Obelisk til minne om Hans Nielsen Hauge ved Bredtvet kirke i Oslo. Foto: © Chell Hill / Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 / Wikimedia.

250-årsjubileet for en av norges­historiens viktigste skikkelser kan tjene som en påminnelse om et stort norsk paradoks: Selv om Norge på Hans Nielsen Hauges tid (25. april 1771 – 29. mars 1824) var et helt annet samfunn enn i dag, har flere begivenheter i hans liv forbindelses­linjer til nåtiden som er røde tråder gjennom vårt lands historie.

Både politisk, åndelig og materielt var Norge et helt annet sted under enevoldstiden i unionen med Danmark, som vedvarte mesteparten av Hauges liv. Landet hadde snaut en million innbyggere, de fleste arbeidet i primær­næringene, mange var lutfattige, det nærmeste universitetet lå i København, der kongen hadde makten, utøvet av en autoritær embetsstand, som også omfattet kirken. Luksus var ukjent for de fleste, og friheten begrenset av harde kår.

Da den unge bondesønnen fikk sin religiøse oppvåkning mens han arbeidet i åkeren på Rolvsøy den 5. april 1796, ble det startskuddet for et liv som legpredikant, forfatter, industrimann – og dissident.

Hans gjerning bestod essensielt i et forsøk på å gjøre mennesker til sanne kristne, men på en helt bestemt måte: ved å søke sjelens frelse gjennom kjærlighet, gode gjerninger og et produktivt liv, og det med en livsholdning der ydmykheten var ledsaget av stand­haftighet og personlig disiplin.

I praksis artet det seg ved at Hauge skrev oppbyggelige bøker og gikk land og strand rundt for å forkynne – og hjelpe folk med praktiske oppgaver. Når denne virksomheten satte så dype spor etter seg, henger det sammen med at han hadde en karisma som gikk rett til hjertet på vanlige mennesker.

Han dro selv til Christiania, som Norges hovedstad het på den tiden, for å ordne med trykkingen av sin første bok, Betragtning over Verdens Daarlighed, skrevet allerede samme år som Hauge fikk sin oppvåkning. Det markerte begynnelsen på et langt forfatterskap som er et av Norges mest suksessrike gjennom alle tider.

Allmuen var begeistret for utstrålingen fra denne helt eksepsjonelle mannen, men embeds- og prestestanden som hadde makten i samfunnet, oppfattet ham som en trussel, til tross for at han ikke var noen opprører mot øvrigheten. Hauge oppfordret folk til å gå i kirken, men forkynte også selv i forsamlinger som ble holdt hjemme hos folk, et fenomen som senere ble å finne i bedehus­kulturen.

Adolph Tidemand (1814–1876), «Haugianerne» (1852). Foto: Nasjonalgalleriet / Wikimedia.

Men lovverket på den tiden, nærmere bestemt konventikkel­plakaten, forbød folk å forkynne uten sogneprestens tillatelse. Geistligheten var imidlertid blant dem Hauge kritiserte allerede fra sin første bok. Resultatet ble bøter, fengsel og tukthus, alt sammen ting som brøt ned hans i utgangspunktet gode helse og forkortet hans liv betraktelig.

Selv om Hauge hverken ble tvunget til å tømme noe giftbeger eller naglet til et kors, gir skjebnen hans lett assosiasjoner til verdenshistorien, der både Sokrates og Kristus ble dømt til døden etter å ha utfordret makten intellektuelt og åndelig. I likhet med de to nevnte har også Hauge båret større frukter og fått et bedre ettermæle enn dem som mishandlet ham.

Både mannen fra Athen og mannen fra Nasaret lot seg henrette selv om begge i prinsipp hadde handlefrihet til å unngå det. Men Sokrates ville ikke leve i eksil, og Jesus skulle unngjelde for menneske­hetens synd. Hans Nielsen Hauge så også sin egen lidelse i et større perspektiv: «Jeg er hos Gud i Naade, Hva skader Verden mig?».

Man blir som kjent ikke profet i sitt eget land, og dette gjelder særlig Norge. Hauge er en i rekken av fremragende og selvopp­ofrende personer som er blitt behandlet ille av sine landsmenn og av middel­mådig­hetenes diktatur. Enhver kan selv tenke på sine favoritt­eksempler, men det som utmerket Hauge er at han bidro til å prege det som skulle bli det moderne Norge, i en helt usedvanlig grad.

Hauges liv illustrerer også det store skillet mellom folk og maktelite i Norge som vedvarer til denne dag: Makteliten har ikke nevneverdige følelser for steder rundt omkring i landet, med mulig unntak for ett og annet turistmål, og ser ned på menneskene som bor og lever sine liv der den selv aldri setter sin fot frivillig.

Fra kong Sverre som taler Roma midt imot via reformasjons­tiden, striden mellom Wergeland og Welhaven, bonde­opprøret versus embedsmanns­veldet og EF-striden og frem til den fler­kulturelle revolusjonen er Norges historie full av bitre motsetninger mellom nasjonalt og inter­nasjonalt orienterte.

Den store forskjellen er naturligvis at teknologien har giret opp historiens hastighet i den grad at folk ikke lenger klarer å følge med. De internasjonale har en makt og en rikdom verden aldri har sett maken til, og bruker den godt. Konventikkel­plakaten er gjenoppstått i digital form, og har global jurisdiksjon.

Man kan lett fylles med avmakt og føle seg som en kork på verdenshavet under slike betingelser. Men hvis man ikke har lyst til å hengi seg fullstendig til resignasjonen, er det mye å øse av i Norges historie, ikke minst dagens 250-års­jubilant. Hans Nielsen Hauge er en av de største inspiratorer landet har sett.

 

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!