Kommentar

”Babylon, den store hore er falt”

Dette er en historie fra virkeligheten – det skjer i dag i Norge, i kirken. Det var forrige søndag, det var messefall, og en kvinnelig teolog var kalt inn som reserve.

Ishavskatedralen kneiste vakkert i det kalde vinterværet. Mange barn ble båret til dåpen. Dette rituale står dypt forankret i folks tradisjon og tro.

Så var det prestens tur. Hun skulle preke over teksten om vingårdsherren i Matth 20, 3-16, en velkjent tekst. Den går på at alle arbeidere i Guds rike får lik lønn, selv om noen har arbeidet lenge, når timen og oppgjøret kommer får de alle del i den samme frelse.

Noen har tolket lignelsen som Israels fortrinnsrett og spesielle utvelgelse i forhold til hedningefolkene. Luther mener at lønnen, en denar, viser til den jordiske velsignelse som følger de troende. At Gud er vingårdsmannen har alle skriftlærde vært enig i.

Men presten i Ishavskatedralen mente imidlertid å vite at lignelsen fortalte om kapitalistenes utbytting av arbeidsfolk! Om arbeidsfolks berettigede krav om bedre lønnsforhold! Konsekvensen av et slikt synspunkt må da bli at Gud måtte i denne forbindelse ble kapitalisten, utbytteren men den konklusjon trakk ikke presten. Hele talen bar preg av en marxistisk analyse av lignelsen.

Lignelsen ga presten videre anledning til å trekke frem de ”papirløse” etiopere i Oslo domkirke (og innvandrere for øvrig). Meningen var tydligvis at vi, det norske folk, var de arbeidere som ble kalt i den første time (økt), og som nå satt fett i det, mens de papirløse etiopere i domkirken i Oslo måtte regnes som de arbeidere som kom i den ellevte og som hadde like stor rett til samme lønn som de norske trass i protester fra de først kalte arbeidere. Forsamlingen satt stille og hørte på, skjønte de hva som egentlig foregikk?

I kirkebønnen fortsatte vikaren sin iherdige neomarxistiske misjonering, dvs nå ble den feministisk, nå omtalte hun Gud som far og mor, og treenigheten som skaperen (Gud), gjenføderen (Jesus) og livgiveren (Ånden).

Det betenkelige ved prestens bruk av denne kirkebønnen er at det enkelte menighetsråd først må godkjenne at denne formulering brukes. Det bryr feministiske og venstreorienterte prester seg ikke om. Her gjenspeiles et viktig trekk ved denne bevegelsen, og som vi kjenner igjen: de opptrer på en totalitær måte og tar seg til rette når anledningen bys.

I andre sammenhenger blir Jesus av neomarxistene fremstilt som revolusjonær, eller som en sydamerikansk frigjøringshelt, noe også Document.no nylig har skrevet om. Frelsen oppfattes som en frelse fra miljøødeleggelser, frihet fra utnytting av alle slag, frihet fra fattigdom og derfor har det kristne Norge en soleklar plikt til å åpne grensene! Å frelse folk fra fattigdom er den egentlige frelse, frelsen kan realiseres ”her og nå”, her kan altså Norge ”gjøre en forskjell”! De venstreradikale har både en politisk og teologisk konsensus på dette punkt – noe som gir tanken om det multikulturelle en religiøs kraft og fremstilles som Guds vilje.

Vi har fått en kirke hvor det ikke lenger finnes lærekonsensus, hvor læretradisjon ikke er gyldig, hvor den enkelte prest, les venstrevridde forvirrede prester, preker hva de vil uten frykt for noen konsekvenser. Aps skyld i dette er iøynefallende, men merkelig nok nevnes dette politiske aspekt aldri når teologer og religionsvitere diskuterer drivkreftene i sekulariseringen av samfunnet eller kirken.

I dag er den norske kirke blitt en slagplass for motstridende og uforenlige syn på Gud og verden. Det kan selvsagt ikke vedvare.
,
For øvrig er presten medlem av partiet Rødt. Jeg vet ikke om det gjør noen forskjell…

Fallet er så stort at det virker uopprettelig.