Kommentar

Tittelen innrømmer ikke, hverken freudiansk eller på annet vis, noen form for forbrytersk aktivitet (jeg vet, ved å benekte dette så øker jeg mistanken, men slik psykoanalytisk ”logikk” står man forsvarsløs overfor uansett hva man gjør…), dette er ikke et bekjennelsesinnlegg i ”jeg har syndet”-klassen. Derimot skal ordet ”skråplanet” lede tankene hen på det engelske ”slippery slope” eller, nærmere bestemt, ”slippery slope arguments.” Essensen i disse er å påpeke at noe – en betraktningsmåte, en tendens eller en beslutning – representerer et første steg på veien mot et eller annet fælt. Derved har man oppnådd å diskreditere dette ”noe,” ved indirekte (og noen ganger direkte, uten omsvøp) å fremholde at når du nå først har gjort eller sagt A, så vil uvegerlig B, C og resten følge i en ustoppelig kjedereaksjon mot undergangen.

La oss begynne med bunnlinjen og konklusjonen, la oss slippe katten ut av sekken like godt først som sist: Jeg mistror og misliker skråplansargumenter som jeg finner logisk så vel som empirisk-historisk uetterrettelige. Nesten alle utviklinger kan stoppes og endog snus; troen på historisk nødvendighet, historisisme, motbevises hele tiden.

Dette innebærer at man, for å bli i tittelens lignelse, kan forbli stående på skråplanet i lang tid uten å skli ned i elendigheten. For den saks skyld kan man endog, som antydet ovenfor, krabbe mot fallretningen høyere opp på planet om viljen er til stede, men la oss begrense oss til at vi unngår å rutsje ned. Hvilken type stabilitet er det man da befinner seg i, enten man nå oppfatter skråplanet bokstavelig eller som metafor for en spenningsfylt sosial situasjon? Spørsmålet bør være av en viss interesse, for ikke bare sier svarforsøkene noe fundamentalt om levende versus døde likevekter eller balanser, de har også overføringsverdi til politisk tenkning om hvilken rolle forskjeller mellom mennesker spiller i samfunnet.

Fra den politiske venstresiden utsettes man ikke sjelden for ulike varianter av skråplansargumenter hvis essens er at enhver form for forskjellstenkning om mennesker i sin konsekvens kan (vil?) lede først til fascisme og nazisme, og deretter like lukt til Auschwitz. Det som begynner med påpekning av at mennesker i gruppe A har slike eller slike kulturelle eller genetiske felleskarakteristika, og da typisk slike som den diskriminerende (i ordets egentlige betydning!) høyre-tenkeren ikke liker, vil etter anklagerens mening ende opp med forsøk på utryddelse. Argumentasjonen er i de aller fleste tilfeller så til den milde grad ulogisk at jeg ikke engang vil bruke tid på den annet enn ved å benekte dens validitet; den som påstår en kausalsammenheng, plikter å påvise at denne foreligger, det er ikke de andre som må vise at den IKKE finnes. Det er likeledes åpenbart en uhistorisk påstand også om man ikke krever at den skal bunne i noen logisk årsakssammenheng: Det aller meste av forskjellstenkning har aldri ledet til hverken folkemord eller noe som ligner innenfor det tidsrommet som kan vurderes.

Selvsagt har heller ikke høyresiden unnlatt å trampe i det logiske klaveret. Også her vil jeg nøye meg med det mest outrerte eksemplet, nemlig forsøkene på å påvise at alt som smaker av statisme, altså at staten tar over ansvaret for mer enn helt basale sikkerhetsinteresser fra borgerne, til sist ender i GULag. Igjen er hverken de logiske eller de historiske argumentene for en slik sammenheng gode. Man kan godt innføre tvungen sykeforsikring uten at man ender i et kommunistisk diktatur, for eksempel, og man kan også godt stemme Arbeiderpartiet uten å være skaptilhenger av totalitarisme.

I logikken finnes prinsippet om ”reductio ad absurdum” som et analysemessig verktøy; kan man vise at et sett premisser med nødvendighet fører til et absurd resultat, så må premissene kasseres. Forsøkene på ”reductio ad Auschwitz” og ”reductio ad GULag” er lite annet enn hersketeknikker; de er feilslutninger uten logisk, og følgelig også uten etisk, kraft. Ikke desto mindre er de meget utbredte, og særlig brukes de flittig i mindre renfremstilte former enn det som svarer til de to ytterliggående eksemplene ovenfor. Det man ikke har av iboende overbevisningsstyrke kan ikke bare søkes kompensert for ved å slamre riktig hardt med dørene, iblant søkes effekten oppnådd ved stadige gjentagelser av selv haltende argumenter og påstander.

Om man befinner seg ute på et eller annet reelt eller metaforisk skråplan, hvilket altså er regelen snarere enn unntaket, hvor trygt står vi bokstavelig så vel som billedlig? Selv begynte jeg å leke med disse tankene mens jeg befant meg i kantinekø for noen tid siden og ble slått av hvor ytterlig stabilt vi alle sto der, uten vakling og uten å ofre det hele noen som helst oppmerksomhet bortsett fra at jeg akkurat denne dagen minnesmessig kom til å streife innom som snarest den gamle barnesangstrofen ”beste kunsten dog på egne ben å stå.” Kroppen er jo hos oss alle stor og føttene få og med liten berøringsflate mot gulvet, så hvordan klarer vi å holde balansen? Hadde vi vært en menneskeformet steinskulptur er det ingen tvil om at vi ganske så snart ville bikket over, iallfall om noen hadde gitt oss en aldri så liten dytt i påvente av lunsjserveringen.

Her er det vi kommer inn på forskjellen mellom dynamisk og statisk likevekt når balanser skal holdes, og det er ingen triviell tematikk. Et stående menneske korrigerer hele tiden posisjonen ved hjelp av muskler, nerver og ledd; et utall av enkeltvis minimale etterprøvinger av stillingen skjer fra et enda større antall celler og strukturer, og alt sammen skjer underbevisst. Det hele fungerer mye bedre og raskere enn noe tanken kunne klart, men så har det da også tatt mer enn sin lille evolusjonære evighet å utvikle slike systemer for mest mulig effektiv bevegelse og kroppskontroll; det er nesten ingen grenser for hva mutasjoner og naturlig utvalg kan få til dersom man bare har tilstrekkelig tid til rådighet. Vi står altså stabilt, men likevekten er dynamisk, den må hele tiden holdes ved like av dertil egnede kontrollsystemer.

Statisk likevekt eller balanse er derimot noe annet. En haug med sand blir liggende der den ligger uten korreksjon, uten kontinuerlig monitorering og korrigering av posisjonen og uten energitilførsel utenfra. Dog gjelder at med tiden vil haugen bli flatere og flatere for til sist å gå i ett med underlaget. Mot termodynamikkens lover kjemper alle ikke-levende systemer forgjeves; til sist jevnes alt ut, ingen gradienter finnes lenger. Da inntrer den endelige og absolutte statiske stabilitet.

Balanser og ubalanser eksisterer selvsagt ikke bare i fysikkens verden, men like meget innen kjemien og biologien og i de enda mer kompliserte systemene som disse har gitt opphav til. Ønsket om å skape likhet mellom menneskene, man kunne nesten si gjøre dem like, har vært den grunnleggende ideen i svært mye tenkning bak sosialismen. La meg sitere fra en av de protososialistiske tenkerne som var aktiv i tiden rundt den franske revolusjon, nemlig Sylvain Maréchal (en digresjon som viser mannens og tidens overspenthet: Han sluttet å signere med sitt eget navn. I stedet skrev han l’HSD, hvilket sto for ”l’Homme Sans Dieu,” mannen uten Gud): «Om der er ett eneste menneske på jorden som er rikere eller mektigere enn andre, så er likevekten brutt, da finnes allerede kriminalitet og elendighet.»

Jeg valgte sitatet fra denne kommunismens og den utopiske sosialismens forfader fordi det så direkte griper inn i likevektstenkningen som er vårt tema her, fordi det i så renfremstilt form forteller om venstrepolitikkens røtter. Dette betyr selvsagt ikke at likhetsidealet har forblitt like fremtredende i alle former for senere reelt eksisterende kommunisme eller sosialisme. I gode gamle Sovjetunionen var slikt behørig stemplet som «venstreavvik,» en grei og talende merkelapp. Også i de moderne tapningene av sosialismen har man vist betydelig aksept for de facto ulikhet selv om man én gang i året eller så gjenforenes i respekten for det opprinnelige idealet ved å holde hender og synge «Internasjonalen» så vel som andre av de gamle sangene. Å forestille seg Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og danskenes Helle Thorning-Schmidt, selveste gucci-Helle, synge «Opp alle jordens bundne treller» bringer kaldsvetten fram på pannen; rett nok har man vennet seg til at diskrepansen mellom retorikk og realitet er stor, men ett sted burde grensen gå. Og samtidig skal man være klar over at likhetstenkningen nettopp i Skandinavia har fått en konsensusstatus som nesten er utenkelig alle andre steder; kravet om likhet er hos oss mye mer selvsagt og har glidd inn i benmargen på mange også ikke-sosialister. Slik sett lever vi her i den venstre-avvikende utopi som selv Sovjetunionens kommunistiske parti tok avstand fra.

Den politiske høyresiden har vist større vilje til å akseptere ulikheter i samfunnet mellom menneskene, alt fra å kjempe med nebb og klør for å bevare og utøke økonomiske privilegier av overstadig natur til å innse som grunnholdning at forskjeller finnes, vil alltid finnes og må finnes; man må ta dette inn i basis for egen politiske tenkning, ikke prøve å øve vold på både menneske- og samfunnsnaturen ved å late som at det en gang skal bli annerledes.

Det er det sistnevnte ståstedet som jeg har gjort til mitt eget, som jeg mener har både naturvitenskapen og psykologien med på laget såpass at det er realistisk. Grafsing etter uberettigede privilegier, derimot, enten forestått av en adel eller en økonomisk-politisk eller religiøs overklasse, er meg en vederstyggelighet; la det ikke være tvil om at det ikke er dette jeg taler for når jeg advarer mot å ha fjerning av alle forskjeller som mål. Et klassesamfunn av den ene eller andre typen, et samfunn uten fri mobilitet mellom de sosiale sjiktene, er jeg imot.

Man må altså ha evne til å skjelne, til å diskriminere (et ord som ganske så urettferdig har falt i generell miskreditt) mellom nødvendige og berettigede, kanskje endog ønskelige ulikheter på den ene siden, og uberettigede eller skadelige forskjeller på den andre; slik erkjennnelse må ligge til grunn for forsøk på å skape den riktige dynamiske likevekten mellom menneskene. Dette er selvsagt alt annet enn enkelt, som gradsvurderinger alltid er vanskeligere enn å skille svart fra hvitt, men det er like fullt dette oppgaven, også den politiske, består i. Målet skal ikke være å fjerne alle forskjeller mellom grupper av mennesker eller endog mellom enkeltindivider (jamfør de bokstavelig talt tragiske forsøkene på å gjøre kvinner og menn mest mulig like), en ambisjon som står i motstrid til fundamental livskunnskap. Å forfølge et slikt mål kan ikke annet enn lede til ulykke. Av dette følger også at markskrikerske påvisninger av «forskjeller i samfunnet»  i beste fall er ufullstendig diagnostikk. Neste punkt er å ta rede på om forskjellene bunner i reelle biologiske forskjeller, altså om de er berettigede eller ikke, kanskje de rentav ønskes av dem som er berørt; dette er det vanskelige og viktige punktet.

La meg kort eksemplifisere: Man skaper ulykke, ikke lykke, ved å tvinge ungdom gjennom utdannelse de ikke har forutsetning for å nyttiggjøre seg, eller ved å tvinge en del mødre til utearbeide i stedet for (om det er det de selv ønsker!) å ta hånd om egne barn. Da har samfunnet klusset med menneskenes liv, og slikt kommer det ikke noe godt utav.

Noen forskjeller skal man ha og bevare, andre kan godt forsvinne. Jeg fristes til å nyttiggjøre meg franskmennenes uttrykk: «Vive la difference!» Og merk vel, utsagnet favner videre enn bare mann-kvinne spenningen.

Går vi enda lenger sørvest, så fant vi i relativt nær historie et uttrykk (fra fascistenes vokabular i borgerkrigens Spania) som oppsummerer realiteten i et samfunn der man har lyktes i å oppnå total likhet, altså den tilstand av statisk likevekt som jeg snakket om ovenfor: «Viva la muerte,» altså «leve døden!»

For når forskjeller ikke finnes lenger, da finnes heller ikke livet. En cellemembran uten elektrisk spenning er ingen cellemembran lenger, og en celle uten kjemiske gradienter mellom inn- og utsiden er ingen levende celle lenger. Kun livet kan motstå forskjellsnivellering i henhold til termodynamikkens lover og statistiske fordelingsprinsipper.

En forutsetning for dette er skaping av energi som omsettes i arbeid; dette er de sentrale livselementene. Slikt skal omfavnes, både på samfunns, individ og cellenivå, ikke motarbeides. Å ville utrydde alle forskjeller er å ville utrydde livet selv.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-