Fæle ting skjer innimellom. En del av dem viser en så omfattende systematikk at de åpenbart utgjør viktige deler av det historiske bakteppet andre og senere begivenheter burde vurderes opp mot. Dette skjer likevel langt fra alltid, typisk fordi hendelsene fremstår som ubekvemme for de store i samfunnet. Maktens menn og kvinner velger da, bevisst eller ubevisst, å fortie eller hvitvaske det ubehagelige som en gang skjedde. De later som ingenting og overser dermed at fortiden har noe verdifullt å lære oss om nåtidens og fremtidens valgsituasjoner.

Hvilken sammenheng finnes mellom Kvitsjøen og Weissensee på den ene siden og bagatellisering eller hvitvasking av historiske overgrep på den andre? Vi skal absolutt ikke frem til noen allmenn kausal «white out» – at man under spesielt vanskelige vinterforhold ikke ser noe som helst i alt det hvite, kalde og konturløse som omgir oss; slike fenomener dukker sjelden opp i skribenters assosiasjonssfære henved midtsommertider -, men derimot til noe adskillig verre og menneskeskapt: totalitære staters overgrep mot den egne befolkningen i henholdsvis Sovjetunionen og det kommunistiske Øst-Tyskland. Disse fortidshendelsene har nemlig overføringsverdi også til vårt liberalistisk-globalistiske samtids-Norge ledet av politikere som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, til tross for at kun de færreste liker å innrømme det. Sammenhengen kommer vi til om litt, men først må Kvitsjøens og Weissensees historiske roller tegnes opp samtidig med at jeg ber aldri så lite om unnskyldning for å ha skapt forvirring i de politiske sysakene med en avsporende fargeassosiasjon.

De første institusjonene innen GULag, Sovjetunionens kommunistiske partis interne rike av arbeidsleire for fiender av den pågående samfunnsomveltningen, ble få år etter 1917 etablert på Solovkiøyene i Kvitsjøen; siden vokste dette skammens og brutalitetens imperium til å omfatte millioner av sovjetborgere, hvorav svært mange mistet både liv og helse. At etableringen ikke var noen idiosynkrasi, et tilfeldig og utypisk glipp i den historiske utviklingen, vises ved at også senere kommunistiske regimer har skapt lignende tvangsinstitusjoner for først å tøyle, deretter knuse politisk opposisjon.

Et nærstående eksempel i så måte fantes i den såkalte tyske demokratiske republikken, DDR, som falt så brått sammen for drøye 30 år siden da storebror Sovjetunionen imploderte under vekten av sin egen inkompetanse. Det er verdt å minnes at svært mange venstrelenende vestlige intellektuelle nektet  å se DDR-systemet for det det var, et totalitært konstrukt holdt oppe av sovjetisk militærmakt i tospann med landets egne sikkerhetsorganer. Sistnevnte inkluderte en massiv etterretnings- og sikkerhetsorganisasjon (Stasi, også kjent som «partiets skjold og sverd») som sørget for at folk ikke avvek ens en tomme fra den rette og smale vei mot en lysende sosialistisk fremtid. Antallet østtyskere som mer eller mindre tvungent ytte Stasi tjenester av ulike slag, var enormt, hundretusener dersom også de mange «inoffizielle Mitarbeiter und Mitarbeiterinnen» regnes med. Å sladre på hverandre til Staten var rutine i Øst-Tyskland; slikt skjedde selv innad i familier og kjærester imellom hvilket blant annet den utmerkede serien Weissensee («Kritikarrost serie om varm kjærleik og kald krig» ifølge NRK og jeg er enig; den er bestemt verdt å se!) viser. 

Man kan søke kunnskap om og innsikt i Europa-intern maktpolitikk frem mot 1989 i dokumentarlitteratur eller fiksjon skapt mot en tidskorrekt ramme, men uansett bør man ha minst to spørsmål i bakhodet: Hvorfor ble det som det ble i de to nevnte landene, og finnes det likhetspunkter mellom deres samfunnsutvikling og vår, likheter som av lettforståelige grunner ikke kommuniseres særlig ivrig av alle samtidsiakttagere med interesse for politikk? Muligheten for at noe lignende kunne og kan skje også hos oss, burde nordmenn så definitivt tenke igjennom, for vi har virkelig ingen grunn til å stole på at noen gudshånd for alltid skal hvile over vårt hode slik at Norge til evig tid forblir uberørt av dumhet, ondskap og annet svineri. Kunne det onde og vonde skje der, med russere og tyskere, så kan det skje her også, tro ikke annet; intet ved det norske arvestoffet, hverken det biologiske eller det historiske, garanterer oss mot fremtidige ulykker. Hvilke politiske likheter er det så vi bør være særlig på vakt overfor?

Både Sovjetunionen og DDR var utopisøkende  stater, de prøvde å etablere et kommunistisk drømmerike, noe det store flertallet nordmenn ikke gjør (vår offisielle utopi er flerkulturell, ikke kommunistisk). Derimot er vi slett ikke ulike dem hva gjelder offentlig vilje til å etablere kontroll med den egne befolkningen. Dette nakketaket på populasen var også i våre to historiske eksempler av etisk natur først og fremst – man visste hva som var «rett» og ble forventet av en lojal borger -, skjønt jernneven hele tiden lå bak som en trussel. For tro endelig ikke at det kun var rå makt som styrte «begeistringen» for det egne systemet i de nevnte landene, særlig ikke i tidlig fase. 

I Norge er man også i økende grad opptatt av å «ha kontroll» med hva den egne befolkningen mener og leser, selv om de færreste maktmennesker er like ublu som Gro Harlem Brundtland når det gjelder å si dette rett ut. Men i alle fall de blant oss som har levd noen tiår, og som følgelig kan sammenligne stoda i dag vertikalt så vel som horisontalt, innser at nordmenns intellektuelle frihet er i ferd med å innskrenkes på område etter område. La oss se på ett stort og ett lite eksempel.

Det store er naturligvis det omseggripende meningspresset stigende til tvang som søker å hindre at reelt opposisjonelle høyrerøster får noen form for innflytelse over ens ekstraparlamentariske politiske prosesser i vårt land. Da det ikke lenger var tilstrekkelig å ensrette opinionen gjennom et tilnærmet totalt informasjonsmonopol (fra NRKs redaksjonelle normative kontroll til hindring av at kritiske leserbrev finner veien inn i statsstøttede avisers spalter), strammet man til skruen ytterligere ved å brennemerke politisk kritikk som «hatprat», et begrep bokstavelig talt tatt rett ut av stalinismens verktøykasse. Man «moderniserte» til og med lovverket (paragraf 185) for slik å «sørge for en mer sivilisert offentlig samtale». Derved oppnådde man at den omfattende sosiale kontrollen fikk hjelp av strenge juridisk-polisiære tiltak for å dempe kritikken fra misnøyde nordmenn som følte seg sviktet av landets politiske elite. Og vær ikke i tvil om at systemet arbeider effektivt: Folk dømmes i vårt land til bøter og endog fengsel for å ha sagt slikt som Staten ikke liker, de mister dessuten arbeidet eller kan havne i sosial skammekrok for selv relativt ubetydelige verbale overtramp. Utviklingen er alt annet enn verdig et demokrati, tvert imot minner den stygt om tilstander vi kjente fra DDR og SSSR. En forblindet fjerde statsmakt velger, til sin evige vanære, å la være å registrere hva som skjer, enn si påtale innskrenkingen av ytringsfriheten.

Det lille eksempelet har, som det passer seg, med de små å gjøre, skoleelevene. Ikke bare utsettes disse for et ideologisk meningstrykk ovenfra som kunne gjort et kommunistisk diktatur misunnelig, men i tillegg innpodes de det moralske ved å sladre, rett nok vakkert sminket i formuleringer av typen «husk at du alltid kan/må/får si fra om noe som er galt!». Overfladisk betraktet fremstår dette som en selvsagt forsikring til engstelige smårollinger i alle aldre, men bak den uskyldige fasaden lurer angiversamfunnet. Den oppmerksomme «nabokjerringa» som stundom holdes frem som en styrke for ethvert samfunn, kan utvikle seg til en farlig institusjon. Nordmenn er langt fra historisk fullvaksinert mot en slik utvikling.

Selvfølgelig er det en enorm kvantitativ forskjell mellom å miste jobben på grunn av politisk uvanlige meninger (Norge) og å bli sendt til en arbeidsleir (Sovjetunionen), men det er viktig å innse i tide hva som er situasjonens momentum, altså i hvilken retning skråplanet heller: vår ytringsfrihet skrumper inn samtidig som konformitetskravet øker. 

Det vi nå ser utvikle seg i vårt fedreland, er liberalistisk totalitarisme. Å motarbeide denne tendensen er en verdig oppgave. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂