Dana Levin: Woman reading (2003)

Den 12. mars 2019 fikk vi vite at NSB, vårt engang store og viktige statsselskap hvis sjef tjente mest av alle i kongeriket da jeg var gutt, skulle moderniseres så til den milde grad at de fremover ville kalle seg Vy. Konserndirektør Isaksen var profesjonelt begeistret på Dagsrevyen; en ny tid var kommet og krevet et fremtidsrettet navn. Vy-ene var ubegrensede innen konsernledelsen, fikk man inntrykk av, nærmest litt sånn «the sky is the limit»-aktig, og man ante til og med at tog-for-buss kunne bli aktuelt i tidens fylde, så fint skulle alt bli i et miljøvennlig, kult og velfungerende fremtidsselskap. En skarve kvart milliard, summen navneskiftet var beregnet til å koste, var for småpenger å regne i sammenhengen; å snakke om pris ville bent frem være tarvelig i en sådan stund.

Det ble en del bråk i etterkant av lanseringen, hvilket gleder meg storlig. Rustad skrev et historisk-arkitektonisk hjertesukk i sakens anledning med flere poenger som vakte gjenklang, og som jeg ønsker å videreutvikle i en litt annen retning. Hans hovedbudskap står fjellstøtt: Brottsjøen av nyskapte, internasjonalt tilpassede, formodet fjonge firmanavn som nåtidshippe nordmenn tenker ut for engang hederskronte bedrifter, viser noe viktig og trist om hvordan vi som nasjon forholder oss til vår historie.

Det var ikke alltid slik. Forståelsen av at nåtiden er et flortynt skille mellom viktig fortid og ditto fremtid var for ikke lenge siden levende i vårt folk, særlig etter 1814 da arbeidet med å smi en gammel nasjon om til en ny stat stod øverst på agendaen. Norges distinkte identitet innen orkesteret av Europas mange land skulle gjenskapes etter 400 år med danskevelde; vi skulle igjen innta vår tilmålte plass og status inter pares. Historieundervisning spilte en nøkkelrolle i dette holdningsarbeidet slik Munchs berømte maleri  i vårt første universitets aula reflekterer. Jeg hitfører litt av den forklarende teksten: Munch [sa selv at bildet] «viser i et fjernt og historisk virkende landskap en gammel mand fra fjordene, som har slidt sig frem gjennem tiderne, nu sitter han fordypet i rike minder og fortæller til en liten betat gut». Videre fra samme tekst, men nå ikke lenger med kunstnerens egne ord: «Den gamle mannen har på seg en rød lue som symboliserer frihet, og er kledd i lappet tøy, som en fisker. Slik symboliserer han Norges historie».

De eldre blant oss opplevde videreføringen av denne ambisjonen rundt omkring i mangfoldige små klasserom mens vi gikk på skolen: Respekten for fedrelandet gjennomsyret undervisningen som ble gitt, de unge skulle lære hvilke idealer nordmenn hadde, hva som ble forventet av oss. Det manglet ikke på historiske eksempler både på dem som levde opp til forventningene, og dem som hadde falt igjennom. I fortellingene så man konturer av både himmel og helvete, mens derimot gråtonene typisk ble underkommunisert i selvbildet som ble skapt. De hadde sine sider, også datidens læreplaner og –mål, men for elevene den gang var dette det normale. Opprør og dekonstruksjon av oppfatninger og idealer, inklusive nasjonale sådanne, hørte ennå en ukjent fremtid til.

Utover 70-tallet ble interessen for europeisk og norsk historie i skolen stadig mindre. Vi hadde nå entret internasjonalismens og protestenes tiår, bølgen etter 1968-opprøret ute i den store verden slo inn over også vårt land, og de gamle ambisjonene for hva som skulle oppnås innen skoleverket – slikt som «å skape gangs menneske» av de unge og bidra til en felles, norsk virkelighetsforståelse og identitet – fremstod ikke lenger som relevante. For å si det litt flåsete: Internasjonal solidaritet og fingermaling ble viktigere enn vektlegging av kunnskap om vår fortid og ferdigheter innen harde fag som matematikk og fysikk. Elevene skulle hjelpes til selvrealisering, var protestgenerasjonens mantra, de skulle få utvikle seg fritt og derved bli internasjonalt orienterte, solidariske medmennesker. Slike var nødvendige for å befolke den fagre, nye verden som skulle avløse den nasjonsinndelte, konfliktskapende gammelversjonen som hittil hadde vært vårt hjem.

Selvsagt karikerte jeg utviklingen litt i det som ble skrevet ovenfor, men dette var for å understreke hovedpoenget: Undervisningen i vår egen, i betydningen norske så vel som europeiske, historie ble nedprioritert fordi slik kunnskap nå ble ansett som mindre viktig. Med enda en spissformulering: Det ble mer betydningsfullt å kjenne FNs fødselsdag enn Olav den helliges dødsdag. Nordmenn skulle opplæres til å bli verdensborgere, ikke snevre nasjonalister eller mennesker med et eksklusivt europeisk perspektiv på hvordan «the human race» hadde skapt sin «global village». Selvfølgelig hadde denne kunnskapsreduksjonen konsekvenser. 

Dette ble spesielt merkbart siden vi etterpå har gått enda lenger. Ikke bare er undervisningen i relevant historie blitt kvantitativt redusert, men nå er også innholdet endret i betydelig grad, i særdeleshet hva gjelder alt som smaker av norsk eller eurosentrisk perspektiv på kunnskapsformidlingen. Her er igjen – som vanlig, får man si – amerikanerne først ute; det foregår for tiden en massiv prosess på amerikanske universiteter, andre læresteder og ute i bybildet for å fjerne det de progressive mener er en normativ overkonsentrasjon på «døde hvite menns»rolle i utviklingen av USA så vel som den øvrige verden. Skulpturer av kjente menn fra amerikansk historie fjernes, litteratur av berømte forfattere (igjen hvite menn, naturligvis, disse mest foraktelige) strykes fra pensumlister på alle nivåer for eventuelt – om nå lesing overhodet oppfattes som nødvendig for dem som skal bli fremtidens ledere – å erstattes med verker av fargete kvinner knapt ens Nobel-komiteen, notorisk for sin evige jakt på ukjente skribenter fra «grisgrente stråk», kjenner til. Rent allment skjer en gigantisk ommøblering innen de historiske hierarkiene for at de tidligere undertrykte nå skal fremstå som kulturelle «top dogs». En lignende omkalfatring av fortidens verdiskalaer har ikke skjedd siden kommunismens fall, og før det igjen Maos kulturrevolusjon for drøye femti år siden. Det er i sannhet turbulente tider. 

Kampen om historien er altså en særdeles viktig del av den alminnelige politiske kampen. Bildet som tegnes av fortiden, avgjør forståelsen av samtiden. For tretti år siden ramlet det gigantiske kommunistiske samfunnseksperimentet sammen i Øst-Europa; så fullkomment intellektuelt bankerott hadde systemet vært at selv en gris eller en sekk poteter kunne vinne mot en kommunistisk kandidat ved de første frie valgene som ble organisert i Polen etter at Sovjetunionens maktgrep hadde løsnet. Restene av det normalborgerlige samfunnet slo massivt tilbake mot den kommunistiske undertrykkelsen som hadde vært. Enn i dag er de sentraleuropeiske landene godt vaksinert mot kollektivistisk, antinasjonal propaganda som truer deres selvstendighet. De knytter bevisst nye historiske bånd til sin egen førkommunistiske fortid.

Under Kinas kulturrevolusjon på 60-tallet ble millioner av unge rødegardister manipulert og brukt av Mao Zedong i et voldsomt kommunistisk-revolusjonært maktspill; alt som minnet om fortiden, skulle vekk, intet fikk hindre utviklingen av det nye, rene mennesket. Historien måtte knuses av hensyn til fremtiden. Det var kommunistisk hybris av reneste karat de rødglødende gjennomførte, og det ble svært blodig. Båndene til kinesernes kulturelle arv måtte rives over for at det sosialistiske drømmesamfunnet skulle kunne virkeliggjøres.

Det smått unike ved kampsituasjonen nå er at vårt borgerlige, fornuftige, i utgangspunktet konservative samfunn slett ikke ligger i ruiner på hverken den ene eller andre måten, men likevel bøyer seg og tillater at den nye tids barrikadestormere – som forresten slett ikke alle er åpent røde, ganske så mange av dem er miljøgrønne i fargen – når frem med sine krav om å få omskape verden i sitt bilde. Vi, de ledende demokratiske landene i Nord-Amerika og Europa, som har vunnet både de varme og kalde krigene vi har vært involvert i gjennom de siste hundre år, og i dag er unikt velutviklede og rike, ser langsomt livskraften forlate vår vestlige kultur. Et kappløp av selvkritikk og -undervurdering, en i sannhet destruktiv oikofobi, er satt i gang. Denne underlige, patricide orgien krever nå sin pris. På stadig flere fronter merkes skadevirkningene. 

Hadde historiekunnskapen vært bedre, ville flere gjenkjent stemningen og den manglende selvoppholdelsesdriften fra tidligere europeiske nedgangstider. Jeg tenker ikke primært på perioden like etter første verdenskrig da Spenglers kulturpessimisme traff den krigstrette tidsånden der det smerter som mest, men snarere på faser av senantikken da kloke og kunnskapsrike folk innså at nå, nå gikk det nedfor bakke. De var i besittelse av betydelig innsikt, de gamle.

Men samtidig hadde de ikke fullkommen og udelt rett i sin resignerte pessimisme, for det har alltid vært så gjennom europeisk historie at menneskenes iboende, skjulte energi til sist har brutt seg vei gjennom alt det råtne og ødelagte og skapt ny vekst og fremtid; fugl Føniks har reist seg igjen, gang etter gang, og ofte mot betydelige odds. Et slikt skifte vil måtte være unge menneskers verk, for vi i etterkrigsgenerasjonen har mislyktes på vår vakt i å videreutvikle samfunnet i gunstig retning.

Dersom fremtidens europeere klarer å innstillere ny livskraft i vår gamle kultur, så formodentlig ved at mange av dem igjen vender tilbake til og tar inspirasjon fra historien, både den nasjonspesifikke og alt vi har felles, for fortid og fremtid henger energetisk sammen uansett hva de mange korttenkte måtte innbille seg. Renessansers  utviklingskraft er uløselig knyttet til nettopp samspillet mellom tilbakeblikk og fremsyn. Det som skjedde før, kan skje igjen, om enn alltid på litt annet vis. Også dette forteller historien dem som er villige til å lære.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her