og sårt om alt hatet som angivelig finnes der ute, altså på høyresiden, både i kommentatorspaltene og på gaten, men samtidig benytter avisen selv rikelig med «sleivete og inflammatorisk» retorikk i omtalen av dem som mener annerledes. I vårt naboland Sverige er i forlengelsen venstreradikal voldsbruk blitt en realitet for meningsmotstanderne; i Norge kjenner jeg heldigvis ikke til tilsvarende, i alle fall ikke på samme systematiske måte og i samme offentlighet. Jeg håper at Dagbladet og andre ikke ønsker en utvikling av det norske debattklimaet i svensk retning. Det de derimot tydelig ønsker, er at folks usensurerte meninger ikke lenger fritt skal gis rom. Man vil ha et ordskifte på egne premisser, om egne temaer, med egne vinklinger, kort sagt en verden der partiet Høyres synspunkter er det mest høyreorienterte som skal omfattes av allmenn aksept i offentligheten. Alt annet skal bort, som udannet, hatefullt, usolidarisk, rasistisk og jeg vet ikke hva.

Den såkalte frie pressen i Norge liker ikke fri tale når den går dem imot, så meget er tydelig. Samtidig omtaler de seg selv som de hovedsakelige garantene for meningsmessig diversitet i kongeriket og de støttes rundhåndet økonomisk med denne begrunnelsen; jeg vet ikke om det er mest trist eller skammelig.

Det gir meg glede å trekke frem en kristenleder som Hans Nielsen Hauge. Mannen var en norsk åndshøvding, kall ham gjerne en helt. Vi trenger flere av hans støpning og med hans vilje til å gjøre og si det som rett er, enten nå motivasjonen er religiøs eller ikke. Slik det er i dag, brenner vi av nasjonens siste rester av protestantisk arbeidsmoral og kallsfølelse uten at vi samtidig fornyer lageret ved å inngi befolkningen en grunnleggende følelse av at våre plikter aldri kan være mindre enn våre rettigheter. Det blir som å leve på lån, det går ikke i lengden.