Sakset/Fra hofta

Kirke. Takmaleri. i Oslo Domirke utørt av kunsteren Hugo Mohr . Sol med inskripsjonen: Gloria in excelsis Deo – Ære være Gud i det Høyeste. Foto: Espen Bratlie / Samfoto/Scanpix

Luftforsvaret kan feire 75-årsjubileum, og i den anledning var det festgudstjeneste i Oslo Domkirke søndag 10. november.

Tidligere var det overensstemmelse mellom statens oppgaver og Kirken. Visse ting var selvsagt. Man reiser seg når fedrelandssalmen synges. Man ærer de falne. Kirken har hatt en selvsagt plass i dette nasjonale ritualet. Den viste at den var en del av nasjonens forsvar. Men slik er det ikke lenger.

Det er en dyp kløft i kjernen av den norske myndighet som er kommet til syne. De ulike organer er kløyvd i to: Det nasjonale sinnelag anerkjennes ikke lenger av en ny, transnasjonal identitet som skaper et nytt fellesskap. Tvert imot. Disse nye ser på de gamle med mistenksomhet.

Samtidig har de nye en freidighet som gjør at de føler at de bokstavelig talt har rett til å preke det nye evangelium når anledningen byr seg.

Vi har et vitnesbyrd fra en som var til stede i Domkirken søndag, der Elisabeth Thoresen forrettet:

Jeg var til stede i Domkirken i dag, ifm. Luftforsvarets jubileum.
Det var en merkverdig opplevelse.
Først om det jeg likte.
Musikken var førsteklasses. Det var dypt rørende å gå ut til Spitfire-musikk.
Kongesangen ble avsunget på en verdig måte, selv om kongelosjen sto tom.
Koret bidro med himmelsk musikk.
Så langt alt vel.
Før jeg går inn i det problematiske, må jeg få si litt om forventningene jeg hadde. Jeg skulle inn i en festgudstjeneste for å markere at Luftforsvaret er 75 år. Mange av oss har gitt våre beste år til forsvaret av landet, og noen har dødd underveis. Luftforsvaret har vært i strid, på måter som sikkert kan og bør diskuteres. Var det rett å bombe Libya? Jeg tror ikke det. Kanskje noen av de etiske problemstillingene vi har vært gjennom, ville bli tatt opp? På en verdig måte. Altså, jeg forventet ikke rene festtaler, men jeg forventet anerkjennelse og respekt.
Det blir alt annet enn dette.
Prekenen starter med å diskutere begrepet «proteksjonisme» og konkluderer raskt med at dette er problematisk. Det er kamuflert som et «økonomisk» begrep, men det er nærliggende å tolke innledningen som et angrep på «protection», dvs. forsvar. Dette blir altså ikke en respektfull seremoni for Forsvaret, men et angrep rettet mot Forsvaret. Man skal ikke forsvare seg. Man skal elske fienden.
Prekenen går så over til å snakke om to enkeltpersoner. Jeg fikk ikke med meg navnene. En av personene jobber med å frakte migranter over Middelhavet, den andre personen gir mennesker som ikke har rett til opphold i Norge, arbeid og penger. Presten holder fram disse to som ideelle eksempler på nestekjærlighet. I stedet for å forsvare våre grenser, må vi åpne våre hjerter, sinn og lommebøker for alle dem som ønsker seg til Norge. Prekenen brukes ensidig til å forfekte politiske standpunkt om økt migrasjon, uten noen form for erkjennelse av at migrasjon også har etiske dilemma.
En person som har gått mer i dybden om dette, er Janne Haaland Matlary. Jeg kopierer hennes innlegg i DN under. Hun kan kanskje inviteres til å preke i Domkirken?
Eller kanskje ikke. Jeg tror ikke de som går i kirken, ønsker at huset skal brukes politisk. De går dit for å ta del i en vakker seremoni, i et historisk hus, høre vakker musikk, få en time utenom det vanlige, og kanskje – dersom man våger – gå til nattverd. Slikt gjøres lettere dersom prekenen er samlende. Den bør understreke fellesskapet vi er en del av, ikke demonisere dem som har feil politisk ståsted.
I bønnen som fulgte prekenen, ble det bedt for alle ofre for klimakrisen, og for dem som er internert ved grensen til USA. Dette er reinspikka propaganda mot vår nærmeste allierte. Det var amerikanske borgere i kirken. Å velge ut denne gruppen er det samme som å rette sterk kritikk mot USA og forsvaret av USAs grenser. Presten må gjerne mene dette privat, men å bruke prekestolen til slikt, er misbruk av stilling, særlig på denne dagen.
Her er min bønn til Gud og Kirken: ikke la Kirken brukes politisk.
Hvorfor ba man ikke for norske offiserer? Militært mannskap? Våre grensesoldater? De som er utstasjonert i Afghanistan? Ofre for ransbølgen i Oslo? Ofre for bomber i Sverige? Ofre for terrorangrep mot julemarkeder i Europa? Eller t.o.m. ofre for våre bomber i Libya? Det er nok å velge mellom, dessverre.
Hilsen Vingmann. Som snakker for ganske mange av dem som var i kirken i dag.

Den kløyvingen som denne hendelsen eksemplifiserer, er alvorlig for nasjonen Norge. Kirken nekter å være med på å oppfylle sin rolle innenfor det nasjonale. Dette er en kløyving som går gjennom hele staten. Med en viktig anmerkning: De nasjonale har ikke noe organ, ingen som taler for dem. De med talerett tilhører den nye tid og det nye fellesskap. Når Erna snakker om fellesskapsløsninger, er det dette fellesskapet hun mener, ikke det nasjonale. Hun blir ikke avkrevd presise svar, for vi skal lulles inn i en tro på at alle er med og at det vil gå godt til slutt.

Men folk med en historisk bevissthet føler dyp uro over at landets ledelse ser fremtiden gjennom rosa briller.

Det er mer og mer som minner om mellomkrigstiden, der Folkeforbundet og nedrustning var konsensuspolitikk. Det ble en uhyggelig dyr lærepenge.

Nasjonalt sinnede må lære av historien og forstå hvor dype motsetninger som i dag går gjennom det norske samfunnet. Det er ikke til å komme forbi at de ikke lar seg forene.

 

Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.