Kommentar

People rally in support of Soviet President Mikhail Gorbachev and against the State Committee on the State of Emergency in Leningrad in this August 20, 1991 file photo. Twenty years after a failed coup hastened the end of the Soviet Union, many Russians look back with regret and cynicism, underscoring the ambivalence many feel for the new Russia and their uncertainty about the future. The placard reads, «Down with the junta». REUTERS/Alexander Demianchuk/Scanpix

Billedtekster er interessant: På tyveårsdagen for kuppforsøket i 1991, dvs. i 2011, skriver Reuters at russerne er blitt bitre og kyniske. Men åtte år senere er det vokst frem en yngre generasjon som har mer til felles med menneskene på bildet. De tror det er mulig med endring og er villig til å ofre noe for å få det til.

Det mest spennende, men samtidig oppløftende, tiåret jeg har gjennomlevd, var uten tvil 1980-tallet. La meg for dem som ikke selv husker perioden, minne om de politiske hovedtendensene som preget den. Til slutt lar vi gjennomgangen munne ut i de to beslektede minnebildene overskriften henspiller på, hvoretter turen går videre til hvilke lærdommer man i dagens Norge burde dra av dem. 

Etterkrigstiden var dominert av den kalde krigen. Sovjetunionen og USA stod mot hverandre med massiv militærmakt på begge sider; det kunne når som helst smelle, hvilket det heldigvis aldri gjorde. Vi overlevde. Ikke alltid var det klokskap på øverste nivå som hindret at det gikk galt.

Tiden gikk ofte langsomt under de første årene etter krigen. Det var noe statisk stivt over spenningen. Selv om kommunistene bar på et lønnlig håp om at den kapitalistiske verden skulle forvitre og ramle sammen slik Marx hadde forutsett, mens mange på sin side påstod at kommunismen ikke var liv laga og følgelig før eller senere ville bli erstattet av noe bedre, les: vårt system, så var det ingen som så for seg brå, ikke-krigerske endringer i noen retning. Status quo ble for det meste ansett som det beste man kunne oppnå, i alle fall på kort sikt. 

Særlig under Bresjnev på 70-tallet fremstod frontene som ubevegelige. Man satset derfor i økende grad på å leve i fredelig, om enn separat, sameksistens, akseptere parallelle tilværelser omtrent som gamle, dysfunksjonelle par gjør det der mannen og kvinnen rett nok ikke aktivt slåss, men lever uten et egentlig samliv. Det var ikke krig, gudskjelov, men heller ikke noen riktig fred. 

I Vesten brydde de fleste seg dessuten fint lite om at mangel på politisk så vel som individuell frihet preget tilværelsen øst for jernteppet. Vesteuropeerne hadde nok med sitt eget, stort sett, med å øke levestandarden for hvert år som gikk innen et økonomisk system mange samtidig yndet å kaste skitt på, og var rimelig fornøyd med det. At Warszawapakt-landene med sin kommunisme og planøkonomi skulle implodere av politisk-økonomisk ineffektivitet i løpet av få år, var det praktisk talt ingen interesserte, heller ikke jeg, som forestilte seg. Likevel: Nettopp dette skjedde ettersom 80-tallet nærmet seg sin slutt. 

Det første bildet jeg sikter til i artikkeloverskriften, oppsummerte kjernen i fallet. Jeg har ikke kunnet finne noen fullt ut passende fotografier på nettet, men et sted dypt i bakhodet sitter det en erindring fra tv-dekningen av 1. mai-feiringen i Moskva helt ved tiårets slut, jeg tror det var mai-paraden i 1990. Minnebildets detaljer er uklare, men essensen sitter likevel spikret. Og siden radioen uansett er kjent for å formidle mer spennende bilder enn tv, og bøker alltid er bedre enn filmene som bygger på dem, skal jeg prøve å fremkalle synet med ord.

Gorbatsjov hadde for lengst overtatt det økonomiske og intellektuelle konkursboet som var Sovjetunionen, og prøvde frenetisk å redde stumpene. Det hele kan ikke fortsette som før, innså han som den første i kommunistpartiets toppsjikt, men samtidig måtte man ikke endre selve statens grunnlag, altså den kommunistiske drømmen og ideologien paret med marxismens «vitenskapelige» planøkonomi. Hvordan forandre kommunismen samtidig som man bevarte den? Den nye reformatorens forsøk på å kvadrere sirkelen lot seg sammenfatte i to endringsprinsipper som utover 80-tallet ble «household words» også i vest: «perestroika» (omstrukturering, ombygging) og «glasnost» (åpenhet). Det første, ombyggingen, gikk totalt «åt skogen»; kommunistisk markedsøkonomi forble en umulighet i Sovjetunionen. Glasnost slo derimot an, men i en takt og på en måte som gjorde at det tidligere allmektige Partiet fort mistet styringen med prosessen. Politbyråets gamle menn erfarte det mange har måttet innse: Når man fjerner lenkene rundt folks nakker, vet man aldri i hvilken retning de snur hodet.

Dette fikk Gorbatsjov og de andre storkarene på Den røde plass gnidd inn i fjeset under 1. mai-feiringen 1990. Like godtroende som overmodig avvek generalsekretæren for kommunistpartiet – altså Gorbatsjov; symptomatisk for liksomdemokratiet var at den nevnte, forholdsvis beskjedne sekretærtittelen alltid skjulte statens reelle leder – fra vanlig feiringsprosedyre og besluttet å gå ut på plassen for å møte vanlige folk, altså ikke bare de offisielle representantene for liksom-folket som vanen tro var innkalt for å hylle lederne. Men det viste seg fort at disse ekte menneskene slett ikke jublet over initiativet; i stedet buet de da anledningen bød seg, og ropte «gå av!», «skam!» og lignende ufjelgt til generalsekretæren og hans følge. Det var kan hende glasnosts største triumf tv-kameraene da fanget opp, men samtidig så man manifestert en like intens som grunnleggende forakt for samfunnets toppsjikt, et sterkere, mer visceralt avsky-sentiment enn noen internasjonalt bejublet, sjarmfull ung leder med vakker kone kunne snu. 

Det hele endte med at Gorbatsjov og de andre kommunistpampene etter kort tid tuslet tilbake opp på tribunen, tydelig rystet over den uventede reaksjonen. Deretter gikk de inn.

Det andre bildet fanget opp en lignende, men likevel forskjellig, folkelig reaksjon på at en maktklikk mistet kontrollen over sine undersåtter. Like før jul i 1989 skulle Romanias kommunistdiktator, Nicolae Ceausescu, holde en stor tale på plassen foran slottet i Bucuresti. Alt var planlagt som vanlig – Securitate-agenter og partimedlemmer stod lengst fremme, tusener inntransporterte arbeidere og andre mer sammenraskede tilhørere lenger bak, og alle var nøye instruert om når og hvordan de skulle klappe og juble. Men denne gangen «traff ikke» diktatoren den nye stemningen som hadde grepet fatt i også det rumenske folket i dette frigjøringens tiår. Publikum begynte å bue mer enn de jublet. Ukvemsord fulgte. Diktatoren skjønte åpenbart ikke hva som skjedde; ansiktsuttrykket lyste villrede og vantro. Etter en stund kom sikkerhetsfolk til og hjalp ham inn og i sikkerhet før det folkelige sinnet ble omsatt i handling. Dette hjalp bare midlertidig, for kun få dager etter var både herr og fru Ceausescu tatt av opprørere, dømt av en særdeles hurtigarbeidende revolusjonsdomstol og skutt. Julen det året ble som ingen annen høytid i Romania, hverken før eller siden. 

Det jeg først og fremst ønsker å få frem med disse to episodene eller bildene fra vår nære europeiske historie, er hvor fort en utvikling kan snu og ting bikke over i ny retning dersom samfunnstopper kronisk leser folkestemningen galt, dersom de innbiller seg å være gjenstand for allmenn respekt og popularitet, men uten at så er tilfellet. For nær ingen tvil: Denne type feil er ikke noe som eksklusivt hører russisk eller rumensk historie til, ei heller er det mistak som utelukkende forekommer i skyggen av kommunistiske potemkinkulisser formet som genuint demokratiske samfunn.

Eksplosjoner grunnet i folkelig misnøye kan videre komme enten man satser på et minstemål av glasnost, som tilfellet var i Gorbatsjovs Sovjetunionen, eller man holder informasjonstøylene stramt ad modum Ceausescu i Romania. Det er vel likevel trolig at skjebnen for styrtede ledere i høy grad avhenger av hvordan de personlig opptrådte: Ceausescu med frue ble sendt over i den neste verden etter en flortynn rettsprosess, mens Gorbastjov til denne dag rett nok er uglesett i Russland i en grad folk i Vesten ikke kan forstå, men han beholdt i det minste hodet. I det hele tatt er det unikt at en omveltning som den bak Sovjetunionens fall, med frisetting av ulike folk og nasjoner både i og utenfor unionens grenser, kan foregå med så minimal blodsutgytelse. Slikt er svært langt fra den historiske normen og følgelig noe man bare må være ekstremt takknemlig for.

Er norske og andre samtidsledere i stand til å se at det kan ligge noen som helst overføringsverdi i historiene fra Russland og Romania til dagens situasjon i Europa, endog til hva politiske motsetninger kan medføre i Skandinavia, inklusive Norge? Jeg tror ikke det, ikke ennå. Nokså sikkert anses det som overspent ens å antyde at likheter eksisterer mellom hvordan vanlige nordmenn – vi velger å holde oss til vårt eget land – ser på sine politiske herskere, og hvordan forholdene var i de to nevnte kommunistiske diktaturene. Men likhetspunkter av betydelig pedagogisk verdi kan finnes også der ingen geometrisk upåklagelig parallellitet foreligger, ikke minst hva politiske trender og tendenser angår, så la oss se på noen forhold av interesse.

Tillit var tidligere en kjernekvalitet ved det norske samfunnet. Stort sett stolte man på hverandre og agerte deretter ikke bare frender imellom, men også overfor de styrende så vel som undersåtter. Ingen kvalitet beskytter et samfunn mot indre vold bedre enn nettopp velutviklede tillitsforhold mellom ulike grupperinger, intet sterkere bolverk finnes mot at uenigheter utvikler seg i retning av den ultimate interne konflikten: borgerkrigen. Dette usynlige samfunnslimet er i dag i ferd med å krakelere. Den ekstremt permissive migrasjonspolitikken europeiske stater, ikke minst Norge, har ført i noen tiår nå, leder til økt heterogenisering av samfunnet. Uvegerlig øker dette konfliktrisikoen og aggresjonen mot et ledersjikt som er alt annet enn lydhørt overfor den opprinnelige befolkningens bekymring over utviklingen.

Avstanden mellom styrte og styrende var i Norge ekstremt liten, jamfør følgende to rørende bilder fra en forgangen tid: Statsminister Gerhardsen gikk fra sin leilighet på Tøyen til Regjeringskvartalet hver arbeidsdag, og kongen kunne, om det knep med bensin, finne på å ta trikken alene opp til snøfylte Holmenkollen for å få seg en skitur. Slik er det ikke i Norge lenger. Hovedgrunnen er det økte generelle farenivået som alle i fremskutte samfunnsposisjoner må regne inn når de bestemmer hvordan de skal leve sine daglige liv. Mer og mer får vi også hos oss en overklasse som er beskyttet av statens maktapparat, mens derimot vanlige folk må fortsette som før og «face the music», altså de sikkerhetsmessige konsekvensene i heterogeniseringens kjølvann. Menneskene er ikke like trygge som de en gang var, hverken for voldtekt eller annen vold, og før eller senere vil dette få konsekvenser. For heller ikke nordmenn vil i lengden finne seg i at staten svikter sin primære samfunnsplikt, å sørge for borgernes trygghet.

Når så politikerkasten dessuten i økende grad prøver å hindre samfunnets motstemmer i å komme til orde med sitt syn på hva som er gått galt, når de reduserer ytringsfriheten på område etter område, så skapes ytterligere mistillit med et betydelig potensial for å gli over i fysisk vold på et eller annet tidspunkt. Kommentarspaltene i avisene er fjernet, mens NRK og andre etermedier opptrer ubludt propagandistisk, forskjellige tiltak mot såkalt hatprat innføres på ulike kommunikasjonsplattformer, og rettsvesenet pålegges å yte sitt for å bekjempe folkelig kritikk mot det nye flerkulturelle samfunnet (jo da, deler av kritikken er ikke alltid velformulert, men dét er ikke sakens kjerne). Folket skjønner meget vel at her settes alle krefter inn for å stoppe kjeften på dem og se til at den offisielle, globalistiske, mangfolds-glorifiserende verdensanskuelsen fremholdes som eneste akseptable holdning om man skal få leve godt og lenge i landet.

Man kan utvilsomt lykkes en god stund med slike repressive tiltak i situasjoner der folket og styresmaktene er på kollisjonskurs, særskilt om man samtidig har penger nok til å smøre friksjonspunktene, men tro meg: Historien er full av eksempler på at det sprekker før eller siden. Dette kan hende også i tidligere fredelige land som Norge. På forhånd og per i dag virker det ikke sannsynlig at vi skal bli blant de første kruttønnene som går i luften, om et slikt språkbilde tillates, men slikt vet man aldri sikkert på forhånd. Uansett: Jeg vil så forferdelig ugjerne at noe slikt skal ramme mitt land, at også vi skal ende opp med omfattende intern uro og voldsbruk mellom grupperinger i folket! Først og fremst derfor er det jeg skriver dette.

Til norske politikere: Vis større respekt for nordmenn som er uenige i den kursen dere har staket ut for landet, prøv fremfor alt ikke å stoppe munnen på dem! Se for all del til at ytringsfriheten – en reell ytringsfrihet som ikke knebles av fiksfakserier av det ene eller andre slag – bevares som selve grunnbjelken i vårt norske system for meningsutvikling, at den ikke uthules ved rettsliggjøring av det som skulle være politikkens domene! Vi må kunne tåle at uenighet også iblant resulterer i krenkende tale, ellers bærer det galt av sted.

Det sies at vi nordmenn er født med ski på bena, så la meg minne om et klokt sikkerhetsråd for vinterturer i vanskelig og farlig terreng: Det er ingen skam å snu. Samme kloke påminnelse gjelder også innen politikken. Måtte flere og flere tilhørende samfunnets maktelite innse klokskapen i dette «føre var»-rådet selv i tider helt uten påskeføre! 

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her