Kommentar

Bildet: Marine Le Pen under begravelsen til politibetjent Xavier Jugele 25. april. Foto: Philippe Wojazer/Reuters/Scanpix 

Overskriftens aktuelle røtter er franske, knyttet som de er til kampen om folkets støtte ved presidentvalget der i vår. På Marine Le Pens mange valgmøter i regi av Front National (FN) har man gjentatte ganger kunnet høre entusiastiske deltagere – vi snakker tross alt om hetlevrede franskmenn – høylytt og med styrke skandere «on est chez nous», hvilket visstnok best oversettes med «vi er hjemme».

I skrivende stund kjennes ikke det endelige utfallet av valget, foreløpig vet vi bare at den nye globalistiske kjæledeggen og wonderboyen Emmanuel Macron skal møte til dyst med madame Le Pen i finalerunden om en uke, men uansett vil disse to hovedmotstandernes argumenter så vel som politiske markerings- og salgsteknikker bli viet betydelig oppmerksomhet fremover gitt suksessen de alt har hatt. Blant disse finnes altså «vi er hjemme»-slagordet, og mye tyder på at stemningen eller tilhørigheten det signaliserer, er i ferd med å gjøre seg gjeldende også i mange andre land. Vi har bestemt ikke å gjøre med noe eksklusivt fransk sentiment.

Den enkle setningen inneholder en indirekte sammenligning ikke bare mellom hjemme og ikke-hjemme eller borte, men i like stor grad mellom vi og ikke-vi eller oss og ikke-oss. Ordene og begrepene beskriver menneskenes forhold til identitet og hjemstavn, altså ikke-fysiske kvaliteter, men faktorer som nå likevel er blitt politisk retningsgivende. Dette er i seg selv ytterst bemerkelsesverdig for alle som innbiller seg at det til syvende og sist bare er håndfaste realiteter, gjerne slike som føles direkte på pengepungen – man husker i sammenhengen Bill Clintons påminnelse fra en valgkamp på 90-tallet: «It’s the economy, stupid!» – som avgjør velgeradferd. FN-slagordet gir fornyet beskjed om at så enkel er verden tross alt ikke. Menneskene lever ikke av brød alene, samme hva hard-core materialister måtte påstå.

En vanlig anklage mot motstandere av storskala innvandring og multikulturaliseringen av Europa, i Frankrike som i vårt eget fedreland og de fleste andre stater, har vært at vi drives av fremmedfrykt, av xenofobi, eventuelt også av andre ufjelge uviljer mot at samfunnet heterogeniseres; dette er svært velkjent stoff for Document-lesere. Blant de filosofisk best skolerte motstanderne mot alle prosessene for å redusere europeiske nasjonalstaters betydning som politiske enheter, og samtidig mot at de gjennom politisk påtrykning ovenfra omformes i flerkulturell retning slik at hevdvunne ulikheter viskes bort, finner vi engelskmannen Roger Scruton. I skrift og tale har han tent verbal motild mot xenofobi-anklagene, blant annet ved å omtale som oikofobe de ivrigste pådriverne av nasjonsødeleggelsen; den første halvdelen av ordet har gammelgreske røtter tilbake til hjem eller hjemstavn. Denne uberettigede forakten for, endog hatet mot, det egne, det heimlege, lokale og nasjonale er blitt konsekvent fremelsket i toneangivende intellektuelle europeiske kretser etter krigen, hevder Scruton, en påstand jeg ikke har noen vansker med å stille meg bak. Europeerne har i en kronisk tilstand av «white guilt» systematisk og selvødeleggende rakket ned på vår felles historie og kultur samtidig som innbyggerne i kontinentets ulike nasjonalstater har gjort det samme på sine respektive lands vegne, i Frankrike som i Norge, Sverige og nesten overalt ellers. Etter hvert er virkningene av denne selvskadingen begynt å bli tydelige også for andre enn dem som alt på forhånd var skeptiske til flerkulturprosjektet. Så mye fremmed og eksotisk, personer som forestillinger og vaner, er flyttet inn i europeiske land at selve de nasjonale grunnverdiene rokkes. Gradvis blir det tydelig for folk flest – kanskje på sikt endog for akademikere, det er alltid lov å håpe – at dette ikke kan fortsette gjennom år og tiår uten at noe viktig tapes.

Menigmann reagerer på utviklingen med fornyet fokus på det hjemlige, det lokale og nasjonale som stilles opp mot det fremmede de har fått nært innpå kroppen selv i hverdagslivet, og i forlengelsen av sammenligningen eller sammenhengen vekkes på nytt til live viljen til å kjempe mot den påtvungne endringen av og trusselen mot egen identitet. For nettopp spørsmålet om identitet står sentralt i denne nytente samfunnskampen. I Frankrike har ungdommene i Generation Identitaire vært de mest tydelige på dimensjonen, hvilket er en av grunnene til at oppslutningen om FN er markant større blant unge enn blant gamle, altså en situasjon motsatt av den man har sett i flere andre land der såkalte høyrepopulistiske bevegelser har hatt fremgang. Kanskje gjelder at det er de førstnevnte, de unge, som mest merker problemene fremkalt av samfunnsheterogeniseringen yrkesmessig og sosialt, fullt mulig – man skal aldri se bort fra de økonomiske sidene ved samfunnsproblemer – men sannelig er betydelige deler av konflikten også rent «metafysisk» bestemt; man strides om hvem man er dypest sett og hvem man skal være, både menneskene som lever i Frankrike og i andre land.

Vi vil jo helst selv bestemme hvordan vi skal ha det hjemme; alle kjenner dette ønsket. Gjester som stiller urimelige krav til verten på den ene eller andre måten, som prøver å ta seg til rette, blir aldri populære. Slike vil man helst bli kvitt, for igjen å kunne være «herre i eget hus.» Det er dit man nå er kommet i Frankrike, i alle fall er en betydelig minoritet av franskmennene omsider kommet dit, og denne delen av folket er det nå som spør seg selv hva som kan og må gjøres for å råde bot på den skadelige «gjestfriheten» andre har utvist på deres vegne.

La meg være krystallklar på et poeng som for bare få år siden var selvsagt, men som nå må reformuleres og endog kjempes for at skal aksepteres som gjeldende rett: Det er franskmennene Frankrike tilhører, og det er de som skal bestemme hva de franske kjerneverdiene skal romme. Tilsvarende gjelder også for andre nasjonalstater, inklusive Norge, trass i all forakt som i dag øses ut over alle som har frimodighet nok til å hevde prinsippet. Likevel var påstanden altså inntil for få tiår siden så selvsagt riktig at den knapt ble verbalisert, og praksis samsvarte. Jeg har selv bodd og arbeidet mange år i ulike utland, og aldri falt det meg inn at jeg skulle ha like mye å si om hvordan de der organiserte samfunnet, som det de innfødte borgerne hadde; å hevde en annen oppfatning ville vært utenkelig. Nå er situasjonen annerledes, som sagt, og dette har skadet den interne samholdskraften i nasjonalstatene.

«Vi» i utsagnet «vi er hjemme» er nemlig ikke hvilke folk som helst, slik kan det ikke og skal det ikke være. Man er ikke plutselig hjemme bare fordi man har tatt seg inn i noen andres hus eller nabolag, og ganske spesielt ikke dersom man er kommet som flyktning, ved familiegjenforening eller på annen måte har dratt nytte av den fremmede nasjonens sjenerøsitet og solidaritet. Hjemme for en franskmann er Frankrike, liksom hjemme for en nordmann er Norge; ferdigsnakka! Tilsvarende er de to nevnte landene borte for utlendinger som kommer dit, altså i den dype menneskelige betydningen av ordet, og slik fortsetter situasjonen å være over langt tid, ikke sjelden over generasjoner i tilfeller der forskjellen i utgangspunkt var stor samtidig som viljen til assimilering var liten eller fraværende. Visst finnes det noen ganger uklare grenser for hvem som er franskmann og hvem som er nordmann – altså i den dypere eller eksistensielle betydningen av ordene, ikke bare når de refererer til statsborgerskap – vi snakker tross alt her om «fuzzy sets» eller «lodne mengder», men stort sett er forskjellen lett gjenkjennbar og allment akseptert av både nordmenn og franskmenn. Det gjelder ubetinget at vi ikke prøver å trenge oss inn hos hverandre, og heller ikke er vi frekke nok til å ville bestemme hvordan de andre skal ha det hjemme hos seg selv.

Det er avgjørende å holde følgende distinksjon klart for seg: En befolkning er ikke på alle måter det samme som et folk, det er altså helt enkelt ikke sant at folket er «alle som til enhver tid bor i en stat», en oppfatning blant andre Sveriges tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt og Norges mest kjente politiske pianist, tidligere Høyre-statsråd Victor Norman, har gjort seg til talsmenn for. Sagt på en annen måte: Du blir ikke fransk av å bo noen år i Frankrike, liksom du heller ikke blir norsk av å bo noen år i Norge. For å spikre fast poenget ytterligere: Du blir ikke japaner av å bo i Tokyo noen måneder eller år; du forblir alltid utlending. Det er de som har hjemme et bestemt sted, i et gitt land og folk, som skal bestemme over nasjonalstaten, ikke de andre, de som er på besøk, og enda mindre de som ser det hele langt utenfra, eksempelvis fra Brussel, Davos eller New York, og som ut fra universelle Én verden-vurderinger om eiendoms- og hjemstavnsrett tiltar seg retten til å bestemme over dem som bor i eget hus, i eget hjem.

At mange i den såkalte internasjonale eliten ikke lenger kjenner i sjelen betydningen av det prinsipielle skillet mellom befolkning og folk, er deres defekt, skam og problem, ikke vårt. Vi andre vet, som de fleste av Le Pens velgere vet det, hvor vi hører til, hvor hjemme er. Og uansett hvor mye vi reiser – det har blitt en hel del for mange av oss, selv om vi på begge sider av Atlanteren er stemplet som bigotted og deplorable, så ønsker vi oss heim til slutt.

Få ting kan gjøre mennesker så rasende som å merke at andre har gitt bort råderetten til det som var deres heim, især dersom folkets førstefødselsrett bortskusles uten uttrykkelig tillatelse. Det er dette som er i ferd med å skje nå for franskmennene. Landet er geografisk-politisk splittet – FN-støttende østlige områder mot anti-Le Pen i vest – befolkningen er splittet, og i betydelig grad er også folket splittet. De som føler seg lurt, og det blir flere og flere som kjenner det dypere og dypere, vil neppe fortsette å avfinne seg med situasjonen.

Franskmenns evne til raseri skal ikke undervurderes, som man heller ikke skal undervurdere andre europeiske folks potensielle vrede hvis og når de oppdager hvordan politikerne faktisk har stelt det til i deres respektive fedreland. Hvilken reaksjon som kommer, er usikkert, men det er slett ikke sikkert at det blir hverken vakkert eller fredelig.