Kommentar

Det jeg ønsker å skrive om i dag, er forskjellen mellom å forestille seg en gyllen fortid og en lysende fremtid, mellom å drømme om en fortidsfjern, idyllisk naturtilværelse og en kommende sivilisasjonsskapt idealtilstand – kort sagt: forskjellen mellom å lengte etter Arkadia og Utopia. Uklart og litt luftig? Det kan jeg være enig i. Men temaene henger sammen som de også er tett – om enn indirekte – forbundet med dagsviktige spørsmål og politiske prosjekter.

Jeg velger å la min versjon av historien begynne med en reise jeg gjorde for to år siden til fjellandsbyen Stemnitsa i regionen Arkadia på Peloponnes i Hellas. Sammen med min venn og kollega Nikos og hans venn igjen, kirkekunstnereren Dimitris, tilbrakte jeg uken like før påske i sistnevntes barndomshjem i denne usedvanlig pittoreske landsbyen  som har en fastboende befolkning på ikke mer enn noen få hundre sjeler, men som bærer desto flere minner fra både historisk og førhistorisk tid. Hver dag tok vi turer rundt på Peloponnes og besøkte fra barnelærdommen velkjente steder som Olympia og Sparta, samt andre som jeg nå så og hørte om for første gang, men som også de dryppet av urgammel mytologi, kultur og historisk betydning.

Selve navnet Stemnitsa lyder litt rart og minner snarere om Jugoslavia enn om Hellas, og det skriver seg da også fra sydslaviske immigranter på 700-800-tallet. Før dette var landsbyens navn Hypsous. Stedet var bebodd allerede innen de greske stammene migrerte sørover drygt tusen år før vår tidsregning, og angivelig skal den lokale dialekten i lang tid etter ha beholdt før-doriske elementer som rester av den innfødte befolkningens talemål. Ifølge en annen fortelling ble byen for lenge, lenge siden grunnlagt av en av de tallrike sønnene til kongen av Arkadia, Lykaon, dog formodentlig ikke den som han drepte og serverte Zevs å spise i en av de mange og mildt sagt fargerike mytene som finnes om samspillet mellom mennesker og guder dertillands på de tider.

Men hvorom allting er: Stemnitsa ligger midt i regionen Arkadia og er et riktig eldgammelt sted, og da kommer vi inn på hovedtemaet, det forhistorisk gamle og holdningen til dette. Navnet stammer fra Arkas, produktet av et av Zevs’ utallige amorøse eventyr, denne gang med nymfen Kallisto. Forbindelsen ble opphav til enda en av disse saftige mytene om gudommelig sjalusi, hevn og sinne som de forhistoriske grekerne skapte så mange av, og som det alltid er en fornøyelse å gjenoppfriske, men som av tids- og plasshensyn skal få hvile nå. La meg bare nevne at Arkas til sist endte opp som Lille bjørn på stjernehimmelen, mens hans mor ble til Store bjørn.

Helt siden antikken har landskapet Arkadia, skogguden Pans hjemtrakter, vært brukt også som et allmennbegrep (iblant da skrevet med liten forbokstav) for det opprinnelige og naturlige, et sted uten berøring med alt som moderne er og der menneskene, gudene og åndene fremdeles lever et harmonisk liv, upåvirket og uskadd av teknologi og modernitet. Et visst belegg for tenkemåten finnes også historisk, i og med at det primitive fjellandskapet med sine gjetere og jegere stort sett klarte seg uten altfor nærgående oppmerksomhet fra ottomannene og deres skatteoppkreveres side (forakten for og hatet mot futen er et gjennomgående tema i europeisk historie!) i hundreårene etter Konstantinopels og det bysantinske rikets fall i 1453; som så ofte ellers, var det en fordel å være fattig og avsides beliggende, å havne «under radaren», som man sier på moderne norsk. Også senere spilte landskapet en rolle i motstanden mot tyrkerne, for under frigjøringskrigen på 1820-tallet var nettopp Arkadia et arnested for den greske selvstendighets- og frihetskampen.

Den kunstneriske fremstillingen av tapt arkadisk lykke har vært omfattende, ikke minst innen maleri og litteratur. På førstnevnte område er Nicolas Poussins ”Les Bergers d’Arcadi” (Gjeterne i Arkadia) det mest kjente. Et annet og litt tidligere maleri (vi snakker her om første del av 1600-tallet) med samme motiv er dette av Guercino. Felles for begge er at landsens gjetere avbildes stående ansikt til ansikt med døden foran et gravsted eller en hodeskalle midt i den landlige uskylden og skjønnheten. Ordene som kan avleses på gravstedet, «Et in Arcadia ego», betyr direkte oversatt «også i Arkadia jeg». De fleste fremholder at jeg-personen i setningen er døden selv. I så fall blir betydningen at endatil i alt det vakre, urørte og levende finnes døden som et nærvær man aldri kan unnslippe. Påskriften er med andre ord et «memento mori», en «husk du skal dø»-påminnelse som neppe har mindre aktualitet i dag enn for 400 år siden da Guercino og Poussin lagde sine udødelige(!) mesterverk.

Jeg kan ikke dy meg for å legge til litt om «Et in Arcadia ego» i moderne populærlitteraturperspektiv. Setningen ble herostratisk berømt i og med «Holy blood, holy grail» av Baigent, Lee og Lincoln, dere vet boken fra 1990-tallet der man spekulerer i at Jesus og Maria Magdalena fikk et barn sammen som siden ble stamfar for Merovinger-kongeslekten i den tidlige middelalderens Frankrike, og som skulle være den biologiske manifestasjonen av den hellige gral. Ifølge forfatterne var malerisetningen intet mindre enn et esoterisk kodebudskap, et anagram for «I! Tego Arcana Dei» («Vik unna! Jeg skjuler Guds hemmeligheter»). Etter alt å dømme er ikke dette mer enn enda et eksempel på at man kan lese hemmelige budskap inn i nesten alt, bare man vrir teksten eller formen kreativt nok, men bevares: Forfatterne lagde en ytterst spretten spenningsroman som går utenpå det meste i genren historisk konspirasjonsteori med religiøse og mystiske overtoner. Men dessverre blir ikke en tekst mer etterrettelig bare fordi den syder av spenning, hissende mønstre av sammenflytende tilfeldigheter og påstander om kirkelig hemmelighetskremmeri, snarere er det vel motsatt.

Den lille turen innom «Holy blood, holy grail» bringer oss over på den litterære omtalen av Arkadia eller arkadia. Det finnes et stort tilfang av materiale å vise til, blant dem mange tekster som jeg hverken har lest eller kommer til å lese. Det begynner med Vergils «Ekloger», som dannet grunnlaget for all senere europeisk pastoraldiktning (pastor = hyrde eller gjeter), og fortsetter med Dantes «Den gudommelige komedie», der også forestillingen om urørt landlig harmoni og uskyld tydelig skinner gjennom. Samme tankesettet dominerer i Rousseaus idyllisering av «den noble ville», naturmennesket som ikke var ødelagt av sivilisasjonen, men som i sin tilstand av uskyldig perfeksjon måtte fremstå som et ideal for de moderne europeerne i samtiden, altså 1700-tallets opplysningstid. Tilsvarende påvirkning kan man se i senere fremragende litteratur enten referansen til Arkadia er eksplisitt eller ikke. Jeg tenker særlig på Henry David Thureaus «Walden», der han mot slutten av den amerikanske romantikken (midt på 1800-tallet) beskriver sitt forsøk på å finne fram til en mer opprinnelig livsstil utenfor Boston, på den gamle Lev Tolstoys religiøs-moralske fremheving av det enkle bondeliv som det eneste som kan frigjøre mennesket fra synden og fristelsene, samt ikke minst på vår egen Hamsuns hyllest til det opprinnelige, ærlige og enkle i «Markens grøde». Også i samtidslitteraturen gripes det innimellom tilbake til det urørte arkadia, lykkens land, direkte eller via Rousseau og andre mellommenn; tilfellene er så mange at man nesten kan snakke om en egen litterær genre av nostalgisk tilbakeskuen mot det som engang (kanskje) var.

Da er vi inne på det jeg ser som essensen av arkadianismen, drømmen om en gullalder som for alltid er passé, men som likevel forblir hos oss i lengselen. Tanken er i seg selv en arv fra gresk mytologi der man forestilte seg fire (i noen versjoner flere) tidsaldre i menneskehetens utvikling hvorav den eldste og fineste var gullalderen. Pietro da Cortonas maleri gjengir en gullaldertypisk scene fra perioden. Det var en tilværelse av harmoni, fred og rikdom, uten slit og sykdom der menneskene levde i enighet med hverandre og i pakt med naturen og dens ånder til de gamle og mette av dage gikk over i evigheten. Platon skriver om saken og klargjør at Hesiod før ham hadde brukt betegnelsen gullalder symbolsk, som referanse til det edle ved livet i denne førhistoriske tiden, ikke til at grunnstoffet gull fantes i overflod. De etterkommende tidsepokene assosierte man med metallene sølv, kobber og jern, med den sistnevnte (vår egen) som den minst imponerende. Verd å merke seg er at et tilsvarende bilde av tidlig uskyld finnes også i kristen-jødisk (Edens hage) og indisk mytologi, ja, endatil i nordisk sådan finnes en lignende oppfatning (gudenes lykkelige tid på Idavollen slik den beskrives i «Voluspå»).

Et sentralt poeng, kanskje det sentrale poenget, i drømmen om arkadia er altså forestillingen om en tilstand der urettferdighet og vanskeligheter ikke lenger eller ennå finnes, men der menneskene lever i fred med hverandre og i pakt med de beste egenskapene i sin natur. Er ikke dette det samme som vår forstilling om Utopia (tidligere omtalt både her og her), det gode landet eller landet som ikke er? Både ja og nei, likheter finnes definitivt, men ulikhetene er også viktige.

Den mest prinsipielle forskjellen er selvsagt at mens Utopia ligger i en uklar fremtid, så befinner arkadia, det symbolske stedet med liten a, seg i en fjern fortid. Mindre tydelig, men ikke mindre viktig, er at de ikke-religiøse Utopia-variantene er sivilisasjonsprodukter som det står i menneskenes makt å skape (at også religiøse utopier av typen Himmelriket av mange oppfattes som menneskeskapte, er en annen sak som ikke er direkte relevant i sammenhengen). Dette gjelder enten vi snakker om dialektiske materialisters forestilling om den siste, kommunistiske samfunnsfasen der proletariatets diktatur er etablert, om det rasistiske tusenårsriket der germanerne endelig har utryddet sine fiender og skaffet seg et tilstrekkelig livsrom slik nazistene fabulerte om det, eller (dessverre bare litt fortegnet) om det multikulturelle jordiske himmelriket med konfliktråd og sosialtanter i hver en grend slik det moderne norske sosialdemokratiske likhetssamfunnet legger opp til. Lengselen mot den forgangne idyllen i arkadia er derimot uten håp om å skulle kunne stettes noen gang, for alle sivilisatoriske innsatser i retning av et slikt mål er nærmest per definisjon kontraproduktive. Slik sett er arkadianismen langt mindre preget av menneskelig intervensjon enn utopismen er det, og har også vist seg langt mindre farlig og skadelig. Den uskyldige barndommen kommer ikke tilbake, selv om man kan lengte etter den, heller ikke i historisk sammenheng.

Eller kan den det? Mens drømmen om den fremtidige lykken typisk springer ut av et lineært historiesyn der man ved stadige fremskritt går fra en ussel fortid til en strålende fremtid, så er forestillingen om arkadia oftere (men ikke med logisk nødvendighet) forbundet med en oppfatning av historien som syklisk. Dette passer godt med de indiske religiøse tradisjonene som arkadianismen har levd ved siden av, og som nok de gamle grekerne lærte mer av (eller hadde felles indoeuropeisk tradisjon med?) enn vi kanskje har vært klar over. Troen på at noe som helst i en kompleks biologisk-historisk verden er lineært, er nesten garantert en feilslutning som snarere kan tilbakeføres til menneskenes artsbestemte forunderlige geometriske tilbøyeligheter enn til egenskaper ved tingene selv. I en uendelig runddans preget av vekst, katastrofer og gjenfødelser vil også arkadia gjenoppstå, for så igjen å bli besudlet av liksomforbedringer som litt etter litt ødelegger det opprinnelige og setter i gang en ny syklus.

Men ser vi ikke med egne øyne at ting stadig forbedrer seg? Om det enn har vært noen bukler på kurven, så har den da pekt oppover gjennom hele historien tydende på at utviklingen fra dårligere til bedre er uavvendelig? Denne typen optimisme er jeg uenig i. Utviklingskurven er satt sammen av så mange tendenser (selv forestiller jeg meg den som en vektorsum) der retningen oppover – det vi gjerne kaller Fremskrittet med stor F – drives av teknologi og teknologi alene. At mange andre nyttige egenskaper eller tendenser (evnen til å konsentrere seg – «holde fokus» på nyspråk – og evnen til å undre seg er to eksempler) er mindre enn før, forkommer meg åpenbart. Da blir det vanskeligere å tenke dype tanker, å klare over tid og gjennom vanskeligheter å følge resonnementer som kunne ledet til ny innsikt. Når man ved teknologiens hjelp har lykkes i å skaffe seg mer fritid, altså tid man ikke må benytte til å skaffe seg livsfornødenheter, så er det forstemmende å se hva de aller fleste bruker nådetiden til. Man får ikke alt, heller ikke i lettvinthetens tidsalder.

Det siste er selvsagt omstridt og i alle fall diskutabelt (selv om jeg ikke er i tvil om at det er sant). Noen vil si påstanden lukter av gamle menneskers «alt var bedre før»-holdning. Lukten er der, det medgir jeg gjerne, men det er samtidig et faktum at ikke alt nytt er godt, og det har gamle mennesker av gode erfaringsgrunner større mulighet for å innse enn de med kortere tidshorisont.

Å opprettholde en optimal balanse mellom respekt for og tilbakeskuende drøm om arkadia på den ene siden og endrings- og forbedringstrang på den andre er vanskelig, for ikke å si umulig. Mange av de riktig store konfliktene oppstår i dette spenningsfeltet. Det vil nok by seg anledning til å løfte perspektivet også fremtidig, enten man nå er klar over at man befinner seg på veien mellom Arkadia og Utopia, i den ene eller andre retning, eller ikke.