Kommentar

La oss til å begynne med å klargjøre betydningen av et ordpar: digital og analog. At en foreteelse er digital, betyr at den enten er der til fulle eller ikke er der, det finnes ingen gråsoner, ingen overgangsformer. Eksempler kan være at man er gravid eller ikke, at man er død eller levende, eller at et informasjonstegn enten viser 1 eller 0, de eneste to mulige tilstandene i totallsystemet som datamaskiner benytter seg av. Analoge fenomener, derimot, er preget av gradvise overganger. Det finnes ingen skarp grense mellom gult og grønt, mellom godt og ondt, mellom dumt og klokt.

Hvorfor tar jeg opp dette? Assosiasjonen oppsto ved lesningen av Kasper Støvrings nylige artikkel om intellektuelle radikalismer der særlig omtalen av Génération Identitaire vakte min oppmerksomhet og interesse. De unge franske fokuserer på likheten seg imellom, på det som forener dem, på identiteten og samhørigheten, hvilket imidlertid med logisk nødvendighet innebærer også en månens bakside: Et tilsvarende negativt fokus på det som skiller dem fra andre. Dette fikk meg til å stille følgende spørsmål: I hvilken grad er forskjeller mennesker imellom digitale eller analoge i den ovenfor anførte betydningen? Om man mener de er analoge, som jeg gjør, hvordan skal man unngå at tenkning og følelser omkring mellommenneskelige forskjeller blir fundamentalistiske, at de forvitrer til alt-eller-intet forestillinger med unødvendig konfliktpotensiale? Ikke minst: Hvilken rolle spiller en ovenfra påtvunget fornektelse av gruppemessige forskjeller for uenige menneskers evne til å bevare nyansene i egen tenkning om det de selv ser rundt seg? Kan man beholde en balansert diskriminerende evne (i betydningen at man klarer å skille mellom reelt eksisterende ulikheter på en presis og kvantitativ måte, intet annet) i den private sfæren dersom man ikke lenger ser samme ferdighet utøvet i res publica, i det offentlige liv?

Tematikken er selvsagt ikke ny. Selv har jeg vært inne på den blant annet i artiklene ”Lodne mengder og essens”, ”Gruppetenkning?”  og ”Selv og ikke-selv”  Vinklingen nå er noe annerledes, men med betydelig meningsmessig overlapping til de ovennevnte hvilket ikke er noe jeg ber om unnskyldning for: Dette er tungt stoff som skal tygges flere ganger før man finner fram til en avklaret holdning til det. Og selv da forblir det vanskelig.

De unge i Génération Identitaire har selvsagt en felles indre identitet, de representerer og utgjør en egen gruppe som det er meningsfullt å snakke om og betrakte som adskilt fra andre grupper, eksempelvis i sammenligning med unge, mistilpassede innvandrere (eller barn av innvandrere) i Frankrike. Så langt, så godt. Samtidig er det åpenbart at man her ikke har å gjøre med digitale størrelser, det er ikke slik at det ikke finnes overgangsformer mellom dem. På mange områder er tvert imot overlappingen betydelig mellom menneskene i Génération Identitaire og utenfor-ungdommen, ”les banleieusards”, i de fattige franske forstedene, ”les banleieues”,  både etnisk, kulturelt, økonomisk og på andre måter. Men som skrevet flere ganger før: Det forhold at overgangsformer finnes mellom mengder (den logiske termen) eller grupper, gjør ikke at det er tankemessig illegitimt å snakke om dem som separate entiteter.

Er denne påpekningen banal? På sett og vis ja, for det ER en triviell innsikt at grupper av mennesker utviser både forskjeller og likheter. Men realiteten bak observasjonen er i årevis langt på vei blitt systematisk fornektet, og da blir det berettiget å fremholde både AT gruppeforskjeller finnes, og samtidig at ikke ALT av verdi eller betydning er forskjellig gruppene imellom. Jeg gjør meg altså til talsmann for den alminnelige og kjedelige (men akk så vanskelige) øvelsen det er å ha to tanker i hodet samtidig, å se BÅDE likheter og forskjeller, å ta inn begge forhold med det samme par øyne og bearbeide den selvsagte informasjonen med den samme hjernen. Både ”alt er likt” og ”alt er forskjellig” er ekstreme standpunkter som jeg tar avstand fra, hvilket jeg gjerne vil utdype.

Hvis man benekter berettigelsen av å snakke om for eksempel unge innvandrergrupper i de franske forstedene og etnisk og kulturelt franske ungdommer som tilhørende to ulike grupper, så øver man vold på den observerbare virkeligheten. Man øver også vold på den emosjonelle identitetsoppfatningen som begge grupper bekjenner seg til. Dette er jeg imot; å fornekte virkeligheten på en slik måte er å gjøre knefall for politisk korrekthet av det mest uetterrettelige og foraktelige slaget. Det er ekstremt, uansett hvor gode motiver forøverne måtte mene de har for å handle og tale som de gjør.

Men overdriver man forskjellene, gjør man konsekvent konfliktene til en studie i animositet der alt er motsatt og fiendtlig mellom de to, da henfaller man også til ekstremisme. Også dette er forkastelig og uklokt; noen ganger KAN sosiale tiltak og forsøk på dialog og alt det andre som jeg ofte føler jeg har langt oppe i halsen i den norske sammenhengen, faktisk være fornuftig og kan hindre kriminalitetsutvikling blant unge vanskeligstilte. Bildet er altså ikke svart-hvitt, den sosiale og politiske virkeligheten er ikke digital. Man må ikke gå fra den ene ytterlighet til den andre, sjangle fra den venstre veigrøften til man faller ned i den høyre (orienteringen på sideeksemplene er ikke tilfeldig valgt).

Det jeg skriver er ment generelt, men samtidig innser jeg at ordene og viljen til å bry seg i dette konkrete tilfellet springer ut av den umiddelbare sympatien jeg følte for Génération Identitaire da jeg leste Støvrings artikkel. Som ikke-fransktalende eller –lesende må jeg bare innrømme at jeg ikke hadde hørt om dem før og det jeg har funnet om gruppen siden på for meg forståelige språk, er beskjedent. Min vurdering bygger altså på et ytterst svakt fundament og kan være feil, men jeg fikk inntrykk av en sann og berettiget harme hos Génération Identitaire på egne og Frankrikes vegne. Slikt føler jeg meg emosjonelt hjemme i; jeg har kjent litt på samme harme i mitt eget fedreland, selv om jeg av gode grunner ikke deler deres ungdommelige virketrang og aggresjon.

Og der er vi litt ved sakens kjerne slik jeg ser det, arbeidsfordelingen mellom generasjonene. De unge er typisk aggressive, uerfarne og fulle av virketrang. Merk vel at dette på ingen måte skal oppfattes som nedlatende omtale fra min side: Vi snakker om utmerkede og nødvendige egenskaper – litt som dionysisk kraft for oss som mer eller mindre konstant har antikke briller på – men ettertenksomhet og evne til balansert tenkning er ikke akkurat slikt som hører ungdommen til, det må medgis. Sistnevnte er det opp til oss eldre å bidra med, samtidig som vi beholder respekten for den iboende aksjonismen hos de utålmodige unge. Med fare for igjen å bli for banal er det et yin-yang forhold mellom de to synssettene, de bør balansere hverandre.

Når det fra et politisk korrekt elitesjikt i Frankrike og andre land fornektes at viktige gruppeforskjeller finnes – at etniske, kulturelle og religiøse ulikheter eksisterer mellom grupper av mennesker som gjør dem i varierende grad skikket til å tilpasse seg det moderne, i dette tilfellet franske, samfunns krav og muligheter – så er det objektivt feil, hvilket både unge og eldre borgere uten trollbriller kan se i sine daglige liv. Men den tragiske konsekvensen av denne forløyenheten fra myndighetenes side (og jeg bruker ordet tragisk nettopp i dets opprinnelige greske betydning) er at man derved ikke skaper MINDRE grobunn for motsetninger og strid mennesker imellom, utvilsomt den opprinnelige hensikten, men MER konflikt. Nettopp det å fravike det objektivt korrekte til fordel for det man tror tjener den gode hensikt best, er jo det politisk korrektes innerste vesen. Ved å ikke tale sant om innvandringens konsekvenser til de egne borgerne har myndighetene beredt grunnen for et aggresjonsnivå som vi ennå på langt nær har sett manifestere seg fullt ut, er jeg redd, men som vi mer og mer ser konturene av i ulike land. Det er da det triste blir tragisk: Man løy i den gode saks tjeneste, men bidro derved til å skape det man søkte å hindre. Sofokles, forfatteren av blant annet ”Oedipus Rex”, ville nikket anerkjennende.

Jeg håper at Génération Identitaire klarer å unngå ekstremismegrøften, at de kan beholde sin kraft og utålmodighet, men unngå fundamentalistiske tolkninger av forskjellene som finnes. Jeg håper også at de ikke griper til midler som er overdrevne gitt situasjonen de og vi lever i. Snakket om at de kommer med ”en krigserklæring” er ikke tillitvekkende i så måte. Krig er ikke et ord man skal omgås lettvint med, hverken som journalist eller ungdomsopprører, og borgerkriger er blant de aller verste formene for ufred, både for dem som dreper og for dem som blir drept. Vi er definitivt ikke der ennå, hverken i Frankrike eller andre steder i Europa, at slikt er berettiget, og måtte vi aldri komme dit. Ansvaret for å unngå dette hviler på alle, også på unge sinte på høyresiden.

Det finnes situasjoner der fysisk kamp og krig er riktig og rettferdig – jeg er ikke pasifist og nekter ikke for at slik er det – men kloke mennesker i alle aldre bør sitte på hendene så de ikke handler overilt, og de bør tenke seg godt om før de øser seg selv og andre opp med krigsretorikk. Politisk innflytelse skal man i fredelige og demokratiske samfunn vinne gjennom argumentasjon, gjennom sine ord og resonnementer, ikke gjennom voldsbruk i gatene. Man vinner ikke fram med én gang på førstnevnte vis, men det er den eneste etisk forsvarlige og praktisk farbare veien.

Etter mitt syn evner document.no (vennligst bemerk at påpekningen er uten selvskryt; jeg har ingen rolle i redaksjonen som jeg heller ikke er enig med i alle spørsmål) på en god måte og fra høyre å uttrykke klar uenighet med norsk politisk korrekthet samtidig som nettstedet markerer tydelig avstand til alle former for høyreekstremisme. Var det ikke slik, ville jeg ikke skrevet her. Moderasjon er kanskje ikke alltid like spennende, men holdningen er likevel å foretrekke fremfor ekstremisme. Forsøk på å fordrive djevelen med beelzebub ender nesten alltid i forferdelse.

Les også

-
-
-
-
-