Kommentar

Mandag 18. februar så jeg på NRK2 det russiske TV-programmet ”Stalin og rettsoppgjøret som aldri fant sted.” Programmet er tilgjengelig på nett  fram til 6. mars. De få skuespillerne var utmerkede mens presentasjonen av et rikelig billed- og filmmateriale fra den gang begivenhetene fant sted, Stalins og Khrustsjovs tid, ga en følelse av autentisitet til beretningen. Dessuten dukket til stadighet en svært gammel mann opp som tidsvitne og gjennomgangsfigur i fortellingen og kommenterte med åpenbar innsikt og bibeholdt intellektuell skarphet hendelsene fra sin ungdom og tidlige voksne alder. Denne mannen, Grigory Pomerants, døde 16. februar 2013, altså bare to dager før programmet ble vist på norsk fjernsyn. Han var da 94 år gammel.

Slike tidsmessige sammenfall av begivenheter slår meg alltid som interessante og potensielt meningsfulle, hvor tilfeldige de enn måtte være. Jeg vil gjerne si litt om programmet og begivenhetene det omtalte, samt dessuten om Pomerants og hans forhold til tiden han levde i. Fremfor alt vil jeg gjøre meg noen tanker om hvorfor noen rettsoppgjør finner sted mens andre aldri blir av.

Etter at Stalin var gått bort (1953) og Khrustjov på den 20. partikongressen i 1956, den første kongressen i SUKP (Sovjetunionens kommunistiske parti) etter tyrannens død, holdt sin berømte tale der han tok avstand fra Stalin-tidens personkultus, maktmisbruk og terror, satte det inn et politisk tøvær i kjempelandet. Hos mange var det vekket håp om at man nå endelig skulle kunne begynne å snakke sant om fortiden, at man uten forstillelse skulle kunne sette i gang et arbeide for å skape et anstendig samfunn der løgnen ikke dominerte. Håpet var overdrevet, viste det seg, og noen år senere (fra Khrustsjovs tvangspensjonering i 1964 og fremover) strammet Bresjnev og hans menn tøylene og man gikk igjen over i en betongstiv liksomtilværelse holdt oppe av massiv samfunnsmessig propaganda som man nesten måtte være vestlig salongradikaler for ikke å se og gjennomskue. Men på slutten av 50-tallet og på begynnelsen av 60-tallet forsøkte flere sovjetborgere å få fram i offentligheten sannheten om undertrykkelsen og myrderiene som hadde skjedd på den tidligere så mektige lederens, altså Stalins, tid. Noen så endog for seg at dette måtte resultere i en stor, offentlig rettssak mot systemet og partiet; uten et slikt oppgjør ville man ikke ha ydet historien og ofrene rettferdighet. Det var dette TV-programmet handlet om.

Et av kommunistpartiet selv (hvem ellers? Det var jo de som fremdeles hadde makten og kunne bestemme hva som var både rett og galt…) nedsatt utvalg fikk i oppdrag å finne ut om storstilte overgrep hadde skjedd. Sammensetningen av denne Sjvernik-komiteen reflekterte maktkampen under Khrustsjov etter fader Stalins bortgang; stalinister kjempet med reformvennlige både om hva som hadde skjedd, om hva som skulle offentlig erkjennes, og om i hvilken retning og hvordan man nå skulle styre samfunnet. Blant de reforminnstilte fantes også gammelrevolusjonære fra 1917-generasjonen og den påfølgende borgerkrigstiden, altså de folkene som hadde sørget for at bolsjevikene seiret, men som så var blitt utrensket av Stalin under maktkampene i partiet før andre verdenskrig. De overlevende blant disse hadde selvfølgelig et ekstra sterkt behov for å korrigere historieskrivningen, for å få det allmektige Partiet til å fjerne stemplingen av dem som kontrarevolusjonære, folkefiender, sabotører, ødeleggere og spioner, betegnelsene som hyppigst ble brukt om dem som ble skutt eller dømt til straffarbeid i Sibir.

Personen som i praksis kom til å drive arbeidet i komiteen, var ikke partipampen Sjvernik som var satt til å lede den, men derimot den tidligere GULag-fangen Olga Sjatunovskaja. Som mange andre unge entusiaster hadde hun tidlig kastet seg med full kraft inn i arbeidet for å styrte tsarveldet, men fikk som belønning da kampen vel var vunnet flere år med tvangsarbeide i Kalyma, igjen i likhet med mange andre «folkefiender» av samme generasjon. Nå leverte den aldrende og hjertesyke kvinnen et voldsomt arbeide, fortalte TV-programmet, for å få sannheten om myrderiene på det stalinistiske 30-tallet fram i dagen, hele tiden mens øvrige komitemedlemmer ydet motstand og prøvde å diskreditere henne overfor den nye lederen, Khrustsjov. Sjvernik-komiteen hadde som Partiets egen undersøkelseskommisjon adgang til de enorme partiarkivene, og Sjatunovskaja var stenisk i sine anstrengelser for å ta fram all informasjonen derfra om det som hadde foregått. Hverken ytre motstand eller sviktende helse fikk stoppe henne.

Hvorfor var de fleste andre i komiteen lunkne eller direkte fiendtlige overfor hennes forsøk på å få sannheten fram? Jo, partitoppene hadde alle selv deltatt i terroren, svært mange hadde hatt «blod opp til albuen» som det heter på russisk, og bare delvis billedlig talt. Lojaliteten måtte under Stalin bevises ved at man involverte seg, i det minste ved å angi andre, og jo flere desto bedre. De var selv skyldige, de fleste av dem. Dessuten gjaldt kampen om historien også alle de nåtidige fordelene som fulgte med å være ledende partimedlemmer, den materielle rikdommen som ble makteliten til del, og som de for alt i verden heller ikke nå ville gi avkall på.

Olga Sjatunovskaja fikk aldri partiledelsen med seg på å gjennomføre noen rettssak mot dem som hadde stått for terroren, og kanskje var forehavendet alt fra begynnelsen fåfengt; ingen organisasjon, fremfor alt ikke en maktfiksert struktur som sentralkomiteen i SUKP, er villig til å gjennomføre en prosess som ødelegger den egne maktbasen. Trolig var den voksne Sjatunovskajas intense håp og arbeid like urealistisk fundert som den unge Olgas idealisme hadde vært det under revolusjonsårene. Ingen vet, dette blir kontrafaktisk historie, forsøk på å forestille seg hva som kunne skjedd dersom det ene eller det andre hadde blitt håndtert annerledes, altså typisk dersom hvis såfremt ifall-tenkning.

Hennes massive undersøkelsesmateriale ble lagt til side, i skuffen, og to år etter ble Khrustsjov selv satt på sidelinjen. De samlede arkivekstraktene omfattet til slutt 64 bind. Hovedtallene var som følger: I løpet av de sju siste årene før Hitler-Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde sistnevntes makthavere arrestert 19 840 000 av sine egne borgere, nesten alle på grunnlag av rent fiktive anklager, og direkte skutt og drept sju millioner av dem. De fleste andre omkom i GULag etter kortere (oftest) eller lengre tids straffarbeid.

Det er ikke min mening å gjøre Stalin-tidens grusomheter til det dominerende innholdet i denne artikkelen. Jeg går derfor ikke inn i en diskusjon av Sjatunovskajas tall sammenlignet med andre offerberegninger fremkommet i senere studier. Historikere skal kontinuerlig etterprøve også slikt, enten det gjelder nazistiske eller kommunistiske myrderier eller forbrytelser andre regimer har stått for; det er deres faglige plikt og i den betydningen SKAL all historieskrivning være revisjonistisk. Merk vel at dette betyr noe ganske annet enn å bedrive apologetikk ut fra ideologiske eller politiske motiver. At problemet ikke er begrenset til de to nevnte ideologiene og landene Tyskland og Russland, turde være prinsipielt selvsagt, men kanskje likevel verd å understreke fra tid til annen når eksempelvis norsk selvgodhet blir i overkant plagsom.

Intelligente, skarpsynte og etterrettelige mennesker som selv har levd gjennom begivenhetene historikere strever med å forstå og måle, er til uvurderlig hjelp når det gjelder å forme vår oppfatning av hva som skjedde før vår egen tid. Grigory Pomerants var en slik mann både i livet og i dokumentarprogrammet. Han var født i 1918 og meldte seg frivillig til fronttjeneste i infanteriet i Den røde arme – ikke alltid det foretrukne tjenestestedet for universitetsstudenter, kan man si – straks etter angrepet på Sovjetunionen. Deretter kjempet han i det russerne kaller Den store fedrelandskrigen. Såret ble han to ganger som han også ble dekorert to ganger, men i motsetning til så mange, mange andre overlevde han krigen. Etterpå havnet han, som Solzhenitsyn og flerfoldige tusen andre tenkende veteraner gjorde det, i GULag for antisovjetisk virksomhet. Frisatt ble han i det store amnestiet etter Stalins død.

Pomerants viste ved flere anledninger både sitt fysiske og sivile mot; slikt gir troverdighet. Jeg markerer respekten for ham og andre i samme generasjon, i alle land, som våget og ikke gjemte seg unna, med lenker til to sanger forfattet av en av deres samtidige kolleger, Bulat Okudzjava som jeg tidligere her inne har omtalt i artikkelen ”Barder mot barbari” . Det er ”Sangen om infanteriet”  og deretter ”Sangen om soldatstøvlene” . Jeg gir meg ikke til å oversette, det blir litt for kludrete, men stemningen skinner nok igjennom. Tro meg, det er ikke krigsromantikk Okudzjava gir til beste, men det er heller ikke naiv fornektelse av krigens grunnleggende nærvær i menneskenes liv.

Flaks og dyktighet reddet Pomerants’ liv. Etter oppholdet i GULag ble han en av de første dissidentene, kjent for sin manglende vilje til å bøye hodet for makten alt fra tidlig 60-tall av. Det kostet også i tillegg til fangenskapet i etterkrigsårene, i form av utestengelse fra høyere utdannelse først og deretter fra lærerstillinger på høyskole- og universitetsnivå. Han ble siden en publisert litterat og filosof, en meget skarp sådan; selv kalte han seg tenker. Igjen: Jeg tar av meg hatten for den gamle mannen jeg så på TV, i ærbødighet for hans moralske styrke og stamina. Var flere som ham, så ville mangt vært annerledes både i Russland og andre steder.

Mot slutten av livet hadde Pomerants en disputt gående med sin jevngamle tidligere soldat- og dissidentkollega Solzhenitsyn. Sistnevnte var ortodoks og en åndelig etterkommer av den gamle slavofile tankeretningen fra tiden før revolusjonen; i bunn og grunn mente han at kommunismen var et fundamentalt ondt system. Pomerants så saken annerledes, hans kritikk av sovjetsystemet var sekulært begrunnet og uten fundamentalistisk islett. Jeg nevner forholdet for å poengtere at betydelige meningsforskjeller eksisterte også mellom fremstående systemkritikere. Uansett delte de motstanden mot de politisk kriminelle som klorte seg fast til makten i det kommunistiske riket, og som var villige til å gjøre hva som helst for å beholde sin posisjon.

La meg til sist reflektere litt over hvilke feilgrep, svikt, svik og forbrytelser som leder til rettsforfølgelse og påtale, og hvilke som ikke gjør det. Et element av slump finnes utvilsomt, ikke minst i tilfeller der selve historiens løp etter kort tid gjør fortidens handlinger irrelevante, men først og fremst reflekterer beslutningen om prosess eller ikke maktforholdene i samfunnet. Slik sett er det ikke overraskende at det aldri ble noe av rettsoppgjøret mot terrorens menn under det poststalinistiske tøværet mens Khrustsjov satt ved makten; Partiet ville ikke gå til sak mot seg selv. At heller ikke noe lignende kom i stand da Sovjetunionen falt sammen 30 år etter Khrustsjov, er kanskje litt mer underlig, men bare litt: Stort sett var det menn fra den gamle nomenklaturaen som fløt ovenpå og beriket seg også etter det store frisleppet på 90-tallet. SUKP hadde hatt ALL makt, bokstavelig talt, og de tidligere medlemmene fortsatte i betydelig grad å skumme fløten av Russlands ressurser og russisk arbeid også i tiden etterpå, om enn nå under dekket av en annen ideologi og hjulpet av ny retorikk. Maktens strukturer endrer seg bare ugjerne, og da alltid på måter som muliggjør nye kontrollgrep.

Har vi norske eksempler på uteblitte rettsprosesser? I tittelen på TV-programmet brukte man ordet «rettsoppgjør» som hos oss vekker minner om de tidlige etterkrigsårenes rettsforfølgelse av okkupantens medløpere fra tiden 1940-1945. Mye kritisk kan sies om det som da gikk for seg både i og utenfor rettssalene, men la meg i sammenhengen nøye meg med å konstatere at det tross alt VAR et oppgjør. Det man derimot ikke fikk noen rettslig granskning av, var ansvarsforholdene for at krigen kom til Norge, for at vår krigsinnsats under de to månedene på våren 1940 var så katastrofalt dårlig som den var og, følgelig, at landet overhodet BLE okkupert. Riksrett mot regjeringen Nygaardsvold ble diskutert, bevares, men til sist nøyet man seg med en smule kritikk og la så saken til side. Temaet passet ikke inn i etterkrigsvirkeligheten der Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget og stort sett kunne forme samtidens vurdering av historien som de ville. Igjen: Man angriper ikke seg selv.

Etter den europeiske kommunismens fall rundt 1990 ble enorme mengder arkivmateriale fra særlig DDR (Østtyskland) en stund gjort tilgjengelige for interesserte før adgangen igjen ble strammet til. Norge kunne fått og kan fremdeles få tilgang til dette materialet via USA, men har vist påfallende liten granskningsvilje. Hva skyldes mangelen på tiltakslyst i sammenhengen? Enhver får gjøre seg opp sin egen mening, men for meg er det rimelig å tro at norske makthavere kjenner ubehag, kanskje også engstelse, ved tanken på informasjonen som finnes der. «Forståelsen» for de samfunnsmessige grep østtyske kadre tok for å kontrollere den egne befolkningen var ikke ubetydelig på deler av venstresiden i Norge. Mange ble også vartet opp av Stasi med tanke på å rekruttere dem som informanter. Tror vi at det aldri lyktes? Det virker ikke sannsynlig. Treholt var neppe den eneste forræderen i sitt slag og i sin generasjon i det politiske Norge.

Men jo lenger tiden går, desto mer svinner problematikken fra folks bevissthet og over i historien. Jan Guillou kan i dag forbli en av media og mange andre aktet spiller i det svenske samfunnet selv etter at han er avslørt som KGB-agent, og trolig vil noe lignende kunne skje også i vårt land. Når tidsvitnene etter hvert forsvinner, som Pomerants i Russland nettopp gjorde, blir konturene av ugjerninger og forræderi mindre skarpe. Nåtiden har alltid prioritet over fortiden, og hvor langt man i dagens politikk skal gå bakover i historien før man fortaper seg i det de fleste oppfatter som irrelevanser, er uklart, en vanskelig balansegang mellom aktualitet og perspektiv. På den ene siden har hver tid nok med sin egen plage, men samtidig kan man ikke forstå nåtiden og heller ikke skape en god fremtid uten å kjenne fortiden.

Men selv etter at de menneskelige tidsvitnene er gått bort, finnes direkte og indirekte vitneprov i form av arkiver, manuskripter, bilder og lignende. Det er blitt vanskeligere å lyve om fortiden enn før, teknologien sørger for det. Den som graver i tilgjengelig kildemateriale og ikke gir seg, kan finne både mye og mangt. Maktmennesker med svin på skogen innhentes iblant av sin fortid, og det samme kan nok skje med selve maktsystemene også, både her og i andre land. Om det ikke resulterer i formelle rettslige oppgjør, så kan det iallfall lede til en nyorientering av publikums bevissthet. Det er neimen ikke dårlig bare det.