Kommentar

Ordet skal uttales med trykk på siste stavelse, ikke på andre, for i denne sammenhengen er det russisk, ikke engelsk. Dagens tema er altså den russiske organisasjonen med overskriftens navn, som på norsk kan oversettes med Minnesmerke. Skjønt russisk og russisk, i prinsippet er organisasjonen internasjonal om enn i hovedsak basert i tidligere Sovjet-republikker der Russland selvsagt er den dominerende. Memorials formål er å avdekke sannheten om den politiske undertrykkelsen og drapene på annerledestenkende som fant sted under kommunismens tid i Sovjetunionen, men den skal også arbeide for å forhindre at ny totalitarisme oppstår, for å fremme demokratiske og rettsstatlige verdier samt allment kjempe for borgernes menneskerettigheter mot statlige overgrep.

Memorials blikk er altså ikke bare rettet bakover, mot historien, de vil også bidra til at fremtiden blir bedre enn fortiden var det hva frihet og fred angår. Likevel er det ikke til å unngå at det er organisasjonens historiske røtter i blodig russisk jord som gir den en særlig moralsk tyngde. Jeg ønsker å si litt om dens virke. Trolig vil du være enig med meg i at tematikken har interesse langt utover Sovjetunionens grenser i både rom og tid.

Mange millioner mennesker ble drept – ved direkte henrettelser, gjennom statlig påført hungersnød og som følge av fengsling og tvangsarbeid under umenneskelige forhold – under kommunismens tidsalder i Sovjetunionen. Man kan diskutere akkurat hvor mange, hvorvidt utryddelsen av bestemte grupper mennesker skjedde med hensikt eller bare var en utilsiktet følge av politiske handlinger, når den systematiske drepingen begynte (var den typisk for Stalin-tiden bare eller var også dette en del av arven fra Lenin?), samt ikke minst hvordan de kommunistiske massedrapene skal rangeres opp mot andre massedrap i moderne historie, men grunnfaktum består: Svært, svært mange ble drept av regimet. De gjenlevende ble tvunget til taushet. For under mesteparten av Sovjetunionens historie var dette slikt man ikke nevnte og iallfall ikke snakket åpent om (selv ikke etter Khrustsjovs hemmelige, men senere så berømte, tale på den 20de partikongressen i 1956 da han tok et første oppgjør med Stalin). Å diskutere den systematiske og blodige undertrykkelsen i alt annet enn de engeste kretser innebar fare selv mot slutten av regimets tid, altså lenge etter at bødlene hadde opphørt med sin masseproduksjon av lik, i det minste for sosiale represalier.

Med Gorbatsjovs ”glasnost” (åpenhet) kom omsider det menings- og tankemessige tøværet. Mot slutten av 80-tallet var derfor tiden endelig moden for organiserte minnekampanjer for undertrykkelsens ofre, og flere kjente opposisjonelle tok initiativ til opprettelse av et monument, et museum, et arkiv og et bibliotek til deres ære. Iniativtakerne var alt annet enn en enhetlig skare, store forskjeller fantes mellom disse meningssterke menn og kvinner reflekterende både ideologi og erfaringsbakgrunn. Eksempelvis unnlot Solsjenitsyn å delta i ledelsen fordi han mente det var ulogisk, uhistorisk og unnfallende å konsentrere seg bare om Stalin-tidens ofre; terroren begynte alt fra starten av, i 1917, fremholdt han, og dette måtte man aldri glemme.

Men uansett skjøt arbeidet fart. 30. oktober 1990 ble et minnesmerke bestående av en stor stein fra Solovki i Kvitsjøen (selve prototypen på de sovjetiske arbeids- og straffeleirene, GULag-systemet) reist på Lubyankaplassen i Moskva nær KGBs hovedkvarter. Like ved sto statuen av den polske adelsmannen og kommunistiske revolusjonære Feliks Dzierzynski som hadde grunnlagt ”Tsjeka”, den første av mange utgaver av det politiske politiet etter oktoberrevolusjonen; jern-Feliks ble fjernet. Senere dukket minnesmerker med samme symbolverdi som Solovki-steinen opp også mange andre steder. Det var en veritabel flodbølge av manifestert erkjennelse som slapp fri og skyllet over landet. Etter mange tiår med påtvunget løgnaktighet kunne man nå endelig si og vise offentlig hva man mente om det som hadde skjedd.

Memorial hjalp til med å få utgitt et stort antall bøker der ulike sider av undertrykkelsen ble dokumentert, inklusive omfattende fangelister med et uhorvelig antall navn, og sto bak ”Loven om rehabilitering av ofre for politisk undertrykkelse” som ble vedtatt i 1991, samme år som Sovjetunionen selv ble stedt til endelig hvile på historiens skraphaug. Organisasjonens arkiver er svært omfattende og ”aldri glemme”-arbeidet er ført videre på ulike måter av mange ildsjeler. Blant de delvis gjennomførte planene er et ”Virtuelt GULag”-museum ( det er ufullstendig og den engelske versjonen fungerer ikke, men likevel vil jeg tro det kan være verd et besøk selv for den som ikke leser russisk) og et nasjonalt minnemuseum i Kovalevskyskogen utenfor Skt Petersburg der restene av 4500 ofre for den røde terroren ble funnet. Memorial oppdaget massegravene der så sent som i 2002. Mye arbeid er altså gjort, men mye mer gjenstår.

Hvordan oppfattes Memorial av dagens russiske myndigheter og mannen i gata, hva arbeider de med nå og hvordan er deres innsats blitt mottatt i utlandet? Her er vi i ordentlig kronglete lende.

Organisasjonen har fått betydelig anerkjennelse og moralsk støtte både på hjemmebane og utenfor det gamle Sovjet-området, blant annet manifestert gjennom tildelingen i 2004 av ”The Right Livelihood Award” (en svensk pris med et underlig navn, men ofte omtalt som ”den alternative Nobel-prisen”) og FNs flyktningehjelps (UNHCRs) Nansen-pris (Fritjof Nansen ledet etter første verdenskrig Folkeforbundets arbeid for flyktninger og mot hungersnød i Kaukasus og Ukraina). Siden vi er inne på norske priser eller i alle fall navn: I 2007 fikk Svetlana Gannusjkina (en av Memorials grunnleggere og nå leder av ”Civic Assistance Committee” i Russland) Den norske Helsingforskomiteens Andrej Sakharovs frihetspris (Andrej Sakharov var en ledende fysiker og opposisjonell i Sovjetunionen) for sitt arbeid for menneskerettighetene i Russland og Tsjetsjenia, og i 2012 ble samme dame og Memorial på Høyres landsmøte overrakt ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter” (Lindebrække var en tidligere partiformann som på mange måter regnes som det moderne Høyres far). Gannusjkina, Memorial og andre menneskerettighetsforkjempere fra det tidligere Sovjetunionen er også nominert flere ganger til Nobels Fredspris, senest i år av Erna Solberg blant mange andre forslagsstillere, men det er bare å registrere at Nobelkomiteen i sin visdom aldri har funnet å ville støtte dette arbeidet tilstrekkelig til at de har nådd opp.

Men andre æresbevisninger er det blitt: I 2008 ble Memorial tildelt den tyske Hermann Kesten-prisen (for arbeidet med å beskytte forfulgte forfattere) og året etter, i 2009, fikk organisasjonen Sakharov-prisen til minne om Memorial-aktivisten Natalja Estemirova som var blitt bortført fra sitt hus i Groznyj, Tsjetsjenia, og i naborepublikken Ingusjetia myrdet av ukjente gjerningsmenn. Anklagene har fløyet fram og tilbake i etterkant om hvem som sto bak drapet, men særlig har mistanken vært rettet mot dødspatruljer som arbeider for Ramzan Kadyrov, lederen for de Moskva-støttete myndighetene i Tsjetsjenia. Borgerkriger er alltid blodige og grisete, og krigene i de kaukasiske fjellrepublikkene, der veien fra tanken til kniven og fra kniven til hjertet aldri har vært lang, illustrerer denne gamle sannheten tydeligere enn noen skulle ønske. Begge sider, kanskje skulle jeg si alle sider, har blodige hender, alle parter med fysisk makt har begått krigsforbrytelser om igjen og om igjen i dette området.

Dette bringer oss inn i russisk samtid og Memorials rolle i denne som menneskerettighetsvokter og demokratiforkjemper. For det er ikke til å komme fra at fremtiden i Russland ikke ble så rosenrød som noen håpet for 20 år siden, samtidig som den heller ikke ble så ille som mange fryktet, det skal også sies. En juridisk episode fra 2008 illustrerer det kompliserte forholdet mellom myndighetene og Memorial.

4. november 2008 ble Memorial-avdelingen i Skt Petersburg ransaket av politiet som beslagla et stort antall datamaskiner og 12 harddisker inneholdende alt arkivmateriale man gjennom mange år hadde samlet. Beslaget ble begrunnet i en artikkel i lokalavisen Novy Peterburg som angivelig inneholdt rasehat (en ikke helt uvanlig foreteelse i dagens russiske medieverden, skulle man kunne legge til), men som Memorial fornektet ethvert kjennskap til, forbindelse med eller ansvar for. Menneskerettighetsaktivister både innenlands og utenlands satte politiaksjonen i samband med Memorials voksende kritikk mot den mer og mer maktfullkomne nasjonalismen som var ved å vokse fram i Russland under Putin, ofte omtalt som putinisme, blant annet hadde Memorial vært involvert i visningen av den forbudte filmen ”Rebellion: the Litvinenko case” om mordet ved hjelp av radioaktivt plutonium på den russiske eksspionen Litvinenko i England.

Til slutt fikk Memorial etter en rettskjennelse i 2009 tilbake mesteparten(!) av det konfiskerte materialet, men ingen var i tvil om at dette var en alvorlig advarsel til organisasjonen fra makthaverne. Den engelske historikeren Orlando Figes (hans bok ”The whisperers: Private life in Stalin’s Russia” bygger i stor grad på arkivmateriale fra Memorial og anbefales. At noen av mannens oversettelser fra russisk til engelsk er preget av overdreven kreativitet, om nå det er ordet, og at han senere har gjort dumme ting som anonym bokanmelder, er beklagelig, men reduserer ikke direkte hans verdi som forfatter) uttrykte det tydelig i The New York Review of Books i 2009: ”The raid was clearly intended to intimidate Memorial” og ”The raid on Memorial in St. Petersburg is a serious challenge to freedom of expression in Russia. It is part of a campaign to rewrite Soviet history and rehabilitate the Stalinist regime”. Flere andre tunge utenlandske kritikere har uttrykt seg på lignende måte.

Saken er nemlig den at Russland under de seneste årene har utviklet seg i en ganske selvhevdende nasjonalistisk retning som ikke varsler godt hverken for russere, deres naboer eller andre som, i likhet med meg selv, vil landet og nasjonen vel. Folket splittes mer og mer mellom dem som ønsker en gradvis normalisering av både økonomi og politikk på den ene siden, som altså ønsker at Russland omsider skal bli en normal stat blant andre, og de som beundrer Putins macho-nasjonalisme der ubehageligheter, de være seg historiske eller samtidige, helst feies under teppet. Et ytterst utrivelig memento i så måte kommer til uttrykk i dagens russeres syn på Stalin: Skremmende mange mener han egentlig var en stor mann som gjorde mer godt enn vondt for land og folk (at Stalin egentlig var georgier, er en annen sak; her er han inkludert i en stor-russisk nasjonalistisk tradisjon). Da ønsker man heller ikke høre om hans og andres ugjerninger innen GULag-systemet, man føler at dette går Russlands ære for nær. Bare en mann med jernnever kan holde Russland sammen og gjøre landet sterkt og beundret, tror de; Stalin var en slik, og Putin pumpes opp med lignende retorikk.

Russland og russere har mye, mangt og mange å være stolt av, men respekt for annerledestenkende og menneskerettigheter er ikke blant dem. Intelligentsiaen (dette er et helt normalt begrep å bruke i Russland) og det øvrige sivilsamfunnet strever for å få folkeflertallet med seg på å etablere slike tradisjoner, men de fleste tenderer mot å foretrekke et ”sterk mann-demokrati” der man ikke tar mer hensyn til opposisjon enn absolutt nødvendig. I så måte er det ytterst bekymringsfullt hvordan behandlingen av media er blitt dårligere de siste årene; kjøp og, om ikke det lykkes, trakassering av journalister, endatil drap der gjerningsmennene typisk aldri avsløres, er blitt mer vanlig. Samtidig skal det innrømmes at opposisjonen mot putinismen bare flekkvis er synlig og er minst like uensartet som dissidentbevegelsen var det på slutten av Sovjetunionens tid: noen er demokrater, andre nasjonalister, noen venstrevridde, andre høyrevridde, noen religiøse, andre ateister; alle har de sitt eget verdihierarki over hva som bør vektlegges. De fleste misnøyde er tause, som tilfellet er i alle land.

Blant dem som hever røsten mot hvordan Putin leder det postkommunistiske Russland, finnes alt fra ”Pussy Riot”  til kommunister til Memorial; det er ingen tvil om at min sympati ligger mer hos sistnevnte enn hos førstnevnte selv om jeg har betydelig forståelse også for pønkernes frustrerte rop og reaksjoner. Oppslutningen om nykommunistene kan jeg derimot aldri oppfatte som annet enn avskyelig, følelsesmessig blir dette for meg omtrent som støtte til nazismen ville vært i Israel. Men man kan ikke og skal ikke forlange av opposisjonelle at de snakker med én stemme, slike krav er mot selve frihetens vesen.

Den 30. oktober (datoen som er gjort til merkedag for ofrene for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen) skal jeg tenne et kveldslys på mitt skrivebord. Det hjelper ingen, naturligvis, jeg vet det, men det er et lite tegn på erbødighet overfor de mange som ble kommunismens ofre i denne delen av verden. Det er også et symbol på min anerkjennelse for dem som i dag kjemper mot totalitær ufrihet av ulike slag, igjen ikke minst i vårt store østlige naboland. De har min største respekt. Deres kamp er ikke over.

Les også

-
-
-
-